Bjørneklemmer og pardans

Av Audun Vinger

«Audun; vær hilset!» Det blir ikke skikkelig Vossa Jazz før jeg treffer på og får en bjørneklem av Sverre Lunde  — Oslo Jazz Circle-høvding og tidligere jazzdiplomat i Utenriksdepartementet. Voksne tradisjoner er essensielt. Men om noe kjennetegnet årets festival var det at det var merkbart ungt publikum, med en smilende energi som smitter over på alle. Det er det faktisk på jazzfestivaler flest nå – eventuelt har jeg bare blitt gammal selv med et annet blikk. Men jeg tror ikke det er sånn det henger sammen heller. Den først utsolgte konserten var med pastorale folkpoptrioen ULD, som frijazzkjempe Frode Gjerstad hadde fått nyss i at var «kjente fra TikTok», men jeg fikk forklart at de var det på grunn av musikken sin. Han nikket. Siden det uansett var utsolgt prioriterte jeg andre konserter, men det var ingen tvil om at det var disse sangerne som hadde mest dirrende stjerneaura der oppe i år. Snudde meg etter dem på gata til og med («var ikke det …?»). Fint at sånt kan inntreffe med slike musikere.

Moods i Gamlekinoen. Foto: Grim Moberg/Vossa Jazz

Første konsert lørdag var allerede kl. 12 – dette er ikke en festival for den som liker å slappe av lenge om morgenen. Og godt er det. Det forklarer også hvorfor dette reisebrevet kommer noen dager etter reisen – det er rett og slett ikke tid til å hamre på tastaturet før man er hjemme igjen. Det var en av de største spillestedene som ble tatt i bruk da elever på Grieg-akademiet i Bergen skulle vise hva de var gode for. I fjor var det i lobbyen – i år var det inne i det store Gamlekinoen-lokalet som ser imponerende ut fra scenen om det er fullt, som det ofte er på Vossa Jazz, men sikkert også skummelt og nedslående dersom det er mange ledige røde stoler å beskue. Ingen grunn til å fortvile for bandet Moods – her hadde folk møtt opp. Trombonist Alfred Wammer var artig toastmaster, ellers kjente jeg igjen den spretne trommisen Herman Kirkenær Krogh (som i fjor). Bandet vekslet uanstrengt og kledelig mellom swingin’ jazz og mer pop/vokal-orientert materiale, med bidrag fra samtlige. Katrine Helland hadde ekstra snert i trompeten, og de og resten av musikerne var å se på alle konsertene, gatelangs, på jam og på lindy hop-dansekurs. Det er i det hele tatt mye dans i musikklivet nå, inkludert tradisjonell pardans fra forskjellige epoker og kulturer? Musiker og Jazznytt-skribent Symre Bang kom gatelangs med en uttalelse om at dans faktisk burde bli en inkorporert del av musikerutdanningen; ja, kanskje man kunne forstå musikken på en annen måte da? Jeg er heldigvis ikke musiker og slipper avansert kurs, men tillater meg å bryte ut i forknytt solodans nå og da.

Foto: Jenny Normark/Vossa Jazz

Det ble det uansett ikke mulighet til på neste konsert i den særdeles vellydende Osa-salen. Der var det smekk fullt, og mange måtte trist nok snu. Den lune haugesunder Nils Økland, som tidligere har vært musikalsk leder på Ole Bull Akademiet som disse lokalene tilhører, er en skikkelig spellemann, det er som han med fela si brått kusker bandet sitt i gang med herlige toner.

Nils Økland, Mats Eilertsen, Rolf-Erik Nystrøm og Håkon Mørch Stene. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Blant de mange i grenseland folkemusikk, jazz, mikrotonalitet, ECM, samtidsmusikk og verdensmusikk er nok dette bandet en av favorittene. De har i seg det meditative, men det fandenivoldske trumfer det meste. Den suverene salmesyklisten Sigbjørn Apeland bidrar også med noen godslige kvaliteter, mens Rolf-Erik Nystrøm, en av landets fremste musikere i min bok, bidrar med fare og uforutsigbarhet. Morsomt mellomsnakk, svarte skinnbukser, uten munnstykke så saxen låter som ei fløyte, eventuelt med to horn i kjeften. Alt samtidig som han presenterer seriøs lydkunst som få andre. Perkusjonist Håkon Mørch Stene og kontrabassist Mats Eilertsen fargela med mørk dybde – som en speiling av deres vakre herreansikter? Deler av materialet var fra fjorårsskiva Gjenskinn (Hubro). Denne konserten ble et av de store høydepunktene under festivalen – det var sonoritet og vidt utsyn, men musikken gjorde også rommet så hett at «felene vrengte seg», som Økland sa under en stemmepause. Noen ganger beveger man på overkroppen, andre ganger sier man bare mmm inni seg.

