KONSERT: Og velsignet være den jazzen som holder seg i god bevegelse.
Av Arild R. Andersen
Den er tøff fra start. Ganske yppal i væremåten, uten å avsløre hvor den vil. Informert av 70-talls jazzrock og godt ladet. Med el-piano som stilmarkør og bandets egne idéer som glasur. Den heter «Ida» og er låt nummer to fra album nummer to fra Bliss Quintet. Det kom i 2023. «Ida» er en fin representant for det kvintetten i mine ører byr på. Overskudd, kreativ rikdom, utforskning og treffsikkerhet. Det er unge jazzmusikeres privilegium å kunne plukke ingredienser fra tradisjonene og gi miksen karakter. Det er dette siste som er vrient, men det er nettopp det Bliss Quintet er bra på.
Det disse unge musikerne måtte mangle av modenhet, stiller seg ikke i veien for opplevelsen. De fremmer en frisk vektighet som gjør inntrykk og lar ferdigheter tjene godt innhold. Bliss Quintet er på Victoria for å markere slipp av album nummer fire: «In motion».
Kvintetten blir introdusert som «landets beste boyband», en spøk alle som ser og hører bandet, vil forstå. Og så starter de kvelden med mystisk synhtlyd som stemningsgrunnmur for reisverket. De to blåserne, Oscar Andreas Haug og Zakarias Meyer Øverli, i front av scenen, etablerer en sound med original patina. Lyden er god og stoffet tilbakelent. Gard Kronborgs basspill dypt og elastisk, drevet fram av Rino Sivathas på trommer. Det er trompetist Haug som får første runde i lyset, og spillet sitter. Pianist Benjamín Gísli Einarsson tar opp jakten på trompeten. De to instrumentene skifter så og si pinne, gjør en sikker veksling, før vi dras videre inn i Bliss-løpet. Det brenner godt i disse utlegningene.
Det er også sånn at de kompositoriske idéene virker veloverveide og uforhastede.
Kronborgs lille bassolo på gitaren tar seg råd til å puste og søker opp det personlige. Å skape atmosfære inngår åpenbart i Bliss Quintets plan for hva bandet skal være. Meyer Øverli spiller kaval, en type bulgarsk fløyte, og spillet underbygger den lette oppdriften. Langstrakt tematikk senker ro og legger igjen kjølig blått. Vi nærmer oss Østen og blir værende så lenge at det mettes. Bliss Quintet presenterer en verdifull egentone og er flotte å lytte til fra start her i kveld.
Foto: Fredrick Arnøy
Det er Oscar som binder låtene sammen, forteller hva de heter og litt om bakgrunnen for tilblivelse. Han gjør det på en forbilledlig måte. Skaper kontakt og trekker oss nærmere. Vi har hørt «The Moose» og «Lille harmonik», før de fortsetter med «Painted Blue» som starter i et bærende arrangement som leder inn mot Meyer Øverlis teknisk strålende godbit av en saksofonsolo, omgitt av et komp som herjer smidig. Dette er saftig. Sivathas og Kronborg er et drivverk med høy egenverdi, garantister for det stødige ganglaget i bandet.
Jeg liker hvordan Bliss-kvintetten gjør seg musikalsk flertydig. Bandet klarer å samle nokså forskjellige uttrykk og få samlingen til å stå.
«I want to See It Through» er fjerde låt. Saktmodighet og alvor finner hverandre i piano og saksofon. Benjamín og Zakarias tåler å gjøre seg vakre. Her kommer skjønnheten innenfra, akkurat sånn vi har lært at den bør gjøre. Hele bandet går inn i vuggende modus og intensiverer grunnfølelsen i låta. Det er første gang jeg hører dette stoffet, og det finner forbausende lett inn. Dramaturgien i kveldens Bliss-forestilling er god. Den er bygget rundt spenning og tydelig sammenheng, med en variasjonsbredde som løfter innholdet.
Nå har vi hørt hele side 1 av den nye plata, slik den kan framstå i livetapning. Det har understreket verdien av at band holder sammen over tid og utvikler lim og karakter. Oscar forteller at de skal spille en helt ny låt, «Sungaze», før de fortsetter med hele side 2 av albumet. Vi får oppleve jazzeuropeisk sus og åpent terreng, med lubben bass og luftig piano, før vi begir oss videre til nye plasser, som den italienske byen «Ferrara». Onsdagens fineste pianohenvendelse følges av et stykke Garbarek-krydret biff. Det er mye å hygge seg med og kjenne tyngden i.
Alle bandmedlemmene er komponister, og konsertens siste, «Breathe», er skrevet av pianisten. Den er meditativ, med dyp magepust som roer pulsen. Vi hører lyd av komfort, spilt fram med en nerve vi kjenner vibbene i.
Bliss Quintet får ikke slippe før de har levert ekstranummer. Oscar forteller at de vil avslutte med en rockelåt. Så kommer «Ida» og er hakket tøffere enn på plate.
