LEAGUS og Nordnorsk Jazzensemble skrider frem med kraft og finesse, og føyer seg med «Flora Eallin» pent inn i rekken av høyt kvalifiserte regionale jazzorkester. Det var saktens på tide! De gjorde sitt inntog i hovedstaden da de gjestet Oslo World sist fredag, og tok publikum med storm…eller i hvert fall med en frisk bris.
Av Karoline Ruderaas Jerve
Vi sitter i en godt oppfylt, kaféformatert hovedscene idet Ane Carmen Roggen, daglig leder av Riksscenen, med iver introduserer ensemblet. Hun forteller at hun alltid streber etter minst ett godt samisk innslag under Oslo World, og byr med dette opp til en pirrende forventingsdans.
Verket «Flora Eallin» ble bestilt fra LEAGUS til Nordnorsk Jazzensemble og urfremført på Festspillene i Nord-Norge i juni dette år. Oversatt fra nordsamisk betyr det «planteliv» og er etter sigende en hommage til plantenes rike, eller «ode til busker og trær, tang og tare, mark og mose». LEAGUS, som beveger seg i nymusikk/improlandskapet, er Herborg Rundberg og Kristian Svalestad Olstad, og har tidligere gitt ut platene Lea Áigi (Er Tiden) og Naimaka (et stedsnavn) til strålende kritikker.
Foto: Camilla Slaattun
På scenen blir vi møtt av to slør, et foran og et bak, bekledt av planteillustrasjoner. Musikerne er liksom inni plantene, og plantene er musikken, og musikerne – en tentett sådan – er spredt ut i en formasjon som sier noe om at komponistene i LEAGUS tenker annerledes.
De to vokalistene, Frode Larsen og Elina Waage Mikalsen står bakerst på scenen, i hvert sitt hjørne. Rundberg er til venstre for publikum, med forskjellige bokser, knapper og klaviatur foran seg, Olstad på motsatt side, enda mer forskanset av effektpedaler og annen teknikk. De to slagverkerne, Arnfinn Bergrabb og Christer Jørgensen, er brevid hverandre på hedersplass, mens de tre blåserne står på rekke bak dem.
Ikke vet jeg om det reelt, men det første som slår meg idet Thorbjørn Thrane Sandnes setter i gang sitt herbarium av lysbilder og animasjoner, er hvordan trykkene ligner John Savios tresnitt. Jeg koser meg med tanken på at de kan være det. Det visuelle tar mye plass i denne konsertforestillingen. Noen ganger, som ved strobelysene mot slutten blir det voldsomt, mens andre ganger er det finstemt som plantene som vokser i rykk og napp, livssyklusen til en Georgine eller sol-mønsteret på en av de siste komposisjonene. Jeg vil også påpeke at Sandnes sitt mesterlige visuelle design er tett sammenvevd og i tospann med lyddesigner Thor-Ivar Lund, som også skal ha behørig kudos.
Foto: Camilla Slaattun
Blåserne – Fred Glesnes, Sondre Kleven og Ola Asdahl Rokkones– fungerer som et spenstig trehodet troll, som hver især leverer soloer med både nærhet og vibrerende kraft. Ekstra glad blir jeg for Glesnes’ energisprutende soloer og Rokkones’ barry-spill. Nesten så jeg ender med å rope ut i henrivelse! Men bare nesten – opplevelsen av å være på en slags teaterforestilling trumfer følelser av jazzklubb, og kutymene blir deretter.
Foto: Nuno Pissarra/Oslo World
Like begeistret er jeg for det viltre, men teknisk og kreative overflødighetshornet, radarparet Bergrabb og Jørgensen. De tilfører en helt egen brusende kvalitet til resten, sammen med Marianne Halmrasts stødige bassror. Hvis trommene er gassen, så er bassen giret. Sånn føles det, sånn leser jeg det.
Larsen og Mikalsen står begge for tekstarbeidet, med gjendiktning til nordsamisk av Rawdna Carita Elias. Min begrensede skolesamisk holder ikke for å vurdere det tekstlige innholdet, men formidlingen er utført med nerve og teknisk bravur, lik mesteparten av komposisjonene er. Innimellom, på de roligste balladene dupper innlevelsen min litt, men jevnt over sitter jeg på kanten av setet.
Foto: Nuno Pissarra/Oslo World
Tematisk veksler de forskjellige delene i produksjonen mellom ambiente soundscapes og ettertenksomme drypp til drivende riffbaserte partier som gir meg assosiasjoner til 60-tallets spionfilmers jakt-scener. Denne jakten er et tilbakevendende element for meg, og foten jumper opp og ned som veivstanga på et damplokomotiv. Og apropos det, så går tankene rett som det er til Ola Kvernbergs Steamdome til tider! I kontrast til Bond anno 1960 serveres vi noe overrumplet moderne Bondske lydbilder også, med innslag av RnB, synthbass og stemmeprosessering i form av autotune-effekt. Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv om det er en modig kontrast eller litt feilslått overmot.
Over eller under, mot har LEAGUS og NNJ uten tvil. «Flora Eallin» er en produksjon i verdensklasse, og en svært filmatisk opplevelse. Jeg tar meg selv i å abstrakt knytte tematikken til det høyst aktuelle klimatoppmøtet COP26, og opplever verket dels som en kritikk av vår tids manglende evne til å sette pris på naturens egenverdi. Dens vakre, stygge, kraftfulle, nådeløse, altoppslukende egenverdi. Gleder meg til å høre mer fra denne kanten!