På vei til siste konsert før hvilen stakk jeg innom Kiwi for å kjøpe med en Farris eller Frus, men var fortsatt så loved-up fra kvelden før at jeg vurderte å ta med en gul blomsterbukett fra det bugnende påskeutvalget der inne – noen frivillige bak meg var inne på samme tanke, kunne jeg tolke av smilene.

Sondre Moshagen Lightning Trio. Foto: Ørjan Furnes/Vossa Jazz

Straks var vi tilbake på Gamlekinoen for å se Sondre Moshagen Lightning Trio atter en gang, og det blir langt fra den siste. De er som kjent ute på en omfattende festivalturné, som vinnere av fjorårets lukrative Jazzintro-program. De har allerede vært i studio for debutalbumet med den høyt respekterte pianisten Kit Downes, og man merker at bandet har tatt noen laksesprang kunstnerisk, inkludert Moshagens kompositoriske klo. Litt mer alvor. Detta ække ungjazz lenger, skrev jeg ned i min grønne notisbok etter at de begynte med noen ferske, voksen-lyriske komposisjoner. Kanskje laget under albuminnspillingen? På grunn av stort lokale var det litt boomy, oppmikket lyd – men det er jo noe stor scene-aktig ved dem uansett. Det gjorde heller ikke noe da de slo til med noen av sine «hits» kjent fra deres mange konserter så langt, pianotrioer trenger etpar bangers – og det var en sprek duett mellom bassist Kertu Aer og trommis Steinar Heide Bø. Det blir veldig mange flere konserter med dette bandet.

Jeg rakk også den fargerike kunstutstillingen som ga forrige brev dets tittel: «Gledens tid», signert Axel Vindenes, også kjent bergensmusiker og -mystiker. Den var godt besøkt – med malerier som fanget Bergens gater i brennende farver, noen nærmest Astrup-aktige daler og fjell som jazzkollega Jon Skjerdal omtalte det som, samt litt rørende motiver av unge mennesker alene på sine hybler bøyd over instrumenter, som en slags modernisert student-utgave av det klassiske motivet «kvinne spiller piano i ensomhet».

Det er viktig å hvile litt – men ikke for lenge, så man mister muligheten til sitteplass inne på det tradisjonsrike Tingingsverket. Pussig nok fanget jeg nøyaktig samme stol som dagen før, i sweet spot rett foran mikseren.

Det var en selvfølge at Kjetil Møster en gang skulle få oppdraget – lokal musiker med fartstid og stort nettverk, avansert men konsertvennlig – action jazz men med noe erfaring fra samtidsmusikk og større komposisjoner. Han var likevel lykkelig for muligheten, og måtte feste et GoPro-kamara til veggen før start, slik at han fikk foreviget den for ham historiske hendelsen.

Tingingsverket «Sense, Organ, Motion». Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Sense, Organ, Motion var/er tittelen, og han hadde en bred vifte av musikere med seg – alle var hans favorittmusikere, som han sa. Det naturlige hadde vært å ta utgangspunkt i husbandet Møster! og slenge på litt mer blås, men han tenkte heldigvis litt annerledes. Som samme sted dagen før så vi Anja Lauvdal og Ole Morten Vågan i hvitt, men det var ikke fokus på pynt – trommis Gard Nilssen stilte i rutete skjorte, for her var det musikken og musikerne det dreide seg om. «This is not a concept. This is just who we are», som vokalkunstner Sofia Jernberg postulerte flere ganger underveis. Hun ga av sine mange forskjellige stemmer også, noen ganger helt vanlig skjønnsang, men kanskje mest effektivt i en duett med bandets x-faktor Benedicte Maurseth. Å få denne historikerens sang og hardingfele inn i miksen, spesielt med Sofias utagerende vokal, utgjorde en forskjell. Eivind Lønning er en gjenganger i bestillingsverkene på Voss med sin frapperende trompet-teknikk, men det er sjeldnere å se Hans Magnus Ryan fra Motorpsycho, sittende, men med caps. Han sang en låt og hadde en minneverdig elgitar-solo, men størst inntrykk gjorde nok nylonstrengeren han klimpret på. Spesielt i et lengre, ekstatisk parti som både minnet om avant-bossa nova og akustisk disco. Andre strekk var sånn vrangt funky  bakpå/frampå-beaten a la Eldh/Lillinger, mens det var et harvende groove som kom tilbake nå og da som bandt elementene sammen. Vågan hadde en spesielt minneverdig bassolo som fikk oss opp av setene. Som med alle bestillingsverkpremierer var det kanskje en smule langt, og alle inkludert publikum tar det kanskje mer alvorlig enn det trengs, men de fristende enkeltdelene og varmen musikerne i mellom, gjør at jeg gleder meg til å se det i en annen setting igjen senere. Møster er en bauta, men mjuk.

