«Dænna konserten var topp fæm – ever!»

Gode stråler glitret over Mjøsa ved ankomst Hamar i anledning Anja Katrine Tomters siste årgang som festivalsjef for hennes kjære Anjazz, som hun har styrt i 20 år. Jeg kjenner ikke godt nok til æresmedalje-kutymen i kultursektoren i Hamar-regionen, men det ville vært helt naturlig om hun fikk en liten mjøs-Buddy for sin viktige kulturelle innsats. I alle fall en plakett ved stupetårnet. Det handler ikke bare om å arrangere konserter, men om lokal verdiskapning og små påminnelser om hva livet også kan inneholde og by på – bevissthetsutvidelse og kulturell tilfredsstillelse er også en viktig helsefaktor i en by, stor som liten.

Utsikten fra hotellrommet kunne derimot by på grell, skyggefull bakgård med luftekanaler og sneiper, men vi var ikke her for å sture på rommet – selv om programmet er mindre heseblesende enn på mange andre festivaler, er det uansett slik at jeg bare hadde to ting å forholde meg til: tiden og veien.
Jeg er ikke spesielt ofte på Hamar, men har likevel sterke følelser for stedet. Min mor gjorde noe den gang så uvanlig som å etterutdanne seg som lærer der, svigermor og hennes to brødre er derfra, stedet har fostret storheter som the Faldbakkens, DJ Strangefruit og Prins Thomas, og de har en av Innlandets finere platesjapper, med mere. Om ikke motstanderlaget er feil, pleier jeg å heie på Kamma om det er kamp på tv.
Det ble færre venues å utforske enn forrige gang jeg besøkte byen, den gang under pandemien, men det passet meg egentlig godt.

Programmet var nok en smule mer voksent og sobert enn på mange andre festivaler, som strør om seg med alskens frijazz, pop, impro, folkemusikk og world. Men med to tiår bak seg i arrangørfaget er det også en trygg følelse av at AnJazz har oversikt over hva det lokale publikummet her faktisk kunne tenke seg å gå på. Den dagen jeg valgte under årets festival var uansett mer enn interessant nok på papiret.
Tiden og veien brakte meg ganske umiddelbart til vakre, gammeldagse Hamar teater, der det skulle være sjåvv med Linda Eide. Ja, hun som tidligere i vår ble blant de utallige som symboliserer den kulturpessimisme som brer seg over landet, da hennes populære språkshow ble tatt av plakaten oppe på Krinken. Men det var ikke bare sprogets irrganger hun satte under lupen her. I likhet med på Vossa Jazz i fjor var det selve jazzens sjæl som skulle undersøkes. Vi legger nok alle litt forskjellige ting i akkurat hva den inneholder. Handler det om demokratisk samarbeid, om politisk aktivisme, eksperimentelle kicks eller virkelighetsflukt til Tradisjonen og Historiens barmhjertige favntak?

Linda Eide. Foto: Jenny Marie Sveen/Anjazz

Forestillingen «Gi jazz» sammen med pianist Sjur Hjeltnes var fornøyelig nok, jazzens historie fremstilt lett overflatisk og humrende i formen, men med visse pedagogiske kvaliteter. Det var et godt eksempel på den alternative hestesko-teorien: det er et opplegg som passer like godt for Den Kulturelle Skolesekken som Den Kulturelle Spaserstokken – med andre ord like bra for barn som for pensjonister. Det er som om disse to kategorier mennesker deler livsoppfatning, og kan møtes med enkelhet. Forestillingen tok oss fra den spede begynnelse med jass, med undersøkelse av både etymologisk og musikkhistorisk opphav, faretruende nok med hele to blokkfløyter på scenen. Da hun plukket opp en sax i stedet, vagt beslektet som den er med blokkfløyta, ble jeg først obs på at dette var første gang på flere år jeg hadde hørt virkelig grelt sax-spill. Etter utallige observasjoner av talentfulle barnesaksofonister, og på en annen side fett rautende europeiske frijazzkjemper, var dette et sjokk. Heldigvis gikk det langt bedre da pianisten foreslo hvorfor det kunne være bedre om hun bare spilte solo – og det ga mer mening.
Da de prøvde å få med salen til å synge korrekt betonet «Salt peanuts», må de ha glemt det generelle norske publikummets klappekultur. Vågalt.

Mer alvorlig ble det da de presenterte bakgrunnen for Billies «Strange Fruit», og det kom også et viktig sidespor med Jan Johanssons folkemelodier. Jazzen inneholder så mangt, som vi vet. Det virket som at de gikk for at jazzens utvikling endte med fusion, men det er tilgitt så lenge salen full av pensjonister fikk høre duoen fortelle om Weather Report og spille «Birdland» som duo, denne gang med den fortryllende basslinjen klemt ut fra Linde Eides synth-sax. Det ble tilløp til «Trim for eldre» der inne. Kult, det. Uansett noe ganske annet enn «Jazzløgnen» dette her.

