Cortex mot nye høyder
Cortex’ femte album befester kvartettens posisjon som en av norsk jazz’ sterkeste egenstemmer.
«Avant-Garde Party Music» er den femte plata på snaue sju år fra Cortex, og etter to live-album (Oslo og Brooklyn) har Thomas Johansson (trompet), Kristoffer Berre Alberts (saxofon), Ola Høyer (kontrabass) og Gard Nilssen (trommer) denne gang vendt tilbake til studio. Nærmere bestemt Athletic Sound i Halden, der åtte nye Johansson-låter, arrangert av kollektivet, ble innspilt tidligere i år. I likhet med «Live!» (2014) og «Live in New York» (2016) er «Avant-Garde Party Music» sikret kredibel internasjonal lansering via det portugisiske plateselskapet Clean Feed, og akkurat i disse dager er bandet på turné i USA, formodentlig med cd’er i kofferten og musikken på repertoaret.
Den som har fulgt Cortex gjennom bandets om lag 10 år vil nikke gjenkjennende til uttrykket også denne gang. Referanser som Ornette Coleman Quartet og Atomic er fortsatt gyldige, men samtidig er Johansson, Alberts, Høyer og Nilssen blitt mer og mer Cortex for hver plate, antakelig fordi hver av de fire musikalske kruttønnene har kunnet både serie-detonere og kommunisere i lavmælt leie med stadig større autoritet og formsikkerhet. Kvartetten later nå til å befinne seg på det stadiet i et bands utvikling der ungdommelig rå- og villskap, risikovilje og «pionérenergi» fortsatt fyrer musiseringen, men vel å merke gjennom store individuelle ferdigheter og følsom kollektiv kommunikasjon som renser uttrykket og gir musikken tyngde og dybde. Cortex låter nå som et vidunderlig avskolert skolert band, og akkurat på dette stadiet, før rutine og normal bandslitasje blir en hørbar trussel mot energiflyten og spontaniteten, skaper Cortex virkelig festmusikk.
Hvor avantgardistisk den er, er et annet spørsmål, men Daniel Spicers sjangerkarakteristikk i magasinet Jazzwise, «avant garde party music» er selvsagt for god til ikke å resirkuleres som tittel.
Thomas Johansson – i disse dager også plateaktuell med Scheen Jazzorkester/Jon Øystein Roslands «Tamanoar» – er Cortex’ faste komponist. I den akkordinstrumentløse kvartetten blir hans korte melodier utgangspunkt for robust, upolert samspill og fri-søkende kor som ikke sjelden grenser mot selvantennelse, spesielt fra ham selv og Alberts. Sistnevnte opererer ofte med en sax-tone som nærmer seg lyden fra et såret klovdyr – tenk ku eller rådyr – og det er kanskje dette som først og fremst har trigget «avant garde»-assosiasjonen hos Spicer. Med Høyer/Nilssens dynamiske turbodriv i bunnen blir likevel Cortex, i mine ører, mer av et moderne jazzband enn et avantgarde-band, og på «Avant-Garde Party Music» forvalter kvartetten nok en gang arven fra Ornette, post-Coltrane jazzen og New York’s «loft jazz» i udogmatisk samklang med nordiske idealer. Kall resultatet hva du vil, avantgarde eller ei handler dette om energifylt musikk med sterk, appellerende henvendelse, på et album som befester Cortex som en etter hvert knallsterk egenstemme i norsk og internasjonal jazz. Intet party med respekt for seg selv bør være den foruten.
Terje Mosnes
