Den første festivalkvelden byr på utblåsning, men lar seg prege av mangfoldighet
Det er tiende gang Blow Out! Festival arrangeres, og den har for lengst blitt et seinsommerlig musikalsk tyngdpunkt i hovedstaden. I år er vi samlet i ærverdige Deichman Grünerløkka, omgitt av hyller og bøker. Det fremmer ikke bare akustikken. Det gir mening i seg selv. Tradisjonen tro er det festivalens to kuratorer, trommeslagerne Ståle Liavik Solberg og Paal Nilssen-Love som åpner ballet. Denne gang har de med seg den danske saksofonisten Signe Emmeluth, den svenske bassisten Nina de Heney og den amerikanske trompetisten Peter Evans.
Deilig åpent
Den første henvendelsen kommer fra sistnevnte. Deretter tas vi inn i alle disse lydene som definerer den fornybare improvisasjonsmusikken. Bevegelsene er i gang. De fem på scenen forvalter et uttrykksregister som gir frihet. Emmeluth smatter og smeller og har en fin intensitet i spillet. Evans ser reint bisk ut der han står og dytter på oss en lang, dyp tone av det vibrerende slaget. Han har en nærmest enestående teknikk, og han bruker den til å spille det utenkelige. Snakk om nærvær! Bandets uttrykk kan være deilig åpent og avdempet i det ene øyeblikket, og pågående i det neste. De gjør et klassisk sett som fylles med mye kreativt spill.
Dyrisk element
Så er det duket for Martin Küchen. Overskriften på det han skal spille, er «Ta deg tid i den nye slummen». Det er typisk for den svenske saksofonisten at han gir en kommentar, enten til en historisk hendelse eller kanskje til et fenomen i tida. Han høres ut som et lite, enkelt orkester der han presser sopranen ned mot trommene og bruker duppedingser til å skape overraskende lyd. En lekekatt som beveger seg mekanisk og mjauer, inngår i utstyret. Saksofonen spiller en klagesang mens katten står der og blinker. Det er både lekent og tankevekkende. Så høres han ut som en liten flokk med store fugler som tar til vingene mens de kvekker. Ja, det er et dyrisk element i flere av Martin Küchens uttrykk. Enda en gang leverer han disse særegenhetene som danner fortelling.
Martin Küchen. Foto: Dawid Laskowski
En sann kunst
Tredje tropp ut er Christian Wallumrød på elektronikk, Anna Petrini på kontrabass-blokkfløyte og Qarin Wikstrøm på vokal og elektronikk. De skaper en foruroligende strøm av delikat lyd i kjølig flyt. Jeg har ikke helt hørt maken. Nå er det ikke nytt at Wallumrød er ytterst kresen på hva han slipper fra seg, og her er han sammen med to andre utøvere som åpenbart jobber etter samme prinsipp. Den originaliteten de kommer med, skal ikke tas for gitt. De lydbildene vi får høre, har egenart malt inn i detaljer så vel som helhet. Det er en sann kunst ikke å henfalle til klisjéer. Musikken er preget av varsomhet, selv når de tyngste bassdumpene fyller bibliotekrommet. De spiller et kort sett. Eller var det tida som gikk fort i godt selskap igjen!
Høyt nivå
Så kommer London-improens svar på Knoll og Tott på scenen. Trommeslager Steve Noble og bassist John Edwards kjenner hverandre ut og inn, og de formidler intimitet med en inderlighet som er sjelden. De deler scene med den franske pianisten Sophie Agnel som bruker hele instrumentets spekter av muligheter. Tette figurer avløses av klanger og akkorder med humørsvingninger. Kontrasten mellom det lettdrevne og det massive fungerer fint. Denne trioen er uten anfører. De gir hverandre retning etter tur, eller de lar det kollektive dominere. Dette er en kveld for høyt nivå.
Lover godt
Denne første dagen av Blow Out! festivalen byr på akkurat det jeg er ute etter. Det handler om ikke helt å vite hva man går til , og det dreier seg om å bli genuint overrasket. Den frie formen disse dagene rammer inn, er helt avhengig av ny bevegelse. Jeg tar ikke hardt i når jeg sier at denne åpningen lover godt.