Marius Neset. Foto: Jenny Marie Sveen/Anjazz

Det kan man absolutt også si om Marius Neset i den større teatersalen også. Virkelig en av Europas største saksofonister i dag, også med evner til å skrive intrikate verk for jazzens forskjellige formater, for orkester og høstens kommende duo med Leif Ove Andsnes. Null tvil om hans storhet, om enn noe av den estetiske innpakningen ikke alltid tangerer mine personlige preferanser. Det kan bli litt vel hektisk. Det var på ingen måte tilfelle denne tidlige konserten (16.30), selv om det jo var basert på den samme musikken. Det er en annen grunn til at det er så givende å se mange konserter. Repertoaret tok utgangspunkt i en konsert i serien Resonans på Gjøvik i fjor, en «Musikkprofil», der han ble bedt om å lage et slags portrett av seg selv som musiker de siste 15 årene, men i en noe annen setting. På Hamar var det musikere av første sortering: poetiske alpha males som Audun Kleive på trommer, Mats Eilertsen på bass og Eyolf Dale på piano. Helt utsøkt – like avansert som Nesets vanlige band, men også mer behersket og tålmodig undrende. Neset ytret selv fascinasjon over hvordan det var å høre hans egen musikk forandre seg i sanntid.

Eyolf Dale, Audun Kleive, Mats Eilertsen og Marius Neset. Foto: Jenny Marie Sveen/Anjazz

Dale og Eilertsen hadde flørtende øyekontakt underveis, når de klarte å vende blikket fra notene (det trengte ikke Neset). Det begynte med Neset alene, utforskende instrumentets sonore muligheter. De første melodiene, fra tidlig i karrieren hans, var riktig skjønne og bevegende – men musikken ville andre veier utover i konserten – til lyrisk kraftjazz og Mozart-inspirasjon, og andre avstikkere – med Nesets signatur intakt. Han ga sine medmusikanter god plass til å spille som trio og med herlige solo-strekk. Det er alltid en nytelse å overvære Kleive som går så grundig inn i oppgaven han har foran seg. Han hadde en intens, YouTube-verdig trommesolo, der han også brukte håndflatene, og det ble plass til både ild og fløte i musikken. Virkelig høyt nivå på alle på individbasis og som gjeng, og det var så lekkert å virkelig høre på Nesets spill i denne innpakningen. Det var et langt yngre publikum her, men merkelig nok noen tomme røde teaterstol-seter. Neset er tross alt en superstjerne i denne musikken, det må ha vært noe med timingen. Trampeklappen de mottok var ektefølt, og i foajeen etterpå kunne jeg høre en ekstatisk publikummer, tydeligvis en stamgjest på AnJazz, utbryte: «Dænna konserten var topp fæm – ever!»

Tord Gustavsen Trio. Foto: Jenny Marie Sveen/Anjazz

Eventuelt at de fleste konsentrerte seg om konserten med Tord Gustavsen Trio, ute på vakre Domkirkeodden, i det spektakulære, bratte Aula-rommet (der jeg sist var under en human-etisk barnedåp). Det er et krevende rom, rent akustisk, men jeg vil absolutt si at det kler den tidvis sakrale musikken deres, i tillegg til at det gir et element av risiko og usikkerhet til den. Det låter rett og slett litt annerledes. Det påpekte Gustavsen selv i mikrofonen, forbløffet over at de hadde spilt et knippe låter i en annen rekkefølge og på en helt annen måte enn vanlig. En mulig årsak var at alle tre hadde slått hodet i en trelist backstage. Han husket ikke helt hva han hadde spilt, men jeg antar det uansett ofte er slik når han befinner seg i sonen. Han reiser seg ofte fra pianokrakken i gospel-ekstase, og benytter varsomt noe elektronikk som ligger oppå flygelet (ikke mange pianister som ikke har det nå). Det var slett ikke så tandert og kirkekonsert-aktig som man kanskje kunne vente, man hører stadig at det tilhører Jarrett-tradisjonen, det ulmer under der. Dessuten er Gustavsen perfekt drevet frem av de to røverne Jarle Vespestad på trommer og Steinar Raknes på bass. Man bare merker at de har opplevd mye morsom faenskap tidligere i livet i måten de spiller på og ser på hverandre underveis – det skaper en viktig kontrast og tar musikken videre. Og som Gustavsen sa: «musikken kan ta deg til uventede steder. I går spilte vi på Stavanger humorhus – kanskje ikke det folk venter av en så alvorlig trio som oss». Dette er en lovende utvikling for et band som allerede er blant norsk jazz’ største suksesser.

