Bedre og bedre dag for dag
Elephant9 skrur litt på innholdet og leverer som de aldri har gjort.
Band som holder det gående over lang tid, må justere musikken for å holde seg levende. Det er en krevende kunst. Elephant9 har gitt oss en pen bunke høyklassealbum siden 2008 og demonstrert stø kurs. Ståle Storløkken, Nikolai Hængsle og Torstein Lofthus har hatt døra til 70-tallet på vid gap og gjort sin egen raffinerte miks på fortidas gode idéer. Ja, de har gjerne overgått sine egne forbilder, både i form og innhold. Prog, jam og jazz har sjelden fusjonert bedre enn i Elephant9. De har også vært til å stole på, henimot det forutsigbare, men kvaliteten har hele tida sendt musikkopplevelsen til værs.
Med «Arrival Of The New Elders» tar trioen et reflektert steg til siden, uten at de dermed fjerner seg fra seg selv. Det steget kler dem usedvanlig godt. Større variasjon og mer el-piano. En smule mer avdempet, kanskje. Det steintøffe drivet og den tette væremåten er heldigvis også godt til stede.
I gamle dager gikk det an å snakke høyt om feeling. Den litt udefinerbare størrelsen som skilte superb fra alminnelig godt. Eller satte stor prikk over utsøkt i. Det er denne gamle kompisen som dukker opp på de beste stedene i Elephant9´s musikk. For det skorter jo aldri på høykompetent framføring. Lofthus, Hængsle og Storløkken kan løfte et middels godt riff dit de vil. Det fins steder på «Arrival Of The New Elders» der dette ovennevnte kvalitetsmerket avsettes. Der er Elephant9 på sitt mest storvokste.
Tittellåta, som åpner albumet, er en fin mosaikk. Den reiser seg i mektig kaskade og skjønnmaler med piano. Idéene og smidigheten er bortimot forføreriske. Jeg liker måten stoffet puster på. At melodilinjene aldri kaver. Det er et helstøpt stykke med episke kvaliteter. Trommespillet er en fortelling i seg selv. Så er det «Rite of accession» der keyboardlyden lar meg tenke på Miles og Soft Machine samtidig, men ikke så intenst og lenge at det skjemmer elefantopplevelsen. Historien stiller seg aldri i veien for Elephant9. Trioen går opp sine egne spor.
Jeg har aldri opplevd bandet som så utbrettbart, og det er nettopp denne finstemte åpenheten som gjør «Arrival Of The New Elders» til en favoritt. Alle åtte spor har helt egne sjatteringer, mens grunnfargen er den samme. At tre så eminente musikere ikke går seg bort i ego-eksesser, har verdi i seg selv. Bandmentaliteten gjennomsyrer alt som frambys. Når vi kommer til siste etappe, «Solar song», går albumet opp. Kabalen er ferdig lagt. Dette stykket har en seigtflytende groove med god plass til Storløkkens ornamenteringer. «Arrival Of The New Elders» er et av disse albumene der jeg stortrives i alle rom.
