Blow Out-variasjonene

Bildet over: Julie Kjær 3 (foto: Tine Hvidsten/Blow Out)

De er nokså søte der de kommer ut på scenen med hver sin t-skjorte med bilde av hverandre på brystet. Ståle Liavik Solberg med portrett av Evan Parker og Parker med Liavik Solberg. Denne smaken av søtt gir seg når musikken starter. Duoen visper og knepper seansen i gang, og det tar forbausende kort tid før de er inne i det nødvendige. Her står altså den store Evan foran meg igjen. Jeg kjenner saksofonisten ut og inn, men vet aldri hva som kommer. Solberg har alle tre- og metallgjenstandene sine plassert ved siden av trommesettet. Han gnir, presser og ruller dem etter tur, responderer på Parkers utlegninger og får saksofonisten til å følge seg. Det låter levende og beint fram menneskelig. Evan Parker lar tonen sprekke opp, heve og senke seg og stadig forandres. Det er bråstopp og akselerasjon. Han holder en dialog gående med seg selv, samtidig som han kommuniserer med Solberg. Det er som om hele den europeiske frijazztradisjonen spiller med i dette settet.

Jeg vil kalle det et privilegium å se både Evan Parker og John Butcher på en og samme kveld.  Sistnevnte spiller med pianist Veryan Weston, bassist Øyvind Storesund og trommeslager Dag Erik Knedal Andersen. Kvartetten har tyngre lyd enn duoen som startet, og det er ikke i de kompakte partiene den fungerer best. Da kan nemlig nyansene kjempe for livet. Det er også sånn at pianoet ligger litt lavt i miksen. Jeg liker dem best når de demper seg og gir meg full oversikt. Butcher henter fram noen av disse lydene og klangene som bare er hans, fra saksofonene. Storesund tar fram buen og får bassen til å grynte og klage. Veryan Weston sitter delvis skjult bak Butcher. Det får meg til å tenke at Weston er underkjent som pianist. I kveld er det flott å høre hvordan han møter og mottar Butchers fortelling, hvordan de to lever seg inn i hverandres felt. Partiet der trommer og piano får scenen for seg selv blir noe av det fineste i denne avdelingen.
Saken fortsetter under bildet.

Så kommer Vilde & Inga. De venter en stund før de starter. Det kunne ha vært kjekt med en bryter for å skru av all bakgrunnsstøy i lokalet! Så drar de i gang i all forsiktighet. Er dette langsomhetens triumf eller sorgarbeid for strykere? Uttrykket skifter karakter, fra det mørkt innsmigrende til det nådeløst pågående. Det er som om folkemusikken står rett utenfor og ønsker seg inn. Bassist Inga Margrete Aas og fiolinist Vilde Sandve Alnæs har en sterk samtale gående. De har også en tydelig kjerne i musikken sin. Den kretser de hele tiden rundt, enten de holder seg med en forsiktig rytme eller de siger fram.

Julie Kjær 3 består av John Edwards på bass og Steve Noble på trommer, samt den danske saksofonisten Julie Kjær, og dette er kvelden jeg virkelig skal få ordentlig øre for henne. Tidligere har jeg hørt Julie Kjær med Large Ensemble og Pan-Scan Ensemble, og der har hun ikke hatt like mye rom som det hun får i kveld. Hun teller opp, og konserten starter med en groove som snart løser seg opp. Kjær har et snev av Ornette i instrumentet sitt og blir aldri insisterende når hun uttrykker seg. Hun har en ledighet som Edwards og Noble griper fatt i og møter med innlevelse. De to har en stor kveld sammen. Det er åpenbart at de er hjemme i dette stoffet. Ikke minst der Kjær spiller fløyte får de vist hvilke evner de har til å tenke på det samlede uttrykket. Det er et instrument som stiller andre krav. Noble og Edwards er mildt sagt tette. Det er noe av det mest slående denne kvelden. Det gir trioen en dynamikk som Kjær også skal ha mye av æren for. Stemningen er skyhøy når klokka går mot elleve. Jeg har sagt det før, men kan gjerne gjenta det. Den gjennomtenkte sammensettingen av artister, er en av denne festivalens styrker. Blow Out-variasjonene tjener opplevelsen.

Arild R. Andersen