«Bells, Ghosts and other Saints» cover
The Way Ahead
«Bells, Ghosts and other Saints»
Clean Feed/Musikklosen

Blomstringstiden fortsetter

Strålende møter med Albert, Alberts og resten av gjengen.

La oss få det unnagjort med en gang. Tittelen «Bells, Ghosts and other Saints» refererer til tre av Albert Aylers mest kjente låter. Dermed knytter den norsk-svenske septetten seg opp mot en tradisjon som har vært retningsgivende i mer enn femti år, som i kraft av sin styrke og nyskapende energi har satt standard for hva jazzens fri-begrep kan romme. Utfordringen kan være å ha et frigjøringsprosjekt gående mens man står midt i en deilig klebrig tradisjon. Bandnavnet The Way Ahead kan forstås som en kommentar til nettopp denne utfordringen. Det som er helt tydelig, er at de sju involverte musikerne har latt seg inspirere, i dobbel forstand. Når europeere setter opp speilet mot det amerikanske, kan det funkle i musikken. Det er i bunn og grunn det som skjer her.

Albert Ayler spilte saksofoner. Den jobben tar Kristoffer Alberts og André Roligheten  på seg gjennom «Bells, Ghosts and other Saints». Alberts har denne skarpe, mykt skjærende og presise alt- og barytonkvaliteten, høstet inn fra historien og tilført friske sjatteringer i nytt liv. Roligheten spiller tenor og klarinett med samme tradisjonsinnlevelse og tilsvarende grep om vitaliteten. De er begge gymnaster med moden smidighet innbakt i spillet og har etablert seg med en rå finesse jeg må passe meg for ikke å ta for gitt. Det er også sånn at den musikken de er med på å presentere her, er avhengig av nettopp dette overskuddet for å puste uanstrengt. André Roligheten har skrevet fem av sju låter. To er signert trommeslager Tollef Østvang. De to komponistene leverer spennende rammebetingelser for improvisasjon og bidrar vesentlig til at stoffet har egenkarakter.

Så må det understrekes at The Way Ahead er et kollektiv der alle bidrag veier avgjørende. Dette gir seg til kjenne fra start. Når «Eclipse» samler seg, er det hele bandet som står oppreist, i giv akt for Aylers gospel eller i aktiv tjeneste for framtidas jazz. Det kan gå ut på det samme. Niklas Barnös trompet er kledelig spirituell og Mattias Ståhls vibrafon gir musikken eget snitt, holder fram en mykhet og et seil for blåserne. Mats Äleklints trombonesolo trekker en linje mot New Orleans, mens musikken forteller om New York. Det er så fint gjort at jeg får meg en reise. «Tåkefyrste» er en blå saktmodighet. Den beveger seg fram med vibrafon midt i sporet og en blomstrende depresjon av et blåsearrangement på slep. Det er her jeg tenker at bandets musikk hviler i seg selv, at det de lykkes så godt med, er å bli sitt eget. Hvis du fortsatt lurer på hva du skal gi til den som har alt, kan bjeller, spøkelser og helgener være juletips.

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev