Bobo, Anja og Makaya er navnene på lørdag

Man våkner og tenker på dagen i går. De første bildene jeg får opp, er av Peter Brötzmann og Heather Leigh, John Butcher og Per Zanussi. De to siste settene på fredagens Særingfest blir med meg videre. Etter to dager på Kongsberg føler jeg meg kapslet, og i lørdagskapselen min ser det riktig lyst ut denne morgenen. Først i morgen skal vi ut av festivalbobla.
I dag ringer det inn til første time klokka ett. Det er Parish som står på timeplanen. Faget er kontemporær jazz. Jeg gleder meg til timen.

Og jeg gleder meg ikke forgjeves. Kvartetten spiller helt nytt materiale på gjenforeningskonserten, og de vet fortsatt hvordan de gjør jazzen vakker. Ikke som i polert eller skinnende. Nei. Skjønnheten skal komme innenfra, har vi jo lært, og sammen med Bobo Stenson ved pianoet blir denne mosegrodde klisjéen liksom fersk og fin igjen. Det er bøyde melodier i blått og basspill med stort hjerte. Den ferske prisvinneren Thomas Strønen spiller som en verdig prisvinner bør. De krokete stegene musikken tar, er rytmisk elastiske, og Bobo Stenson spiller med lang livserfaring i anslaget. Det er iallfall noe særdeles reflektert over det han gjør, uten at det rokker ved vitaliteten. At de spiller nytt materiale, gjør dette til noe mer enn en gledelig gjenforening. Noen av arrangementene er helt åpne – eller de beveger seg i overraskende rykk, med korte, innskutt bidrag fra alle fire. Bevegelsene utvikles, og bandet tar seg snart fram med et helt annet ganglag. Det er flott å følge den indre logikken.

Bobo Stenson, Fredrik Ljungkvist og Mats Eilertsen. Foto: Ingrid Slettemoen/Kongsberg Jazzfestival 

Så får Stenson være den poeten vi kjenner han som. Han har Rolf Jacobsens alvor og Nils Christian Moe Repstads idérikdom. Og Strønen er definitivt trommeslageren for lyrikere. Parish kan være et nytelsesobjekt. Når alle fire vifter med kronbladene, blomstrer det i opplevelsen. Dette er en av disse konsertene der jeg helst slutter å analysere og heller bare driver med. Gjennom den kuperte musikken, inn i dynamikken og ut på den andre siden. Det fins alltid en annen side å gå til i Parish-musikken. Sånn er det med rike uttrykk. De har mange rom og dører. Og enten bandet går inn mot det fri eller styrer mot sentrum, så har Parish et karakterfast håndlag. Her er det ingen som spiller for mye, men når de ønsker seg klar tale, står de samlet. De kan reise en ugjennomtrengelig vegg med stil.
– Jeg vet ikke om det vises, men det her er veldig gøy. Så vi fortsetter litt til, kommer det fra scenen. Det drypper fra Bobos piano og sildrer lett i cymbaler. De tar oss inn i vemodig minimalisme og leker rundt i en slags resignert sinnsstemning. Siste låt: «Bobo». Skjønnheten fortsetter å komme innenfra, og det kan knapt bli bedre enn dette.

Pat Thomas og Ingrid Laubrock. Foto: Inger McQuown/Kongsberg Jazzfestival

Så er det bort til Avanthagen. Vi som husker hagen som et uterom og minnes Derek Baileys opptreden der, forbinder navnet med noe godt. I dag er Avanthagen i Smeltehytta, og det er Pat Thomas og Ingrid Laubrock som inntar podiet først. Pianisten klasker i vei og får tilsvar fra Laubrocks saksofon. Dialogen er skarp fra start. Replikkene faller voldsomt og naturlig, både i velde og råskap. Det komponeres i øyeblikket, og dette er to utøvere jeg virkelig setter høyt. Jeg har fulgt dem lenge og blir ikke forbauset over hvor godt de kler hverandre. Thomas teppebomber pianoet og Laubrock skyter rundt seg. Det er to ekle bilder, men de datt likevel ned i meg. Så bygger de opp igjen og knar ut en søtere deig. Thomas kan jo alle snarveiene mellom det massivt innadvendte og det lett lystige. Sopranen til Ingrid Laubrock kan også holde seg i oppdrift og lys henvendelse. Det oversiktlige lydbildet krever mye av musikerne. Det fins ikke noe å gjemme seg bak, men det er det heller ikke noen som trenger. Det nakne formatet er som skapt for briljans og kreativt overskudd. Det tenker jeg når jeg hører disse to.
Så får vi litt inside-piano, kombinert med knepp og tapping fra saksofonisten. En ny verden åpner seg i musikken. Utforskertrangen lever. Laubrocks saftige tone sprekker opp til Thomas´ hammerslag. Dette overskrider solid. Selvfølgelig.

Klaus Ellerhusen Holm. Foto: Inger McQuown/Kongsberg Jazzfestival

Så skal det nakne formatet bli helt nakent. Mann og klarinett. Klaus Holm har puste- og spilleteknikker nok til å gjøre spillet sitt interessant. Til å skape overraskende musikk, der selve lyd- og klangbehandlingen har prioritet. Hvis jeg hadde hørt noe av dette i jungelen, ville jeg ha sett etter liv i trærne. Det er mange dyr til stede i det han gjør. Fabeldyr og andre. Spillet har en lett eventyrlighet ved seg. Variasjoner og veivalg er både imponerende og fine å ta inn. Holm vrir kroppen fra side til side og gir oss et langstrakt signal. Så utvikler han det og lar det bli noe annet.
Deretter får vi kvalitetstid med saksofon. Holm fortsetter i samme idéspor, men nå er lydresultatene vridd. Sirkulær pusteteknikk gir intensitet og mulighet til å gå langt uten stans. Saksofonlyden vibrerer som en fjær, før han gir seg. Han har nesten ikke tid til å ta i mot den rause applausen.
-Det blir litt video, sier Holm, og det er best å sitt nær scenen. Tøyen Fil & Klafferi kommer på scenen, med cello, fiolin, klarinett og fløyte. Tove Margrete Erikstad, Eira Bjørnstad Foss, Kristine Tjøgersen og Hanne Rekdal setter seg bak notestativene. De skal spille Klaus Holms verk, «Chinese telephone». På skjermene vises ugler og skogbryn, samt utdaterte installasjoner, i svart hvitt. Vi er inne i samtidsmusikkens verden og hører filmmusikk med sterke kvaliteter. Kvartetten spiller godt, sammen med Holm på laptop. De får det krevende innholdet til å leve. Forfriskende kan jeg vel si – og helt til side for det meste jeg har hørt her i år. Så forteller Holm om Christian Kvart og kongeskipet «Victor», før de fem fortsetter med komposisjonen «Victor 3000». Kvartetten legger ut en slags alternativ morgenstemning. De underlige lydbildene fanger interessen og holder godt på den. Fløyte og klarinett går i sjelden dialog med fiolin og cello. Det blafrer og blåser, og så snør det oppover på skjermene. Det gir mening i en deilig bakvendtforestilling der alt går an. Og alt faller på plass i et meningsbærende hele. Tøyen Fil & Klafferi gjør godt for Kongsberg. Dette er noe festivalen kan trenge mer av. Før de gir seg, tas vi med til viddene, opp i fjellheimen, hinsides Beiarriket og vel så det.

Anja Lauvdal. Foto: Tommy Johansen/Kongsberg Jazzfestival

Når Anja Lauvdal skal avrunde sitt engasjement som Artist in Residence, er hun omkranset av et fint, lite sett av utstyr, og jeg tror jeg vil få problemer med å forstå hvor alle lydene kommer fra. Vi er på Låven, og Lauvdal starter med en elektronisk bølgebevegelse av en noe foruroligende art. Hun har også med seg vind som blåser underlig, inn i musikken. Hodet mitt fylles av bilder. Et ødslig landskap, etter katastrofen, kanskje! Så kommer trøorgelet på døra og byr på folkelig klang. Det blir orkestermusikk for bedehus og galakser, eller noe midt i mellom. Så blir uttrykket nærmest trivelig og landsens godt å lytte til.
Da jeg hørte Anja Lauvdal med William Parker og Hamid Drake på torsdag, lurte jeg på hvor den heftige strømmen av gode idéer kunne komme fra. Det samme gjør jeg nå, og hun får det til å høres så enkelt ut. Sånn er det med sunn kreativitet. Orgelet har en type dragning ved seg som jeg assosierer med folkediktningens historier om hulder, draug og underjordiske.
I neste stykke er det over til pianoet og inn i myke rom. Der noen kanskje drømmer om Claude Debussy og Bill Evans. Lauvdal går aldri bort til det søtladne. Hun spiller heller fram temaer og plukker klanger som er mangetydige. Bortenfor jazzens klassiske balladerier eller samtidsmusikkens strenge karakter. Jeg tar inn særpreget og har det bra. Så kommer det et motiv som har singer/songwriter bevegelse i seg. Jeg hører for meg at Bill Callahan begynner å synge, men han er jo ikke på låven. Dessuten forsvinner Anja nesten umerkelig inn i noe annet, slik hun er blitt så god på.
I  det siste nummeret skal vi inn i det lystige og karnevaleske. Jeg tenker på lekeinstrumenter og tivoli, men føler at jeg er på villspor. Anja evner å overraske, og det som kommer her, kan jeg ikke huske å ha hørt maken til. Og nettopp det applauderer jeg gjerne. En energisk loop utsmykkes med nips fra musikkens glitrende krambu. Å ha Anja Lauvdal som Artist in Residence bør prøves av flere.

