De beste lekene noensinne

Det er allerede kun noen dager til supre Blow Out, og Gutvik Ukentlig allerede tirsdag! What a week, huh? Men det er flere som nå puster ut, strekker på beina og kan se tilbake på en utgave av Oslojazz som virkelig ga valuta for pengene og presenterte en vital jazzby i vekst. En stor mengde gode konserter er selvfølgelig noe man har opplevd hver august siden festivalens begynnelse, men det var som om det er et nytt mentalt eierskap til festivalen nå, og det er byens befolkning. Ikke så verst. Festivalen var preget av inspirasjon og oppsig. Skribentkollega Filip Roshauw nevnte endog kallenavnet «Medvindfestivalen» på årets festival – ikke fordi den er i overkant mainstream og feig i sammenlikning med den viktige undergrunnsfestivalen i Numedal, men fordi det var en suksess for byen og for jazzens utbredelse, og at mange var på den samme vibben.

Konsertene later til å være spredd utover flere spillesteder og steder som folk har et forhold til fra før og føler seg vel på. Det kanskje viktigste er at en mengde konserter ikke lenger ble kastet bort på lite fungerende steder som Sentralen. Det er et hus med egne kvaliteter, men det føltes rart å gå mellom de ikke alltid kurante rommene, litt lite energi, litt lite fest, og det går ikke an å ha det som kro og hangout-sted, hvor i alle dager skal man finne jazzfølelsen der? De finner man derimot så til de grader i bakgården på Becco, på jazzbuler som Herr Nilsen og så videre. Som med Paris-OL, noen gledens uker vi kommer til å savne lenge, er det et inntrykk av at byen brukes bedre og for hva den faktisk er.

Synligheten rundt om i byen disse dagene er markant for den som vet hva man skal se etter, og det er også en slags ny identitet ved festivalen. Ung og gammel i skjønn forening, som tidligere omtalt muligens med førstnevnte gruppe som den dominerende. Det føles veldig betryggende og positivt.
Og det er noe med allsidigheten i spillesteder som også speiler den mangefasetterte jazzscenen i dag, hva angår det kunstneriske innholdet, utøvere og også publikum. Hipt og trad. Man kunne kanskje savnet flere konserter på dagtid (alle er ikke på middelklassejobben sin i august) mothårskonserter på favorittklubben Hærverk, og flere spillesteder på østkanten og konserter som kan tiltrekke seg et annet publikum. Også dem med litt mer slunkne lommebøker enn den jevne hippe vinbargjest. Men ting er på gang, og det ofte homogene publikumsmassen er i hvert fall under utvikling.

Cornelia Nilsson Trio. Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Selv på Herr Nilsen ble det observert flere bindestreksnordmenn, og andre nye gjester som vil oppsøke den ofte magiske stemningen i denne bula igjen senere, ja kanskje også stikke på en ettermiddagskonsert der på en lørdag og nyte litt coookin’ jazz til et beger Fredrikstad eller en brus. Det var påtakelig da vi stakk opp ditt direkte fra Belonging-konserten i Universitets Aula for å unnslippe store, lysfulle saler og høytidsstemning  til fordel for den svenske trommisen Cornelia Nilsson. Hadde faktisk ikke hørt henne før live, men på noen plater, og hun mottok Ben Webster-prisen tidligere i år. Med andre ord i kontakt med tradisjonene. Det ble skikkelig herr Nilsson-stemning, ha ha. Alle fikk lange soloer i så godt som hver låt føltes det, et tett, skikkelig jazz-format med landsmennene Daniel Frank på kontrabass og en av mine store favoritter på tenorsax og internett: Jonas Kullhammar. Det var noen av Nilssons egne låter, blandet med «kævers» av Charles Lloyd, standards og hippe, tråklende tunes som «Law Years» av Ornette og «Get In The Basement» av Rahsaan Roland Kirk. Noen av balladene ble litt lange (vondt i ryggen inntreffer tidligere og tidligere i uka nå), men det var fett som få når det svingte på underlig vis, som om man var havnet i en tidsmaskin. Det gjør man jo ofte der inne, samtidig som om tiden liksom er fryst, men den tines nå også opp med nye krefter der inne. Et godt handshake fra Staffan William-Olsson i sin faste kortermede skjorte indikerte at det er gode tider der.

