Besettende, originalt og ubeskrivelig vakkert

De fleste av oss vet lite om Armenia og enda mindre om det lille landets store komponist: Presten, musikkforskeren, folkemusikksamleren, sangeren og dirigenten Komitas (1869 – 1935). Begges historie er dramatisk og vel verd et studium, og det er fristende å tenke seg at dramatikken indirekte klinger med der pianisten/komponisten Tigran Hamasyan møter trompeter Arve Henriksen, gitarist Eivind Aarset og elektroniker (live sampling, samples) Jan Bang på ECM-utgivelsen «Atmosphères».

Nerve
Dette dobbeltalbumet og kvartettens forestående konserter på Punkt (3. september) og Nasjonal jazzscene Victoria (8. september) gir god anledning til å stifte bekjentskap med et lydlandskap og en melodiverden som knapt har sin like. Vel er «jazzgehalten» i «Atmosphères» beskjeden hva rytmikk og swingfornemmelse angår, men til gjengjeld er den improvisatoriske nerven og øyeblikksfølelsen dirrende til stede gjennom dobbeltalbumets samtlige 90 minutter, i en moderne, elektroakustisk kammermusisering med skyhøy fascinasjonskraft.

USA og Armenia
Albumets armenske premissleverandør, Tigran Hamasyan (29), var 16 år da familien hans flyttet fra hjemlandet til Los Angeles. Han er solid jazz-studert, rock-influert og vel bevandret i vestlig klassisk musikk, og har et halvt dusin album bak seg, hvorav to har vunnet den franske Grammy-prisen. De siste åra har han bodd mye i Armenia igjen, og i fjor var han aktuell med to album der han tok tak i armensk musikktradisjon på ulike måter, «Mockroot» (Nonesuch) og «Luys i Luso» (ECM). På det første spiller og synger han sammen med el-bassisten Sam Minaie og trommeslageren Arthur Hnatek i det han selv kaller «en elektro-akustisk armensk rocketrio», mens han på den siste spiller egne versjoner av armensk religiøs musikk gjennom to årtusener sammen med hovedstaden Jerevans statlige Kammerkor. (Komitas er representert på «Luys i Luso», og også på et annet ECM-album fra 2015, Gurdjieff-ensemblets «Komitas»). Hamasyan spilte på Nasjonal jazzscene Victoria allerede i desember 2013, den påfølgende sommeren ble «Atmosphères» innspilt i Lugano, og i fjor var Hamasyan å høre på Moldejazz med «Mockroot»-trioen sin.

Komitas’ ånd
Repertoaret på «Atmosphères» består av seks Komitas-melodier og ti nummererte trioer/kvartetter titulert «Traces». Like klart som Komitas-stykkene er folketoneinspirerte, er de mer eller mindre improviserte trio- og kvartettstykkene holdt i Komitas’ «ånd», noe en musikkviter antakelig vil forklare med at musikken hovedsakelig bygger på de samme skalaene som armensk tradisjonsmusikk. Likevel bærer eksempelvis «Traces VIII» og «Traces IX» klart preg av vestlig samtidsmusikk, og forteller tydelig at Hamasyan og hans norske medspillere oppfatter Komitas’ «ånd» mer som en frigjørende inspirasjon enn som en begrensning. Likeledes har den folketone-melankolske grunnstemningen på albumet sine unntak, som den trillende «Hoy, Nazan», men Henriksens hyperfølsomme, treblåser-aktige trompettone og Bangs mørke skygger og baktepper holder for det meste melankolien godt på plass i uttrykket.

Klangprakt
Når dét er sagt, skal det også sies at klangene – klangskyene, klangskulpturene, klangskiftene, bunnene og bakgrunnene, hele klangmangfoldet – kanskje er det som sterkest gjør «Atmosphéres» til en unik lytteopplevelse. Jeg kan ikke begripe annet enn at Aarset og Bang i så måte leverer mesterlig og med en utrolig forståelse for sin egen plassering i lydbildet til en hver tid, og Henriksen er på samme vis gedigent tilstedeværende. Med hans frapperende veksling mellom melodifører-/solistrollen og rollen som en del av kollektivet i mente, er det fristende å antyde at Hamasyan knapt kunne fått bedre medspillere til denne oppsiktsvekkende  vakre runden med Komitas- og Komitas-inspirert musikk. Hvordan samarbeidet mellom den virtuose armenske klangbehandleren og fortolkeren/fortelleren og nordmennene har oppstått, aner jeg ikke. Skulle det være Manfred Eichers verk, er det bare å takke & bukke og notere at hans evne til å skape geniale musikerkonstellasjoner fortsatt er intakt; skulle det ikke, er det bare å takke & bukke uansett.

Terje Mosnes