Bemerkelses- verdig!
Kontrollert briljans og følelser uten fakter fra trompet og piano.
Trompeter Kristoffer Eikrem og pianist Kjetil Jerves duoalbum «Feeling/Emotion» må være en av årets mest bemerkelsesverdige norske jazzutgivelser. Som blindebukk-test vil denne musiseringen garantert sende selv velorienterte jazzlyttere på avveie, og det av flere grunner.
Den mest åpenbare er selve uttrykket, cooljazz forankret i Tristano-skolen. Det er ikke åpenbart at to norske noenogtjueåringer i 2014 skal låte som snytt ut av en uttrykksskole som her hjemme vanligvis utløser en nær pavlovsk «Tristano/Marsh/Konitz»-reaksjon og rent nasjonalt forbindes med veteraner som John Pål Inderberg, Torgrim Sollid og noen få til. Men på «Feeling/Emotion» gjør Eikrem (Mopti m.m.) og Jerve (Baker Hansen m.m.) nettopp det, med – og det er det nest mest åpenbare – noe nær overveldende stilsikkerhet, instrumentbeherskelse og følgelig autoritet.
Ut av labyrintiske enkelttonemønstre trekker de melodiske linjer med en slags høytemperert sindighet som gjør musikken like varm som kjølig. Jeg begriper ikke annet enn av Eikrems trompetspill er oppsiktsvekkende godt, og at det, selv i et land der trompetmangfoldet inkluderer sterke stemmer som Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Per Jørgensen, Mathias Eick, Kåre Nymark jr. og en bråte up-and-coming talenter, bør sende både øyebryn og øyelokk til værs. Rundt, reint og distinkt beveger den unge romsdalingen seg suverent i de oppløste akkordene og langs de overrumplende melodivendingene, harmonisk fjellstøtt ledsaget av Jerve når de først spiller Eikrems seks og Jerves ene komposisjon, og i intelligent dialog med ham når de deretter improviserer over dem i tur og orden.
Ingenting kommer ut av ingenting, og naturligvis har et album som «Feeling/Emotion» en historie. Den blir forbilledlig fortalt i omslagsteksten av nettopp Torgrim Sollid, selv cool-forankret trompeter, pedagog og mannen som kjempet jazz inn som studieretning ved Norges musikkhøgskole, der både Eikrem og Jerve har studert. Hans knappe linjer om hvordan pianisten og Tristano-eleven Sal Moscas håndskrevne øvingshefte, «Dominant formations», ligger i bunnen av hele dette albumet, er selve koden til lytteropplevelsen «Feeling/Emotion», og det avsluttende Tristano-sitatet om «følelse» er gyllen lesing i ei tid der «følelsesformidling» i musikken stadig oftere ser ut som kretsmesterskap i påklistrede fakter og umotivert geberding.
Terje Mosnes
