Thomas Strønen inntar Kampenjazz med ferske komposisjoner og en nyklekt konstellasjon.
Hvert år knytter det seg spenning til hvilken musiker Kampenjazz har pekt på. Denne sesongen er det Thomas Pohlitz Strønen. Det er han som er kapellmester i huset og han som skal lede tre konserter med forskjellige besetninger og nykomponert stoff til hver konsert. Med mer tilskuddsmidler har Kampenjazz har endelig fått til det de har hatt som mål, å presentere noe helt nytt på alle kapellmester-konsertene. La oss håpe at ordningen får fortsette.
Sist jeg så Strønen, spilte han med Time Is A Blind Guide. Det var rett før jul, og det var rytmisk kraft og pågåenhet i forestillingen. Thomas Strønen har utviklet sin egen måte bak trommene. Innbydende og dynamisk. Alltid til stede med reflektert muskel. De gruppene jeg forbinder han med, har alle hatt betydning for den høye standarden på samtidsjazzen. Food, Humcrush, Parish og Maria Kannegaard Trio er fire steder der vår mann har briljert. Briljansen handler selvsagt om ferdigheter, men det er nærværet og avtrykket som blir med inn i opplevelsen. Thomas Strønen lar seg ikke bytte ut. Egenart er jo bare seg selv lik.
S3L Quartet. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Denne siste søndagen i januar har trommeslageren med seg sin gamle venn Ståle Storløkken på tangenter, svenske Otis Sandsjö på saksofon og Jo David Lysne på gitar og ting. Det dumper lyd ut av klaveret og svinger i en elektronisk tone. De drar i gang et vorspiel for små utladninger og lavmælt lyd. Strønen står bak trommene og varmer forsiktig opp med metallet. Det kan ligge mye energi i tilbakeholdenhet, og det renner lett i denne musikken. Noe skal vekkes. Det er en klassisk start. En lydmønstring som skaper forventning.
En vakker pianostrime lyser opp. Lysne stryker buen over strengene på en liggende akustisk gitar. Den melodiøse tendensen holdes i tømme av frilynt saksofon. Det er stilfullt, flertydig og i balanse. Åpent og vakkert. Ja, det puster uanstrengt, med Strønens kreative puls i underlaget. Det som ikke spilles, spiller med. Otis Sandsjö tåler å stå i front. Han har bredde i uttrykket og responderer godt på det som foregår ellers i kvartetten. Dette første nummeret er spenstig bygget. Det hever og senker seg slik som levende organismer har for vane å gjøre.
Jo David Lysne. Foto: Käthe Øien
Så fortsettes det med klangarbeider og lydproduksjon som har idégrunnlaget i orden. Det er godt å vugge til. En enkel rytmefigur fra pianoet omformes av Strønens grep. Det skrevne og det improviserte inngår sømløse forbindelser, og det varslede, beatorienterte fokuset slår inn. Jeg liker det jeg hører og nyter ferskvarene. Så er jeg litt overrasket over den noe tilbaketrukne rollen Jo David Lysne har fått tildelt. Han ornamenterer vakkert og hadde fortjent mer enn denne birollen. De få gangene han får rom rundt seg, blomstrer det i uttrykkene. Alle kan vel heller ikke være et orkester i bandet, slik som Ståle Storløkken er.
Thomas Strønen tar ordet og har som vanlig en god tone der også. Han forteller at vi har hørt «Kampen», «Kampen 2, 3 og 4». Jeg tror det var det han sa. Så knepper og drar det i gitaren, og musikken tar en ny stikkvei. Når pianoet kommer inn, går assosiasjonene til selveste AMM et øyeblikk. Det er flott å høre Storløkken trekke seg mot et minimalistisk hjørne.
Det er som om mye av denne nye musikken nekter å la seg innordne. Den ubestemmelige og skarpe retningen er virkelig tiltrekkende. De spiller seg varme, og jeg tenker at dette innholdet må dokumenteres på plate. Mot slutten møter vi kveldens mest tettsittende partier. Selv når de drar seg mot det insisterende, er de gode å ha med å gjøre. Det er lek og liv i det som frambys, og det er fantastisk godt spilt. Strønen og Storløkken sender hverandre et bredt smil rett etter at punktum er satt. Det forstår seg, etter en så veldreid og meningsbærende kveld.
