Briljant Brunborg
Tore Brunborgs ACT-debut er lett tilgjengelig, men har høy musikalsk egenvekt.
Det er ikke bare albumtittelen «Slow Snow» og en haiku-inspirert låttittel som «Tree Strong, Tall Swaying, Swinging, Sighing» som setter en form for zen-stemning gjennom Tore Brunborgs første album for det tyske selskapet ACT. Godt jordet uforstyrrelighet har nesten alltid vært et framtredende element i saksofonisten/pianistens musisering, og er det fortsatt her, selv i de forløpene der han trår til som en 60-tallsavantgardist eller tilnærmet svartmetallvræler.
Det siste skjer først og fremst mot slutten av crescendolåta «Tune In», der han, gitarist Eivind Aarset, kontrabassist Steinar Raknes og trommeslager Per Oddvar Johansen går lydsporet til Dantes inferno en høy gang. Men «Slow Snow» byr også på enkelte andre passasjer der Brunborg minner oss på at han, når han vil, er så mye mer enn en følsom melodiforteller med verdens vakreste saksofontone.
Overrumplende nok er det pianisten Brunborg som slår an tonen på albumet, og både i åpningslåta «Shelter» og ved andre høve viser han seg som en habil og i denne sammenheng godt fungerende tangentutøver. Virtuositeten er imidlertid fortsatt reservert saksofonspillet, og likeledes er det klasse over de 10 låtene/melodiene han har signert og tilrettelagt for sin klokt sammensatte kvartett. Både Aarset, Raknes og Johansen er klangkunstnere som aldri lar sjansen til fargelegging, utfylling og bakteppeveving gå fra seg, og i likhet med Brunborg er de drevne dynamikere som hele veien er i stand til å skape store spenninger med små virkemidler.
Plateomslaget oppgir «music composed and produced by Tore Brunborg», og det framgår ikke klart i hvilken grad de tre øvrige musikerne har vært med på den endelige utformingen av hver enkelt låt. Jeg tipper «i betydelig grad», men resultatet er uansett blitt musikk som både låter begeistrende og bevegende der fire kreative sinn og kyndige instrumentalister går til verket med leken autoritet i utfoldelsen.
Så får det heller stå som en liten gåte at Brunborg har valgt tittelen «Now’s The Time» til en marsjerende liten sak som iallfall ikke har umiddelbare likhetstrekk med Charlie Parkers bop-klassiker. En haiku-hilsen fra en saksofonist til en annen?
Terje Mosnes
