Moldejazz, onsdag 18./torsdag 19. juli 2018

Bassmestere på takt og tvers

Moldejazz var bred over bringa og fast i klypa på mandag og tirsdag. Onsdag og torsdag ga festivalorganismen en midje av det litt slankere slaget, men bassene kom sterkt.

Onsdagens utekonsert i Romsdalsmuseets amfi hadde sine øyeblikk, både da Stanley Clarke Band varmet opp for Van Morrison og da den ikke påtrengende inspirerte veteranen servert blues og blues-funderte herligheter fra strupe og altsax. Men noen førstesorteringskonsert ble det likevel aldri. Stanley Clarke demonstrerte selvsagt bassferdigheter som for lengst har sikret ham en plass i den mer funky nisjen av jazzhistorien, og hans unge fenomen av en pianist, georgiske Beka Gochiashvili, var i glimt en åpenbaring, men kvartettens samlede virtuositet avstedkom likevel ikke musikk som varte ut over øyeblikket.
Noe av det samme gjaldt Van Morrison og hans kompetente, men strengt ikke-virtuose band. Visst var det gøy å smådansende synge «Gloria», «Into the Mystic» og «Brown-Eyed Girl» sammen med selveste opphavsmannen, men så mye mer enn øyeblikkshygge og harmløs tidtrøyte skapte likevel ikke The Belfast Cowboy denne gang.

Godt og gratis
Tord Gustavsen Trio (Teatret Vårt) og Ingebjørg Bratland (Molde Domkirke) for utsolgte og begeistrede hus inngikk i festivalens midtparti, og det samme gjorde godt besøkte og svært vellykkede gratismøter med Maria Scheider og de to bassveteranene Dave Holland og Arild Andersen. Audun Vingers fine samtale med Artist in Residence Maria Schneider i Teatret Vårt hadde en utrolig mini-soloopptreden av vokalkunstner Sissel Vera Pettersen som bonus, og da Bjørn Stendahl slapp løs Holland og Andersen i sitt Jazzakademi på Alexandra, utspant det seg en entusiastisk, bass-informativ og ikke minst underholdende samtale om blant annet spilleteknikk, musikalitet, skumle taktarter og Hollands en gang arbeidsgiver, Miles Davis. God mer-valuta for festivalpengene, dette.
Saken fortsetter under bildet.

MUNTERT: Dave Holland, Arild Andersen og Bjørn Stendahl. Foto: Terje Mosnes

Trio-topp
Og nettopp Arild Andersen (som spiller med Jan Erik Vold lørdag) og Dave Holland skulle fortsette å være sentrale navn denne Molde-torsdagen. Etter 44 Moldejazz-konserter på 13 arenaer over en periode på 49 år, ble Andersen tildelt Molderosen, mens Holland noen timer seinere sto på scenen sammen med tablaspiller Zakir Hussain og saksofonist Chris Potter og leverte en konsert som muligens blir stående som Moldejazz 2018s musikalske høydepunkt. Med den indiske tabla-musikkens rigide taktinndelinger som ramme, og jazzens improvisasjonsfrihet som imperativ, kastet trioen seg ut i en form for østlig-vestlig kammermusisering som iallfall jeg aldri før har opplevd, og i dette tilfellet avstedkom den samlede instrumentelle virtuositeten et komplett originalt tonespråk og en musikk som både loddet følelser og fortalte historier med mer enn ett lag.

Angrep
Tidligere i år hadde lyd/lys/danseforestillingen «As We Fade Out Into The Sweet Stream of Oblivion» premiere på Jazzfest Trondheim, og i går var det samarbeidspartner Moldejazz som presenterte Yodok III – Tomas Järmyr (trommer), Kristoffer Lo (tuba, flugabone), Dirk Serries, (el-gitar) – og danserne Mari Flønes, Ingeborg Dugstad Sanders og Mari Strugstad i Pekka Stokkes videoscenografi og Ingrid Skanke Høsøien lysdesign.
Saken fortsetter under bildet.

ANGREP: Yodok III og Flønes/Sanders/Strugstad. Foto: Terje Mosnes.

Med sine tunge droner, dundrende trommer og krasse lyseffekter fortonte «As We Fade Out Into The Sweet Stream of Oblivion» seg innledningsvis som et massivt angrep på sansene. Med Flønes/Sanders/Strugstads kropps- og bevegelsesuttrykte historieforestilling som ytterligere visuell informasjon, bød forestillingen på en til tider ganske så engasjerende vegg-til-vegg-henvendelse, og det hele skjedde i en dramaturgisk akselererende utvikling. Å kvalifisert vurdere koreografi og danseferdigheter ligger hinsides denne skrivers kompetanse, men uansett min tilkortkommenhet i så måte, oppfattet jeg totaluttrykket som «positivt urovekkende», og om det skulle oppstå tvil: Det er pent ment.

Mangfold
Midtuka rommet også konserter med bl.a. britisk-bahrainske Yazz Ahmed og hennes jazz-arabisk musikk-fusjonerende Hafla Band, heftige, men ganske ulike midnattsopplevelser/klubbkvelder med amerikanske R + R = NOW og Paal Nilssen-Love XL Units etiopiske/brasilianske utgave og et sørgelig forfall fra amerikanske Matana Roberts grunnet flytrøbbel i London. Mens jazzen huserte på Plassen i Molde sentrum, sørget Cezinando, Amanda Delara og Fieh for at et par tusen fortrinnsvis yngre festivalpublikummere fikk sin dose trivsel på Romsdalsmuseet, og da Silje Neergaard sang morgensola på plass for fulle tribuner i Reknesparken fredag morgen klokka sju, var det innledningen til en tettpakket og forhåpentligvis vellykket festivalinnspurt før dobbelstrek settes av Maria Schneider, Eir Inderhaug, TrondheimSolistene og diverse musikalske støttetropper i Molde Domkirke natt til søndag.

Terje Mosnes (tekst/foto)


MIDNATTSTREFF: R + R = NOW med Robert Glasper t.v. Foto: Terje Mosnes.

Fra forsiden

Nyhet

David Fricke har hatt litt av en helg

Et nytt Jazznytt er ute! Cover-story Kim Myhr har laget spilleliste med inspirasjonene sine, Bent Sæther har gitt TO blindebukkintervjuer og spilt en fantastisk konsert, ny info om den danskeste jazzlåten har kommet til overflaten, Rolling Stone-redaktør David Fricke var på alle konsertene, det var vi også og snart er det allEars. Now’s the time!

Meld deg på vårt nyhetsbrev