Sofia Jernberg, Benedicte Maurseth og Hans Magnus Ryan. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Etter litt sutting på en styrkende Margaux fra the before times, rakk jeg å undersøke herlige Flukten, heller ikke denne gang med Hanna Paulsberg på sax selv om hun stort sett fronter bandet og er på alle bildene. Har sett bandet med Kalle Nyberg, Harald Lassen og denne kvelden min favoritt-kruttlapp Signe Emmeluth på fyrrig sax. Kun med konkurranse av «the special one» Emil Bø på et sprelsk trombonesologjestespill. Artig at gitarist Marius Kloving holdt sitt vanlige høflige volum – for det funket i sammenhengen.

Det var altså nå prime time lørdagskveld, også før folk blir fulle og trøtte, så det føltes helt absurd å skulle gå og se en piano/vokal-duo i det største festlokalet. Men den britiske gudinnen Norma Winstone holdt de flestes oppmerksomhet på en forbløffende velbesøkt konsert vedlike. Så elegant, så avslappet humoristisk, så i kontroll med stemmen og hennes selvskrevne sanglyrikk. Det føltes både evig proft og så uendelig friskt – og dypt.

Norma Winstone med Kit Downes. Foto: Runa Andersen/Vossa Jazz

Det hjelper så klart å ha den langt yngre Kit Downes ved klaveret, han har noe spesielt. Og de hadde en spesiell god tone sammen – noe man også kan oppleve på fjorårets ECM-skive Outpost of Dreams. Men jeg har lagt merke til at hennes tallsarbeid med (tidligere ektemann) John Taylor og Kenny Wheeler i det superbe, meditative prosjektet Azimuth fra andre halvdel av 70-tallet, har tent yngre lyttere /musikere flere sjangre. Det føltes også nærmest magisk at de startet med Carla Bleys sitrende «Jesus Maria», jeg skrek umiddelbart ut i nytelse i den stille salen, men også at de avsluttet med Jimmy Rowles’ minst like rystende «The Peacocks». Fabelaktig i seg selv, men også pussig siden begge låter var sentrale i det for meg essensielle prosjektet Håvard Wiik og Håkon Kornstad hadde i sin tid.

Etter denne opplevelsen følte det ikke som så mye annet var nødvendig, jeg trasket rundt og så litt på Stefan Pasborgs jazztrio og begynnelsen på festen med Modal Trafikk, men var emosjonelt sliten etter forrige dag, og én gjensto, så jeg trakk meg rolig tilbake. Festen hadde vart til 05 for enkelte, fikk jeg vite dagen etter. Så det var kanskje et klokt valg.

Med Norma on my mind våknet jeg frisk og glad til en grå søndag, og hvem så jeg først i frokostsalen om ikke selvsamme Norma Winstone. Under en morgenkaffe med Frode Gjerstad som skulle spille senere på dagen, ble vi skjønt enige om at det hadde vært en stor opplevelse å høre henne. Den unge gitaristen Martin Borge slo seg ned på bordet med henne, og jammen dukket hun ikke opp på slutten av den tidlige konserten i Gamlekinoen med trioen Himmelfarten som han er en del av. Også her fullt hus, der spesielt unge bergensere, tror jeg, havnet i sonen som bare slike kan. Med publikum rundt seg i sirkel skapte de hypnotisk stemning med pumpeorgel, akustisk gitar, banjo, tenorgitar og vokal. Det var kunstmusikk av Hubro-typen – knudrete, mumikopp-aktig, men også med solide doser britisk avant-folk og et underlig, insisterende groove. De har et ferskt album ute nå som kan være god påskelytting.

