Bjoråvariasjonene

Karl Bjorå har rock i hjertet og blues i indre organer. Det kan iallfall tyde på det. Åpningssporet på det nye albumet «I would have made it» tar til vingene mellom Chicago og Memphis og låter så tøft at Sonny Landreth og Jeremy Spencer-tilhengere bør fortape seg. Bjorås gitarspill er imidlertid hevet over tradisjonell form. Det upolerte draget tar opp lån fra Sonny Sharrock og sånne som Raoul Björkenheim. Spillet har jazz i kantene og er så friskt levert at jeg lar meg begeistre. Og når komponisten lar seg inspirere av Robert Fripp og lar Karl Crimson-bølgene slå inn i «Every step you take is forever», får albumlyttingen preg av kosestund. Musikken til Bjorå vil noe langt mer enn å kikke seg i bakspeilet. Det er den nye postmodernismen som spiller seg ut. Gamle avtrykk får nye måter å mønstre seg på. De ni medmusikerne som bidrar på «I would have made it», har åpenbart skjønt greia og forstått konseptet. De vekker vibbene i KB´s idékasse og gjør musikken flertydig.

På Victoria står det åtte musikere på scenen, med gitaristen plassert midt i. Det startes i et kantete hjørne, i et nymusikalsk lende. Dette er bandmusikk der ingen stiller seg fremst. Og den har et sterkt streif av egenart som virker tiltrekkende. Pianist Vegard Lien Bjerkan gjør en veldreid utflukt, for selv om dette er ensemblemusikk, åpnes det for solistiske innslag. Det humpete terrenget og den farfisaaktige lyden synthist Håvard Aufles spanderer, kler hverandre. Et lite bassintermezzo understreker livsgnisten i materialet. Mannen med el-bass, Bárdur Reinert Poulsen, er en smakfull størrelse å ha med seg. Han spiller så du kjenner det og er en gyllen krumtapp i gjengen. Poulsens bass er vesentlig for ivaretakelsen av grovheten i det som kommer. Musikken fortsetter å låte smart, men den treffer også på viktigere måter. Jeg liker det jeg hører.

Når avdelingen for strykere får lyset på seg, låter det som om to folkemusikalsk frynsete kusiner har fått ansvar for festen. Det er nerve i dragene og drag i spillet. Felespillerne Tuva Syvertsen og Selma French gir kveldens blanding en egen twist, mens vokalist Karoline Wallace tilfører mildhet og stilmerker som bretter ut uttrykket. De er med på å styre opplevelsen unna forutsigbarhet. De små snirklete arrangementene gjør seg smidige,  og høylytte ekko fra postrocken gir minnestund.

Vi får vite at de spiller noe helt nytt, mye fra den nye plata og noe eldre stoff.  – Vi skal spille litt diverse, altså, rekker Karl å si, før Bárdur og trommis Andreas Winther legger ned en groove som bandmedlemmene kan more seg med. Vi får et jam-strekk som står opp for 70-tallet og som Selma French gjør levende for denne kveldens skyld. Det henger godt. Tetner på luftig vis. Bygges med tyngde.

Endelig er det tid for gitarekskursjon. Bjorå har krutt i seg, og utblåsningene er håndtert med følelse. Det låter tøft og saftig og er tiltrekkende fattig på klisjéer. Han spiller så jeg kan fortsette å tro på gitarister. Det hjelper også på at det er gjort i en ramme der variasjon er holdt sammen av rød tråd. Bandet reiser partier og gjør dem storvokste, men intensiteten slippes før den har utspilt seg selv. Vi er inne i «Every step you take is forever» og får også høre «Somewhere you made a choice» og «Let´s just try».  Det er dynamisk gjort og nokså sprettent når det er nødvendig. Aldri sleipt. Heller kledelig rufsete. Så kommer «Pineapples» som rusler fram med gitarknepperier, før et rastløst tema sjekker inn og gjør jazzrock av innholdet. Den er hentet fra albumet «The most obvious solution» fra 2017.

Mot slutten kommer tittelsporet på det nye albumet. Det tenner publikum, med skakke og grovkorna rifftryllerier. Umulig å ikke like, spør du meg. Folk vil ha mer, og bandet er ikke vanskelig å be. De kommer ut og gjør Sonny Bonos «Bang bang (My baby shot me down»). Karoline Wallace synger seg inn i rekka der Cher, Nancy Sinatra og Lady Gaga troner. Det gjør hun med stil. Kveldens eneste coverlåt finner seg godt til rette.
Karl Bjorå har festet grepet med nytt sterkt album og enda en spenstig liveopptreden.