Besettende abstraksjoner

Konsertopptaket «Didymoi Dreams» (2012) var Sidsel Endresen og Stian Westerhus’ første album og innbrakte dem Spellemannprisen i kategorien «jazz». Høstens «Bonita» er spilt inn live i studio med Westerhus som producer og mixer, og tar lytteren videre ut i det store og etter hvert velkjente impro-landskapet som åpner seg når Endresen bruker stemmen bortenfor streit sang og snakking, og Westerhus bare i glimt låter som en gitarist, men til gjengjeld desto oftere som en lydmaker med ubegrenset, om ikke udisiplinert fantasi og klangpalett som matcher uttrykksviljen.
Som «Didymoi Dreams» er «Bonita» øyblikkskunst. Ikke detaljforberedt, men i all sin improvisatoriske framdrift heller ikke et resultat av tilfeldigheter eller en plutselig blåtannforbindelse mellom to kreative hoder. Vel banker de endresen/westerhus’ske abstraksjoner på andre dører i lytteren enn dem hovedstrømmen av musikk sikter seg inn på, men henvendelsene skjer med en tyngde og fortellerglede som gjør dem spennende og ikke minst morsomme. Stemningene spenner fra heftige utbrudd til sart, vuggeviseaktig skimmer, men mister aldri energidirringen eller intensiteten, og nettopp dét – å fylle abstraksjoner med et innhold som gjør dem til noe mer enn tilfeldig, manérfylt og kjedelig kaos – krever bevisst forskerarbeid over lang tid av utøverne.
Den jobben har Endresen og Westerhus gjort grundig. Endresen har gjennom år utviklet sitt lydmalende språk (der enkelte ord denne gang synes mer gjenkjennelige og «engelske» enn ved tidligere anledninger?) til et godt formidlings-/fortellergrep, og Westerhus´eksperimenteringer med gitaren og tilkoplede herligheter som lydgenerator har gitt ham uttrykksmuligheter langt ut over de fleste instrumentalisters. Når disse to «søkerne» så velger å jobbe sammen, må det i seg selv bety at de finner fellesuttrykket større enn summen av de komponentene de bringer inn, og etter forunderlige, gåtefulle og besettende «Bonita», er det lett å slutte seg til en slik oppfatning.

Terje Mosnes