Brobygging av klasse

Bridges er trommeslager Anders Thoréns musikalske brobyggingsprosjekt mellom Norge og andre himmelstrøk. Med albumet «Bridges with Seamus Blake» slår han brospennet mellom New Yorks Seamus Blake og en kvartett bestående av trompeter Hayden Powell, pianist Espen Berg, bassist Ole Morten Vågan og seg selv.
Presisering: Selve broa er ikke en kvartett med gjestesolist, men en kvintett. Thoréns mål er å skape et sterkt og originalt jazzuttrykk ved at en av New Yorks fineste møter fire av Norges.
Albumrepertoaret speiler den ambisjonen. Tre av de ti låtene er kollektive improvisasjoner, en fjerde er noe som iallfall høres ut som en kollektivt dekonstruert og rekonstruert «Dear Old Stockholm/Ack Värmland, du sköna», og videre er Berg og Blake kreditert to komposisjoner hver, Thorén og Powell en hver. Det hele ble tatt opp i Oslos Rainbow Studio i februar i år, da Blake var i Norge for konserter sammen med sin norske samarbeidspartner gjennom mange år, den i en periode New York-bosatte gitaristen Bjørn Vidar Solli.

Ekspressiv tæl
Engelsk-fødte, Canada-oppvokste, Boston/Berklee-utdannede og New York-bosatte Seamus Blake (45) vant The Thelonious Monk International Jazz Saxophone Competition i 2002, og har siden vært et førstevalg når ledere som bl a John Scofield, Dave Douglas og Antonio Sanchez har trengt en post-Coltrane-tenorist med robust melodiøsitet paret med plenty av ekspressiv, improvisatorisk tæl i spillet. Blake har også en omfattende cv som leder og co-leder, men på «Bridges with …» viser han seg først og fremst som en ytterst lojal og skjerpet lagspiller. Det kommer til uttrykk i så vel tett unison med Hayden Powell som på frifot i ensemblelyden. Selvsagt tar han også med seg sin kraftstruttende, amerikanske spillestil i sine egne kor, spesielt i Bergs «Tredje» og sine egne «Extranjero» og «Jali», men det skal sies: Solistnivået på «Bridges with…» er høyt, og Blake har sylskarpe konkurrenter i Berg og Powell i «kampen om solistprisen» på dette albumet.

Nytt?
Hva så med bro-ideen? Springer det et nyslått – i betydningen «originaltklingende» – jazzuttrykk ut av denne transatlantiske jazzbroa? En «ny» jazz som klinger norsk-amerikansk eller amerikansk-norsk eller amerikansk-nordisk på en måte vi aldri før har hørt? En splitter ny mix av nordisk kollektiv musisering og amerikansk solist-med-komp-musisering?
Etter flere lyttinger, er jeg i tvil om akkurat det. Innimellom virker det musikalske språket på «Bridges with…» ganske så kjent, men hvorfra? I den grad jeg mener å ha hørt noe liknende før, har det muligens vært hos hel-norske eller hel-nordiske kvintetter?
Uansett er et slikt «nyhetsaspekt» av mindre viktighet. Viktigst er det at «Bridges with Seamus Blake» kommer som et svært så potent album med en tiltalende mix av stemningsfulle ballader, energiske up-tempo låter og rivende oppsprekk, formidabelt formidlet av fem musikere som virker å ha hatt positiv, inspirerende innvirkning på hverandre. Som «brokar» står dessuten Powell/Berg/Vågan/Thorén fjellstøtt, så sistnevnte må gjerne fortsette sitt musikalske ingeniørarbeid på dette nivået, hvem han enn måtte velge å bygge bro til neste gang.

Terje Mosnes