Kjetil Mulelids Agoja. Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival

Men vi må oppleve flere venues. En kjapp løpetur ned i styrtregnet til Nasjonal jazzscene Victoria fulgte, der vi så klart burde vært på tirsdag for å se Emil Bø’s prisvinnerkonsert som de fleste visstnok elsket. Da var vi i stedet på Marcos Valle på BLÅ og angrer så klart ikke på det, for det er også mistanke om at unge trombonist Bø kan få et lengre liv enn denne kvelden. Men nå var det Kjetil Mulelid sin tur, i den største konsertoppføring av musikken fra årets album Agoja. Mulelids ofte intime sound er her kraftig utvidet med mange gjester, og det er også større følelsesmessig modenhet og ambisjon. Medprodusent Lars Horntveth på en mengde instrumenter, Trygve Seim som selv inviterte seg til å samarbeide med Mulelid, og sax/sang-kvinne Sissel Vera Pettersen utmerket seg i ensemblet. Det var temmelig fullt der inne, og det er tydelig at Mulelid nå kan vente seg en fin framtid i den mer voksne delen av jazzspekteret. Det var nesten litt bestillingsverkstemning der inne, på godt og vondt. Nydelig musikk, men også litt vel forsiktig og andektig for disse ører der og da. Noe musikk er mer passende hjemme i godstolen enn ute på klubben.

Derfor valgte jeg å gå før det var ferdig for å få et helt annet uttrykk i fleisen og en annen type lokaliteter. Det ganske forhåndshypede bandet ØKSE passer perfekt inne på BLÅ som har opplevd så mye jazz, rock, hiphop og turntablism gjennom årtiene. It-trommis Savannah Harris og den rykende bassen til Petter Eldh skapte sammen med Mette Rasmussens signalstøt på altsaxen og Val Jeantys åndfulle og skumle samples og elektroniske perkusjon temmelig syndig stemning der inne. Opptil flere trinn på Jazzlinja var i ekstase foran ved scenekanten, nakkene fikk sleng av synkoper, og også eldre heads og tryner nikket anerkjennende på trygg avstand. Det var bra i Kongsberg også, men slik musikk trenger mer urbane omgivelser. Er usikker på om selve låtene alltid er så interessante, men det er kanskje ikke så nødvendig – det handler om å havne i sonen og i grooven.

Natalie Sandtorv. Foto: Anders Gustavsson/Oslo Jazzfestival

Grooven var også til stede da prosjektet Orbits avsluttet festivalen på Becco dagen etter, også her føltes det site specific siden flere av musikerne og især lederskikkelsene Natalie Sandtorv, Lars Horntveth og Erlend Mokkelbost er en viktig del av stedets aura. Jeg så denne musikken fremført på Molde under et annet navn i fjor, og husket flere av låtene. Men det var en mindre ekstatisk konsert, de var på bortebane da og jeg tenkte da faktisk at disse folkene og spesielt musikken passer bedre på nettopp Becco. Mye soul og fengende sanglinjer fra en strålende opplagt Sandtorv som feiret bursdag og avsluttet mammaperm samme kveld, minneverdige stikk og spesielt supre synther og orgler fra Kai von der Lippe, fabelaktige Vegard Lien Bjerkan (en avsindig orgelsolo skapte jubel) og nevnte Horntveth på minst fire instrumenter ekstra. Han er nå blitt så stor at han hadde med sin egen «knob twiddler», som hjalp ham med å bestyre noe sentral knotting på keyboardet da Horntveth ikke hadde flere ledige armer. Vedkommende hentet også et snitt pils til ham underveis. Alle skulle hatt en slik i livet sitt!

Horntveths butler. Foto: Audun Vinger

Ola Øverby og Nikolai Hængsle er en suveren rytmeseksjon, og det er i det hele tatt lite ikke-positivt å si om konserten og bandet. Ekstrem Oslo-vennlig musikk. En blyg Mokkelbost var ikke engang på scenen, og var heller med på lydproduksjon og masterminding bak i lokalet. Også dette sier noe om jazzens nye vesen.  Det var så klart en rekke store konserter jeg ikke fikk med meg eller nedprioriterte, skulle gjerne sett det unge åpen klasse-rockbandet Himmelskip som fikk mange godord, og også noen av hovedkonserten røyk, og pakistansk-amerikanske Arooj Aftab på Munch burde jeg tydeligvis ikke gått glipp av. Men hallo, det beste er å slippe å løpe for mye rundt. Det er heller ikke nødvendig når man kan spasere rundt og finne lykken i sentrum i sitt eget tempo. Oslo Jazzfestival har erobret byen og det lover godt for de kommende årene. Men nå er det altså ny uke og ny festival. Musikken stopper aldri.