Susanna har førpremiere og får fransk poesi til å synge.
Jeg er forberedt. Ikke bare har jeg gjort meg til godvenns med Susannas nye album «Baudelaire & Piano». Jeg har også gjenopplest meg på den franske poeten som Susanna har plukket fram til fortolkning. Allerede på videregående lærte vi oss navnet Charles Baudelaire. Noen franskmenn måtte du kjenne til for å forstå den norske utkantkulturen. Ingen Holberg uten Molière. Ingen Wergeland uten Rousseau. Heller ingen Hamsun, Kinck og Obstfelder uten Baudelaire, kanskje. Når Susanna synger «The Harmony of Evening», hører jeg Hamsuns «Skærgaardsø» hviske sælsomt i bakkant. Nyromantikk og symbolisme, underbevisst sjeleliv og modernitet. Det er begreper som virvles opp i møte med Susannas sterke framføringer av Baudelaires tekster. Hun synger dem på engelsk, basert på Anthony Mortimers oversettelse. Jeg har lest nynorskversjonen av «Les Fleurs du Mal», «Det vondes blomar», gjendikta av Haakon Dahlen.
Baudelaires dikt har selvsagt en form og en språkføring som hensetter oss til en annen tid. De har også et innhold som hever seg over hverdagens sanseverden. Noen har sagt at idealisme og destruktivitet forenes i Baudelaires diktning. Tekstene fordrer et ørlite islett av drama i framføringen, en touch av inderlighet som ikke tipper over. Det er her Susanna kommer inn. Dette er noe hun mestrer. Hun har en stemme som kan bære stort gods, og franskmannens poetiske utlegninger vokser på troverdige løft.
Foto: Carsten Aniksdal
Susannas opptreden på Henie Onstad er en forestilling. Smak på ordet! Vi kommer inn i et rom der scenografi, tekstiler, lys, lyd, musikk og poesi etter hvert skal knyttes sammen i et enestående hele. Jeg får assosiasjoner til dekadanse så vel som drømmerier. Susanna har med seg Ingar Hunskaar på lyddesign og Stina Moltu på kassettspiller. Før hun setter seg ved klaveret, og mellom hver låt, omkranses vi av en lydmasse som favner moderniteten, som i automasjon og bakgrunnsstøy. Det var dette 1800-tallsmenneskene måtte lære seg å kjenne. Den fungerer som kontrast til Susannas poetiske formuleringer og som bilde på Baudelaires modernité, der kunsten hadde ansvar for å fange inn den flyktige livserfaringen i storbylivet.
Foto: Carsten Aniksdal
«The Dancing Snake» er første dikt ut. Susanna synger seg tett opp mot albumversjonen, mens omgivelsene sette merker i opplevelsen. Underfundigheten i tekstene får vinger. Det høres så uanstrengt ut når Susanna beveger tonene. Jeg liker den ujålete tilnærmingen, helt fri for overflødig ornamentikk. «A Pagan´s Prayer» får meg til å tenke på andre storheter som har brukt pianoet til enslig akkompagnement for stemmen. Joni, Laura og Annette er innom meg. Det Susanna gjør, har et klassisk drag. Formatet er krevende, og hun tilhører de beste i faget. Charles ville ha likt seg her, med sin sans for det sensuelle og estetiske. En av forestillingens favoritter heter «Long for Nothingness», men det er selve sangsyklusen som blir sittende igjen. Vokalisten reiser seg og beveger seg gjennom rommet. Hun gjør et kostymeskift, før hun fortsetter. Med dette understrekes totaliteten i opplevelsen. Hvis jeg først skal rykkes vekk på en torsdag ettermiddag i september, vil jeg gjerne ha det gjort på denne måten. Sånn er det med god diktning når noen får den til å leve på nytt.