Himmelfarten. Foto: Ørjan Furnes/Vossa Jazz

Norma var også på plass for å se Vigleik Storaas’ trio Adjustments, der den glitrende pianisten sammen med bassist Svein Folkvord og Håkon Mjåset Johansen satte fyr på en settliste med overraskende kjent materiale. Sistnevnte trommis har en egen evne til å bidra med lunt faenskap som dytter musikken videre. «A Night in Tunisia» gjorde spesielt godt.
Den varme vibben vedvarte da jeg skulle prøve få i meg litt mat på Tre brør, men ble møtt av en massiv kø. «E kan ta me te de», kom det uppfordret fra Stein Torleif Bjella som stod i køen. Det var en sånn type festival, alle var vennlige med hverandre, venner eller mer perifert bekjente.

Bergen Big Band & Vanessa Perica med gnistrende solo av Michael Barnes. Foto: Kenneth Kleppe/Vossa Jazz

Jeg måtte svikte Gjerstad for å få plass til to andre viktige konserter, den eneste surheten som oppstod under festivalen, faktisk.  Først Bergen Big Bands årlige spesialkonsert i Gamlekinoen, denne gang ledet av Vanessa Perica fra Melbourne, Australia som stod som en mer flamboyant utgave av Maria Schneider og dirigerte bandet som har så mye futt i seg. Fjorårskonserten med Shannon Mowday delte jeg forrige uke ut Jazzprisen i Årets verk til, og dagen før hadde den viktige miljøbyggeren Michael Barnes mottatt Vossa Jazz-prisen. Han kvitterte med en gnistrende solo. Det samme gjorde han som er blitt en stor favoritt med årene og som av dirigenten ble omtalt som «Axl Road». Herlige saker, men jeg måtte gå halvveis for å rekke et annet av festivalens høydepunkt.

Nawara Alnaddaf. Foto: Ørjan Furnes/Vossa Jazz

Den syriske oud-spilleren Nawara Alnaddaf kom til Norge som flyktning i 2015, og savner familien sin fryktelig, men har også fått et varmt miljø rundt seg her i landet, og er med i flere flotte prosjekter. I den enestående, store men intime Vangskyrkja, holdt hun det hun omtalte som sin første egne solokonsert. Og ble møtt med total kjærlighet fra de mange oppmøtte. Hun begynte med fløyte på galleriet, sang så det gnisset gjennom nervetråder og skjelett, og spilte på flere instrumenter. Under en gammel palestinsk sang om ulovlig kjærlighet kunne hun lattermildt men også sterkt forklare at en av tekstlinjene betød noe sånt som «Hjertet mitt er så varmt at man kan grille kjøtt på det». Det merket vi uansett, og ble også med på noe allsang for henne. Jeg har hatt gleden av å oppleve henne noen gang før, men dette var virkelig ASMR. Hun er en artist veldig mange norske lyttere vil få stor glede av å oppdage – gjør det!

Siste konsert, også den proppfull, var med Thomas Dybdahl, søren meg herlig den også. Jeg glemmer hvordan materialet hans så til de grader lever på scenen – med god hjelp av et prima band med musikere som hadde vært å se på scener tidligere: Ole Morten Vågan, Gard Nilssen, Lars Horntveth på flere instrumenter, og Vegard Lien Bjerkan på mange tangenter, inkludert en Hammond-solo som resulterte i jubel. Det låt fett og stort sett i oppløftende midtempo, med høy lyd, fett sound og godt trøkk.

Thomas Dybdahl. Foto: Runa Andersen/Vossa Jazz

Etter dette var det ikke noe annet å gjøre enn å feire Palmesøndag med middels mat og en strøken Gevrey Chambertin fra 2000, til og med født før 11 september – tenk alt som har foregått i musikken og verden mens den har ligget og hvilt seg og ventet på at noen skal vekke den. Det er en egen, men jubilerende følelse å være igjen på et ellers ganske tomt hotell og finne sammen med de få gjenværende vennene og knytte ytterligere faste bånd med dem. Og med denne skrivingen har festivalen holdt taket frem til nå, og vil sikkert gjøre det helt til neste Palmehelg.  Med det gjenstår det bare å ønske alle langlesere av dette brev en skikkelig god påske.