Lekenheten sitter bak rattet gjennom denne forestillingen om helstøpthet.
Det er plateslipp for Batagraf. «Delights Of Decay» er deres fjerde album. Det er også 15-årsjubileum og minifestival. Batavalen går over tre kvelder. Batagraf har vært en slags eksperiment-pool for perkusjonister, med sans språk, pop og lun humor. Det er komponist, pianist og perkusjonist Jon Balke som leder forestillingen og introduserer låter og musikere. I kveld består Batagraf av Helge Andreas Norbakken, Snorre Bjerck og Balke, og det er disse tre som står for reisverket og besørger understrømmen i musikken. Inviterte gjester er trompetist Mathias Eick, saksofonist Trygve Seim og popgruppa No. 4 som består av Emilie Stoesen Christensen, Julia Witek og Ingeborg Marie Mohn, alle på vokal. Denne gjengen møter vi også på den fine nye plata.
Saken fortsetter under bildet.
No.4 (foto: Stein Hødnebø)
Det er som vestafrikansk Wolof-musikk skulle møte europeisk jazz og populærkultur med et dryss av Miles. En slik beskrivelse dekker selvsagt ikke presist det vi får høre. Disse sju musikerne klarer å skape en egen symbiose, et sammensatt og bevegelig uttrykk som drar i samme retning. Balke veksler mellom flygel og elektronikk, vakker ballade og dansbare groover. De starter kvelden med «Norwegian Work Song», og Bjerck og Norbakken demonstrerer denne forunderlige evnen de har til å skape ro, nerve og forventning i ett og samme pådrag. Dette må være det norske rytmefeltets mest elastiske partnere. Det er en helt egen musikalitet i det de gjør. En lekenhet som smitter. De klarer liksom å tromme fram overskudd og godt humør, og den ujålete væremåten forsterker stemningen.
Jon Balke har fortalt at den nye musikken har blitt til over en lang periode og at Emilie Christensens tekster er skrevet til rytmikken, ikke ulikt den måten trommefraser kan bli verbalisert i den nevnte Wolof-musikken. Når den flerstemte sangen til No. 4 tar oss, tenker jeg et øyeblikk på selveste Steely Dan, før Eicks trompettone starter svevet og gir en helt ny utsikt. På sitt beste er dette ensemblet en nytelse å lytte til. Den smidige musikalske verdensveven de presenterer, har eget fortegn. Jeg liker også Balkes lån fra Chick Corea og Joe Zawinul og hele den personlige måten han betaler tilbake på. Det handler om å ha eierskap i det du gjør. De er spartanske i «A Roof A Floor». Pusterommene er viktige, og de er i grunnen finere enn massiviteten. Ja, det er vel de partiene der alle i oktetten skal ut med sitt samtidig, jeg liker minst.
Saken fortsetter under bildet.
Blåseduettene er balanserte, inngår i det kollektive eller fører an i driften. Temaene kan være direkte fengende, og trommene gir dem vitalitet. Midt i konserten forlater de tre vokalistene scenen, og musikken finner veien videre gjennom åpen klasse, helt uten trange rammer. Mot slutten kommer «Gleamer». Seim og Eick blåser seg røde i toppen eller de deler velvillig av følsomheten. De har bidratt sterkt til denne kveldens overbevisende tyngde. Victorias publikum levner ingen tvil om begeistringen. Musikerne kommer inn igjen og avslutter med Emilie Christensens «Familie». Onkler og tanter kan bare være stolte. Det videre programmet for Batavalen ser like spenstig sammensatt ut som denne kvelden har vært.
