Dags for fest

Håvard Stubø Quartet leverte tett, leken og energisk musikk av ypperste klasse på Nidelven. Kvartetten består av bandleder Håvard Stubø på gitar, Knut Riisnæs på tenorsax, Torbjørn Zetterberg på kontrabass og Håkon Mjåset Johansen på trommer. Bandet har spilt sammen i flere år og har flere utgivelser bak seg. De har turnert rundt om i Norge og i den store verden, og har utviklet et enormt fengende uttrykk.

Håvard Stubø Quartet. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Denne lørdag ettermiddagen fikk vi drivende bopmusikk, men også klare referanser til 60-tallet. Stubø henter inspirasjon fra flere hold hvor Wes Montgomery, John Scofield og Jim Hall er noen av de som ligger lengst fremme i uttrykket. Soundet i den halvakustiske gitaren bærer i seg friksjon som genererer energi og lydlig innhold. Stubø behersker både uptempolåter og ballader til fingerspissene. Hans boplinjer er tradisjonsbundet, men likevel av personlig karakter. En musiker med integritet. De sobre korene i balladene er vakre og helt på plass, for der blir vi tatt med på en behagelig reise inn i en lyrisk verden av ideer og stemning. Knut Riisnæs på tenorsax er en nestor i norsk jazzmiljø. Han har holdt det gående i førti år og er fremdeles like vital, energisk og full av melodisk teft. Han har en fleksibel tone som varierer fra det luftige til det mer tette, alt etter hva ideene trenger. Det låter uanstrengt og lekent, en elegant musiker som henter språk fra 60-70 taller så vel som fra sin egen kropp og hode. Torbjørn Zetterberg på kontrabass som også bidrar med låter på denne konserten og på kvartetten sine plater, har et kraftfullt uttrykk både i tone og ideer. Fett trøkk i bassen her. Håkon på trommer blir presentert av Håvard som en som alle liker både musikalsk og personlig. Utvilsomt sant. Han pusher, swinger, kommenterer, groover og bidrar til kvartettens spennende rytmiske ideer.
Låtene vi fikk servert denne lørdagsettermiddagen var komponert av Stubø og Zetterberg. Det gikk i drivende pob, knallvakre ballader og mer groovete låter, alt med et særpreg og kulhet båret fram av musikere i toppform og med nasjonalt og internasjonalt nedslagsfelt.

40 år med øre, øre, kropp, kropp, så instrument
Kveldens jubileumskonsert ble på lettbent vis ledet av jazznestor John Pål Inderberg og skuespiller ved Trøndelag teater, Marianne Meløy. Kvelden bød på slående morsomme replikker servert som seg hør og bør med god timing og kreativitet. Kvelden var spekket av historier fra jazzlinjas mangslungne liv, om oppstarten og hva som er filosofien. På finurlig vis ble The Lydian Chromatic Concept sentralt i å få statlige midler til å starte opp utdanningen. I linjas livsløp har det vært 400 studenter innom, og de har bidratt med utallige utgivelser i eget navn og som medmusikere. Den gehørbaserte pedagogikken har alltid vært institusjonens filosofi, noe som også har bredt seg til andre jazzutdanninger i landet. John Pål sa på humoristisk vis at de utdanner studenter i mastergrad for å bli spontane. Samtidig sa han at musikk ikke kan læres fra andre, den må komme fram gjennom prosesser i kroppsliggjøring av musikken i studentene selv. Øre, øre, kropp, kropp, så instrument. Utover kvelden fikk vi musikalske innslag fra nåværende studenter og musikere som har gått på jazzlinja i løpet av jubilantens mangeårige liv.

Erlend Skomsvoll og Siril Malmedal Hauge. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Tord Gustavsen og Siri Gjære. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Alt er sterkt og spekket av identitet, det være seg nedpå duoer, soloopptredener eller storband. Ett av høydepunktene var Petter Vågan som med keyboard, gitar og vokal trollbandt publikum med et uttrykk så sterkt og nærværende at man nesten holdt pusten. Saksofonisten Mette Rasmussen stod for en sterk solo som åpning på kvelden, modig, sterkt og innsiktsfullt. Hun mottok også senere NTNUs jazzpris. Siri Gjære og Tord Gustavsen stod sammen med Erlend Skomsvoll og Siril Malmedal Hauge for piano/vokalduoer som var rett inn til beinet vakkert og kommuniserende. Gitaristen, og nå også vokalisten, Bjørn Klakegg gikk på jazzlinja da den startet opp for 40 år siden. Han fortalte at han aldri har kost seg så mye med musikken som han har gjort de siste fem årene. Han sang og spilte lavmælt og lekent. Det haglet med godord om jazzlinja denne jubileumskvelden, og noen av dem kom fra kulturminister Trine Skei Grande, denne presentert på storskjerm. Hun poengterte linjas betydning både for byen og landet. Det ble en fantastisk morsom fest på Dokkhuset, en feiring av kroppen, øret, instrumentene og den klingende musikken som Jazzlinja som utdanningsinstitusjon er rammene for for studentene.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Et rocka øs
På kveldens konsert på Tyven ble ikke noe holdt tilbake av bandet. Det var rett på hele veien og rockeriffene, rockemoovsa, jazzmoovsa, jazzsoloene, rockesoloene, de vanvittig tøffe låtene ble kommunisert rett inn i kroppen. Der satt de hele kvelden. Men det var et par rolige ballader der også, hvor Hedvig tok fram den mer lyriske jazzgitaristen i seg, Ellen Brekken tok opp kontraen, walkingbassen låt varmt og fint, og Ivar Loen Bjørnstad spilte sobert og svingende. Låtene er halsbrekkende skakke melodier og spennende skakke riff, alt i et vanvittig øs. Ellens og Hedvigs dobling av melodiene er særs effektfullt og skaper et trøkk og en bunn i musikken som man bare må gi seg hen til. Tonen til Hedvig er rå og ru, og hun har et spenn i musikalsk uttrykk som gjør konserten hel og dynamisk. Hun er uberkul rockegitarist som med gitaren, kroppen og blikket kommuniserer med publikum, men hun er også den mer dvelende jazzgitaristen med melodisk, rytmisk og harmonisk teft som skaper musikk mettet med innhold. Vi får pakka deres denne kvelden og, ingen i bandet stikker seg ut, her jobbes det kollektivt hele veien og jazzen og rocken er i en symbiose vekslende med hva som har hovedvekt.

Håvard Stubø og Hedvig Mollestad stod for gitarjobbinga denne lørdagen. Han og hun med rufsete sound, hun med riffene, han med boplinjene, og han og hun med den genuine musikken. Kort sagt.

Aron Nørstebø