Bollefest med kvalitet

Det er den ovnsbakte tonen til Hanna Paulsberg og Elin Rosselands varme pleie av norske tekster som setter seil på «Himmel over hav», det ferske albumet til Hanna Paulsberg Concept & Elin Rosseland. Så er det Oscar Grönberg, Hans Hulbækmo og Trygve Waldemar Fiske som fanger vinden og gir flyt til tradisjonsbundet innhold med livgivende avstikkere. «Himmel over hav» er en plate som ser seg mer tilbake enn den peker framover og som bøyer god historie inn i vår tid. Musikken har energiladet ro, beveger seg retningssikkert og spanderer overraskelser. Jeg fikk ikke tak i alle lagene ved første gjennomlytting, men jeg hørte at de lå der og inviterte.
Her på Cafeteatret er det bollefest i anledning Kampenjazz´ 25-årsjubileum og Hanna Paulsberg Concepts 15 år som band. Forrige gang jeg hørte Hanna på Kampenjazz, må ha vært da bandet hadde med Magnus Broo som gjest. Vi snakket om det over frokosten i dag. Hvor bra det var.

Hanna Paulsberg må være lei av at folk kaster Dexter Gordon, Stan Getz og Joe Henderson etter henne, så det skal ikke jeg gjøre. Jeg kan heller kaste Norma Winstone etter Elin Rosseland, med fare for å bomme. Jeg velger å la være. Disse to utøverne står i ly for lettkjøpte sammenlikninger. De har utviklet hvert sitt særpreg som står støtt i åpne landskap, og de ytrer seg med dyp forankring i noe å tro på.

Hans Hulbækmo. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Det er Oscar Grönbergs poetiske introduksjon som åpner vei inn i kvelden. Med vakre løp som antyder hva som ligger i vente. Og det blir ikke mindre sødmefylt av at Paulsbergs fetladne saksofontone skyves i gang av Hulbækmos muskel. Trygve Waldemar Fiske spiller med sparsommelighet. Musikken legger seg til rette i rommet, med lun væremåte. Det skal noe til å skissere egenart i et så velbrukt område av jazzen, men det klarer de.
Elin Rosseland synger «Som en fortelling», som er åpningssporet på «Himmel over hav», og hun tar eierskap i uttrykket. Teksten hennes åpner for undring og unndrar seg entydighet. Den blir hengende som meningsbærende bud i rommet. Det er fint å høre Rosseland i ordløs stemmeimprovisasjon over gyngende og kraftfull tilbakelenthet. Det er også godt å gjenkjenne noen av de svingningene som gjorde samværet med Fair Play så givende tilbake på slutten av 80-tallet.

Så er det Hanna Paulsberg som holder tilbake, lar det sprekke opp og tømmer posen til et bass, tromme og piano-komp som avsetter liv og fremmer felleskap. Dette overskrider bra arbeid, og det kommer jo fra en gjeng som kjenner hverandre så godt at det kan høres. Fiske tar tak i melodien og gir den spillerom å boltre seg i. Kunsten å forene skarpt med hyggelig skal ikke undervurderes. Dette er enkelt å ta inn og vektig så du kjenner det.

Hanna Paulsberg. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

– Veldig hyggelig å være her på dette 25-årsjubileet, sier Hanna. Hun forteller om den første spillejobben på Kampenjazz, den gang Petter Wettre stod i døra, og dette gjorde henne nervøs.
De fortsetter med tittelsporet fra det nye albumet, og Rosselands poesi tar inn de store motivene, fremmer menneskelighet å holde i. Den har en åpenhet i seg som musikken kler. Og nå har bandet blitt varmt. Det er tid for påtrykk der saksofonen insisterer og synger i samme omdreining.
«Maria» er en hyllest til Maria Kannegaard, og i den grad noe kan sies å låte kannegaardsk, så gjør åpningen av denne låta nettopp det. Temaet er søtholdig, med touch av havsalt i akkordene. Smakfullt så det setter seg i kroppen. Et vakkert stykke med underfundig vemod og godt alvor i framdriften. Paulsberg understøtter og utvider linjene.

Det kommer øyeblikk der kvintetten går inn i frirom, uten helt å slippe tak i meloditråden. Det er en krevende kombinasjon som bandet evner å spille i balanse. Klassejazzen har det bra i kveld. Saksofonisten står og vugger fornøyd mens pianotrioen skaper overskudd og glede. Kanskje det er fraværet av overdådighet og de stillfarne sidene ved Rosseland og bandets uttrykksmåter som fester seg sterkest.
I «Farao» får Hans Hulbækmo lov å vise størrelse. Dette er forestillingens lille fyrverkeri av en avslutning, en kraftpakke med lekre salver og intrikate detaljer. Samhandlingene mellom Paulsberg og Rosseland avsetter nye utgaver av de mønstrene som er med på å definere musikken. Det er ikke rart vi vil ha mer. Kvintetten klappes tilbake.
– En fin flaske vin står kald, synger Elin. Vi får «Forventning», og det i en tapning som gir ettersmak helt bort til Oslo Bussterminal.  God søndag.