Tekst og foto: Svein Magnus Furu
(på bildet over: !!! (chk chk chk)

Som de amerikanske og japanske turistene for lengst har oppdaget, er det lite i verden som slår et Bergen i full mai-blomstring. Været er som kjent intet lite sjansespill, men jeg syns alltid hansastaden viser seg fra sin beste side de gangene Bergensbanen frakter meg over (strengt tatt gjennom) fjellet og ned langs fjordene til Vågen og Georgernes Verft.

Siden det i år ikke er bare to, men tre festivaler parallelt denne siste maihelgen, er jeg spent på om det kan ha noen innvirkning på besøkstallet. Den nystartede «Jazzfestivalen» på Landmark / Bergen Kunstforening vil sannsynligvis trekke det mer eventyrlystne publikummet litt nærmere sentrum, mens Festspillene har sitt tradisjonelle grep om de klassisk orienterte konsertgjengerne. Nattjazz er som de andre større jazzfestivalene fanget litt mellom barken og veden, inntjening og trygg programmering versus nyskapninger på bookingfronten. På papiret syns jeg festivalprogrammet har sett noe safere ut enn tidligere år.

Før start onsdag kommer beskjeden om at Ingrid, det vil si Ingrid Helene Håvik, har avlyst grunnet sykdom. Kveldens nykommer og indiepopalibi må vi altså klare oss uten, men det gir bare bedre tid til å sjekke ut en av Håviks kompanjonger fra bandet Highasakite. Øystein Skar er bandets synthist, men som resten av den gjengen er han utdannet jazzmusiker. Til Nattjazz hadde han med seg trommeslager Øyvind Hegg-Lunde som sammen med Skar utgjør duoen Glow. En halvtime i elektroakustisk Zen-land fulgte, med alt fra Steve Reichisk repetitiv minimalisme, pentatone synth-pads og perkusjonsklimpring til ekspressive frijazzpassasjer. De to har mange gode ideer og overraskende momenter som tar deg på senga, men trenger nok å strukturere ideene litt bedre for å fjetre gjennom en hel konsert. Nå er duoen litt «all over the place».

Så var det bare å komme seg ned i storstua Røkeriet, ta på seg danseskoene og la seg rive med av Ms Tati, Bergens unge soulprinsesse. Soundet til 7-manns (kvinns) bandet og frøknas scenefremtoning var gjennomarbeidet og tight til fingerspissene, med en flow som ikke står tilbake for Noziswe eller Missy Elliot. Allikevel blir det litt mer form enn innhold hos jenta fra Bergen/Angola/Portugal som ennå mangler litt på låtfronten. Men et friskt pust på en norsk soul-scene som ligger i stabilt sideleie er hun utvilsomt.

Hvis noen skulle lure på om det er noe jazz igjen i de unge jazzutdannede musikerne, så vil konserten med Petter Vågan (gitarist fra NTNU) sitt band The Fjords utgjøre nok en spiker i kista for jazzens del. Med et lydbilde et sted mellom Mew, Morten Abel og Stian Westerhus’ Pale Horses (som gjestet festivalen forrige fredag) er låtstrukturene ren og skjær pop, mens elektroakustiske intermezzoer skaper variasjon og smarte låttransisjoner.

Men det er allikevel for tidlig å rope «jazzen er død». For vi møtte så bandet som kan sette jazzen tilbake i Nattjazz. Mikko Innanen & Innkvisitio spiller sirkusbop med null og niks harmonisk basis, og desto mer rytmisk utfordrende. En slags fribop i sagmuggen, supplert av britisk poesi lest med absurd finsk aksent av en fyr i hawaiiskjorte (Innanen sjøl), kompet av en dissonerende retrofuturistisk synth. En tidvis selsom opplevelse, men med spillegleden flommende ut fra alle musikernes lemmer. Og så er et eneste klarinettkor fra kvartettens svenske alibi Fredrik Ljungkvist alene verdt turen over fjellet for min del. I det jeg går ut døren er jeg rett og slett litt rystet, og uten sjans til å forstå hva som egentlig traff meg oppe på lille studio usf. Det må vel være det festivalfølelsen handler om!

For de som ikke hadde pakket ned danseskoene etter Ms Tati, var det klart for et utilslørt publikumsfrieri fra amerikanske «! ! !» Ut i de små timer – og publikum ga sitt JA.