Heldigvis ble jeg fortalt om noe som heter Matkvartalet, et sted med små matbutikker, craft beer og street food, der jeg på 25 minutter fikk bestilt og fortært en helt akseptabel kylling gong bao. Da jeg skulle kjappe meg med en dobbel espresso strødde jeg oppi en pose sukker – som viste seg å være en pose pulverkaffe. Siden jeg var på ukjent grunn turte jeg ikke å si fra og be om en ny, så jeg bøttet den ned. Egentlig helt greit det, for det var bra å ha litt futt i kroppen før kveldens siste konsert (om enn den startet så tidlig som 20.30). Men den brakte sin helt egen futt – og var virkelig en åpenbaring.

Knut Reiersrud. Foto: Jenny Marie Sveen/Anjazz

Det var tydeligvis en stund siden jeg hadde sett Knut Reiersrud med hans eget band, han opptrer jo i så mange forskjellige sammenhenger. En gang var han en slags blues-gitarist, og han er det fortsatt – men i tillegg så mye annet, jeg tør påstå at han rommer hele universet i sitt spill.
Tidligere i år utga de den strålende LPen Antropomorfi på Jazzland som mange burde få med seg. Antropomorfisme er å tillegge det som ikke er menneskelig, menneskelige egenskaper. Og låtene på plata gjør nettopp det, uten tekst men med total innlevelse, om dyr som er blitt kjendiser på grunn av uvanlige omstendigheter, og som mennesket ofte har måttet fjerne eller uskadeliggjøre, nettopp av den grunnen. Slik som «Freya», som er så moody portrettert her. Reiersrud gidder å tenke kunstneriske, estetiske og filosofiske  tanker som går utover bare sjanger- og tradisjonsforståelse. Og derfor føler man en sterkere nerve i musikken. Men hallo, det er også på grunn av det råe bandet hans. Nikolai Hængsle på elbass og Andreas Bye på trommer er en herlig rytmeseksjon, uten for mye dill-dall – her bygges langvarige groover, der David Wallumrøds keyboardpark kan buldre oppå. Konserten startet rolig, med en sittende gitarduo der Reiersrud i Kill AutoTune- t skjorte og spisse blå skinnsko, var i nydelig samspill med denne turneens ekstragitarist Ola Erlien. For en fantastisk musiker han er – og han har tydeligvis vokst siden første gang jeg så ham spille, da var han en kortklipt høflig student i høyhalser, nå kunne han minne om en sunn utgave av Jim Morrison med bart. Han er på sett og vis læregutt av både Jon Larsen, Stian Carstensen og Reiersrud – men har allerede funnet sin egen form og tone. Usedvanlig fett å høre ham på elgitar, og han var heller ikke mer blyg enn at han gikk bort til keyboardparken, slang over en krakk og ble med på litt småspilling.

Foto: Jenny Marie Sveen/Anjazz

Reiersrud er en gitarhelt med enorme skills, men har også en noe eksentrisk sceneutstråling, vikler seg inn i ledninger, stikker kabelen mot øret, går ned i spagaten, spiller av fuglelyder og så videre. Det bidrar til en følelse av at vi ser noe utenom det vanlige. Musikken er en blanding av psykedelisk blues, verdens-folk og frihetsrock, fremført av musikere med jazzens oppvakte innstilling. Kveldens store anthem blir «Havnesjefen», om den gretne svanen som gjorde livet ulevelig for båtfolket. Den ga oss skikkelig rockesjokk i stolene. Det samme med «Rugg» – om den første bjørnen som kom til Bjørneparken i Flå. Men bandet turnerte også materiale som andresatsen fra Beethovens 7.ende på eksepsjonelt vis, og mer nedpå stemningsleier
Konserten ble også dobbelt så lang som de andre – dette ble full uttelling for alle i salen, inkludert min lokale konsertvenn fra Ottestad som underveis tekstet innehaveren av Vinyl & Kaffe for å sjekke om han fortsatt hadde et eks av Til Vigdis for salg. Det hadde han ikke, men det var helt greit: fremover vil jeg bare høre på LP-utgaven av Knut Reiersruds Antropomorfi.

Det var fortsatt ganske tidlig, så jeg virret litt rundt på striten i Hamar for å finne noe liv, det var det, men ikke akkurat det livet jeg var ute etter. Da ble det heller et tidlig alene-nachspiel på det anonyme hotellrommet med en liten flaske pils og en boks med Chilinøtter. Et klassisk måltid, inntatt på brunlakkert nattbord, med den nye dokumentaren «Eventyret om ABBA» på hotell-fjernsynet som selskap. Hamar leverte denne gangen også.