Briljans fra bassisten og gutta
Ellen Brekken er reiseleder inn i det spenstig tradisjonelle.
På min netthinne er bildet av Ellen Brekken temmelig rocka. Det får Hedvig Mollestad ta skylda for. Eller æren! Poenget er at bassist Brekken er langt mer allsidig enn det jobben i Hedvig Mollestad Trio forteller deg. Og ikke et vondt ord om basspillet i den trioen. Det har klang av 70-tall og drift fra enda eldre tider. Jeg skal få satt en ramme på dette netthinnebildet mitt.
Ellen Brekken spiller for barn i trioen Du og jeg og vi 2-3-4, hun er medlem i Tord Gustavsen Trio, Falkevik og Caledonia Jazzband. Sånn er det med bredde og allsidighet, og nå gir hun også ut plate med eget band. A Tonic For The Troops er en kvartett: Magnus Bakken på saksofoner, Espen Berg på piano, Magnus Sefaniassen Eide på trommer og Brekken på akustisk bass. De spiller seg inn mot mainstreamtradisjon, men har sin egen fortelling å formidle. Det vi hører, er hevet over solid. Dette er musikere som har gått noen runder. De har lært seg håndverket som gjør det mulig å lette. Heve seg opp mot et nivå med utsyn, der musikken rommer mer enn skarpe spilleferdigheter.
De starter albumet med «The Capitulation of Alexandria», og jeg lurer jo på hvorfor Brekken som har skrevet alt stoffet, valgte den tittelen. Kanskje på grunn av de osmanske klangene! Kanskje den er ment som en hyllest til britiske styrker! Hva vet jeg? Det er iallfall en heftig åpning. Magnus Bakken fører an i et tema som har røtter i området, og bandet låter så velformulert at jeg må pusse det ordet litt ekstra. De formidler en energi og et overskudd som smitter og inspirerer. Da gjør det liksom ingenting at noe av det kompositoriske mangler utpreget egenkarakter.
Ellen Brekken spiller ut mange av kortene sine og er bærebjelke, overbygg, inngangsparti og søyle. Hun låter smakfullt og tøft og inntar mange plasser i musikken. Lyden fra bassen tar inn omgivelsene og avsetter farger i dem. I likhet med de tre andre får Brekken rom til å vise storhet, men det er felleskapet som dyrkes av hver og en. Jeg tar meg i å tenke på Michael Brecker så vel som Belonging-kvartetten mens jeg lytter på «Ambush». Linjene og arrangementene, begeistringen og briljansen kan peke ditover. Det er så mange deilige oppspill og så mye finesse at det er til å bli huggærn av. Så har gode jazzalbum gjerne rom for ballade. Det har dette også. «Marc´s Lament» er en smellvakker tiltrekning med melodikurver å snu seg etter. Espen Berg strutter som solist og akkompagnatør, og flokken samler seg i det estetiske. Musikken åpner seg gjennom nye runder, og detaljer gir seg til kjenne. «Ambush» er et bunnsolid og smakfullt album som heller holder seg i tradisjonen enn å søke seg til fronten.
