Kvelden starter med skjør fiolinmusikk og ender i karaoke.
Den har etablert seg som en liten høytid mellom jul og påske. Det tok All Ears festivalen forbausende kort tid å gjøre seg viktig den gangen den ble startet for sytten år siden. Arrangørenes nese og teft for hva som rørte seg på frifeltet, ga seg straks til kjenne som kvalitet på festivalens scener. Når jeg tenker tilbake, er det lett å fortape seg i sterke konsertminner, men en festival bør alltid måles på det den byr på i samtiden. Ny koster har kommet til i All Ears´ festivalledelse de siste årene, og det har satt nye farger på arrangementenes innhold. Som en generell betraktning vil jeg si at noe av den gjennomgående kvaliteten har blitt svekket, og det er den betraktningen jeg håper vil bli gjort til skamme i 2019. Jeg går inn Ny Musikks lokaler med alle ører åpne, mens jeg lover å fristille meg i lyttearbeidet.
Kveldens program har en profil jeg liker. En blanding av kjent og kjært og ubeskrevet nytt. Det er mitt første møte med de to fiolinistene Angharad Davies og Lina Lapelyte i duo. Walisiske Davies kjenner jeg fra mange sammenhenger, blant annet med Richard Dawson og Skogen. Litauiske Lapelyte kan jeg ikke huske å ha hørt, selv om hun er godt etablert på Londons improscene. De to setter seg rygg mot rygg på krakken som er plassert midt i rommet. Langsomme drag vekker instrumentets mørke særpreg til live. Temperaturen er hverken høy eller lav. Henvendelsesformen lite påtrengende, men musikken fester seg. De spiller korte stykker, vrir på krakken og fortsetter spillet i nye posisjoner. Som om de bedriver en beskjeden performance, i all enkelhet. Slik fanger de publikums oppmerksomhet, og selve lydopplevelsen forandres forsiktig. Stillferdigheten råder. Davies gnir fingrene over fiolinen som jamrer seg tilbake. I siste del av settet beveger de seg ut i bakkant av der vi sitter og skrur opp volumet, uten at grunntonen forandres. De to setter en fin standard. Det er et modent innslag, konsentrert og meningsbærende.
Angharad Davies og Lina Lapelyte. Foto: Juliane Schütz/All Ears
Gitarist Lars Ove Stene Fossheim er neste utøver ut. Han er kjent fra Skadedyr og Broen, men nå er han alene med den elektriske. I en verden så tett befolket av gitarister skal det noe til å fortelle nytt, men Stene Fossheim lykkes bra med å sette avtrykk. Han lar lyden og uttrykkene få tid til å leve, gi seg til kjenne uten at de virker forhastet. Da er musikken på sitt beste. Andre ganger er det nettopp det motsatte som skjer. Det er åpenbart mye som skal formidles. Den ene lille fortellingen avløser den andre, en serie av fine idéer finner veien ut. Jeg ønsker meg litt mer pusterom. Så ligger bluesmaterien inne en stund, og jeg hører ekko fra Bill Orcutt eller noen fra den familien. Det låter smakfullt, og jeg trives i gitaristens selskap.
Lars Ove Stene Fossheim. Foto: Juliane Schütz/All Ears
Så er det duket for kveldens tyngdepunkt. Carliot – It´s Never too late Orchestra er tubaist og komponist Per-Åke Holmlanders omfangsrike prosjekt, et ministorband med mye godt i posen. Svensken som er kjent fra et kobbel av betydelige freebag storband, har skrevet mye musikk for teater og dans, og det er noe av dette materiale som luftes i mannens nye band. Måten han blander vridd melodi, skarpe arrangementer og fri utfoldelse, er skarp. Dette er godt å lytte til, og det er gjort med glimt i øyet. Holmlander skal visstnok ha stor sans for Willem Breuker. Jeg tenker også på Michael Gibbs og Mike Westbrook under forestillingen, uten at det forstyrrer opplevelsen. Det er vanskelig å trekke fram enkeltmusikere, men med fløytist Julie Kjær, saksofonist Signe Emmeluth, trompetist Susana Santos Silva, trombonist Steve Swell og trommeslager Tim Daisy i bandet, går det virkelig bra. De gjør et stort måltid med mye smak.
Kveldens siste innslag er karaoke med KJ Scotty Technology. Etter hvert melder noen seg til å stille seg bak mikrofonen, og jeg tror det er gøy, selv om lokalet nå minner mest om et skoleball i full oppløsning. På vei bortover Grønlandsleiret passerer jeg en pub som også tilbyr karaoke. Jeg går ikke inn. Ironisk nok.