Kenny Garrett. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Så er det stor stjerne på liten scene. Det er stas, og det begynner å bli noen tiår siden Kenny Garrett var stjerneskuddet på alles jazzlepper. I kveld er han her med stoff fra den siste plata si, «Sounds From The Ancestors». Det er da også de amerikanske forfedrenes musikk vi på et vis skal lytte til, selv om Garrett trolig refererer til afrikanske røtter og rytmer. De som liker seg midt i den klassiske amerikanske jazzarven, med et visst moderne tilsnitt, får mye å glede seg over. Det får også tilhengere av Motown. Dette skal handle mye om teknisk briljans og finkjemmet spill. Kenny Garretts saksofontone er bygget fra grunnen av. Påvirket av Charlie Parker, så vel som John Coltrane og Cannonball Adderley. Det er imponerende å høre det han gjør, men jeg opplever det ikke som spennende. Han har med seg et band som kan følge han dit han vil. Det låter tett og totalt balansert. Dette er en amerikansk sound som har fått leve i mange år og som møter et hengivent publikum på Kongsberg. Når Garrett lar saksofonen danse over funky rytmer, er det mye som stemmer. Han er jo en perkussiv blåser. Noen av de underlagene som bygges, kunne fint fått plass på et Stevie Wonder album. Ganske fengende saker! Herbie Hancock hilser fra de musikalske kulissene, og der er Chick Corea også. Rudy Birds congas får sounden til å lette, og pianist Vernell Brown er solist og rytmelegger i ett. Det blir smooth jazz for viderekomne, for dem som liker det.
Musikken blir stadig mer sangbar, med gospel,soul og hiphop i krokene. Med smarte arrangementer låter det medrivende, men det blir tværet ut for lenge. Konserten får etter hvert preg av show, med publikumsfrieri og strømlinjeform hvor du enn vender deg. Dette er bygget for fest, og det blir det.

Moon Day. Foto: Kongsberg Jazzfestival

Jeg har valgt å høre det tredje og siste settet på Særinglørdag. Dette til tross for at jeg mener Binker & Moses er en noe oppskrytt duo. I Smeltehytta skal jeg høre Moon Day. Det er Binker Golding på saksofon, John Edwards på bass og Seb Rochford på trommer, et britisk trekløver jeg velger å vente meg mye av. I det Golding raser i gang, kjenner jeg på en akutt lengsel etter Evan Parker. Jeg liker utøvere som kan stå midt i det de spiller, og jeg opplever ikke at Golding gjør det. Han er veldig god på å sende ut kjente og frilynte virkemidler, men den tekniske briljansen tjener ikke substansen. Pulsen virker i overkant hektisk. Golding får likevel John Edwards til å yte maksimalt Bassisten har den nødvendige tilstedeværelsen i det han gjør, også her i kveld. Så er det Rochford som har sin egen stil, uten at han kler bassisten nevneverdig bra. Hei, Steve Noble! Så syns jeg de tre etter hvert spiller seg mykere. Da blir det også mer smak i saftighetene. Samhandlingene tar seg opp, og vi får noen riktig gode kollektive blow outs etter hvert. Ryggraden i trioen heter John. Edwards er et oppkomme av idéer og låter enestående. At saksofonistens spill enda en gang får meg til å tenke på oppvisning, får jeg ikke gjort noe med. Jeg er fornøyd med at jeg valgte å høre dem, og den siste økta de gjør, blir deres beste.

Makaya McCraven med band. Foto: Lise Margrethe Nilsen/Kongsberg Jazzfestival

Det er nærmest en plikt å prøve ut Makaya McCraven over midnatt. Festivalen har sine ord i behold når han beskrives som en av de hippeste navna på den internasjonale jazzscenen nå. Kongsberg får stjerne i boka for å hente han til byen. Med bass, gitar og trompet i besetningen har McCraven de redskapene han trenger for å tenne ild i musikken. Det hjelper også at han er en briljant trommeslager! Jeg hadde glemt at det er Marquis Hill som spiller trompet i bandet. Han er en utøver jeg liker, og gitarist Matt Gold er en jeg raskt får sans for. I det første nummeret skifter Hill og Gold på å ta føringen, og det de gjør, er mer smakfullt enn oppsiktsvekkende. Bandet har en fin åpenhet i det pådrivet de skaper, og Gold krydrer med smarte og friske akkorder og løp. Han har en helt ærlig gitarlyd, litt sånn som Jeff Parker er kjent  for å ha. Makaya lar musikerne få rom. Marquis Hill gjør et soloparti som tar fortelling på alvor. Det er godt å høre et elektrifisert band som styrer unna opplagtheter og kommer med forfriskninger. Matt Gold er ikke ute etter å vise seg. Han rydder seg en tydelig plass og holder avstand til de store stilistene på den internasjonale scenen. Det er ikke alle gitt. Musikken er like sjelfull som den er groovy. De spiller den nye komposisjonen «Dream Another» som blir å finne på det kommende albumet. Deretter får vi «Three Fifths Of A Man» fra albumet «In The Moment». Dette er akkurat så fint som jeg hadde håpet. Kongsberg Jazzfestival setter punktum med stil.