På bildet over: Chris Potter og David Virelles (foto: Terje Mosnes)

Chris Potter Quartet var det store internasjonale jazznavnet på torsdagens MaiJazz-program, og for den som måtte trenge et ekstra puff for å få med seg bandet på Nasjonal jazzscene Victoria i Oslo i kveld: Her kommer det:

På papiret er Chris Potter (saksofoner), David Virelles (piano), Joe Martin (kontrabass) og Marcus Gilmore (trommer) muligens det sterkeste utenlandske bandet som gjester Norge denne festivalsommeren. Etter konserten på Spor 5 i Stavanger i går kveld er det all grunn til å tro at den vurderingen vil holde vann også utenfor papiret. Foreningen av individuelt og kollektivt mesterskap ga en nesten overveldende innholdsrik musikalsk henvendelse fra scenen, og hvis det er sant at djevelen finnes i detaljene, var det i så fall usedvanlig mange velskolerte og ustoppelige smådjevler i swing gjennom det lange konsertsettet.
Saken fortsetter under bildet.

Nye låter
Kvartetten er rykende albumaktuell med «The Dreamer Is the Dream» (ECM), men derfra sto bare tittellåta på settlista. I følge Potter besto konserten først og fremst av låter som ennå ikke er innspilt, men om temaene var ukjente, var den suverene tenor- og sopransaksofonistens avtrykk umiskjennelig til stede i form av høy tonetetthet, ditto improvisasjonsglød og uendeligheter av kreativitet, kraft og kontroll. Kor etter borende, broderende kor ble servert med nesten hensynsløs «gi jernet»-tæl, og like sterkt inntrykk gjorde «arbeidsfordelingen» i kvartetten der Virelles, Martin og Gilmore kontinuerlig spilte fram en aldri tomgangsgående omgivelse for Potters intense saksofonspill. Når Potter trakk pusten i noen minutter, spilte de medrivende pianotrio, og alle fire tok egne, uakkompagnerte kor – Potter tilsynelatende på randen av selvantennelse i sitt siste – og bidro slik til en festivalkonsert som med sine intense uptempostrekk og blålige ballader nok skal ruve bra i MaiJazz’ historiebok.

Gjensyn og -hør
Ennå andpusten etter Potter-opplevelsen tok denne skriver seg til tradisjonsrike Stavangeren, der det 2016-gjenoppståtte Cutting Edge hadde holdt hus en god stund. Applaus og humring tydet på at de seks veteranene hadde vunnet over både publikum og anslagsvis 30 års opphold fra sin felles bandtilværelse. Fint låt det da også fortsatt, av både gammelt og nytt materiale, og med begge trommeslagerne (Frank Jakobsen og Stein Inge Brækhus) på plass bak Rune Klakegg, Morten Halle, Edvard Askeland og Knut Værnes, er Cutting Edge stadig en størrelse å regne med, med turnébagasjen lastet med tonnevis av utøver- og pedagogrutine, godt bevart lekenhet og ikke minst et befriende skråblikk på sin egen rolle.
Saken fortsetter under bildet.

Helt Ståle
I torsdagskveldens «Møt en helt»-konsert på Sting var turen kommet til de tre unge elektro-akustiske improvisatorene Vegard Rubach Ese (el.gitar), Tobias Grønborg (live-sampling, laptop) og Martin Bremnes (trommer) i trioen Still Point. Sammen med sin «helt», tangentmester Ståle Storløkken (orgel, laptop), bygget de et timelangt, rolig og klanglig omhyggelig utpenslet forløp, og høstet anerkjennende applaus fra et ungt publikum som MaiJazz verdsetter høyt og har en god dialog med. Det siste gjelder også utenom festivaluka, på de 360 årlige jazzhverdagene som, når alt kommer til alt, kanskje er de viktigste.

Terje Mosnes