Tekst: Tor Hammerø – Tor de Jazz – torhammero.blogg.no
Foto: Irene Lislien og EyeSeeLight Photography – Ron Jansen

Bassismen
Snart 70 år unge Arild Andersen og 27 år gamle Christian Meaas Svendsen, en av Kongsbergs store musikksønner, har sikkert en hel del til felles. Det som er åpenbart for alle oss som var til stede på dette vidunderlige møtet mellom de to, er at deres felles kjærlighet til den store fela er djup og inderlig – og garantert evig.

De to møttes for knapt to år siden for første gang og heldigvis fant festivalen ut at dette samarbeidet måtte videreføres. Ei smekkfull Smeltehytta, som virkelig levde opp til navnet sitt denne heite ettermiddagen, fikk være med på et møte med to storheter – en som har vist oss de helt siden han slo gjennom på 60-tallet, og en som er helt i startgropa på karriera si. De to hadde mye å «snakke» om og stortrivdes tydeligvis i hverandres selskap – og vi med dem. Her var det ikke snakk om generasjonsmotsetninger for å si det sånn!

Det er så flott å se og oppleve at Andersen synes det å spille med Meaas Svendsen, og skape meningsfull og varm musikk, er like moro i dag som for 10, 20, 30 eller 40 år siden. Det ligger så tydelig utenpå han der han omfavner musikken, oss og sin unge venn med et stort smil fra start til mål. Når det gjelder Meaas Svendsen, en ung gigant på god vei til nye topper, så hadde han lagt bort respekten i garderoba og utfordra både seg sjøl, Andersen og oss på et herlig vis. Hans bueteknikk, med tre buer samtidig, hadde heller ikke en måpende Andersen opplevd tidligere.

Repertoaret bestod av låter de begge hadde skrevet, folkemusikk fra Jemen, en hyllest til Ornette Coleman og Paul Simon – «Lonely Woman» og «Jonah», Meaas Svendsen også på vokal i den amerikanske folkemelodien «Working on a Building» – kanskje like greit at Andersen ikke sang forresten? – og en herlig duett der begge spilte hver sin Bach-sonate – samtidig!

De to spilte, smilte og kommuniserte til Andersen var svett på knærne og ga oss tro på at bassismen vil leve evig. Herlig!

Stort band og stor vokalist
Sammen med Trondheim Jazz Orchestra er så definitivt Ensemble Denada toppen av det som finnes her hjemme av store band – på alle slags vis. Det betyr i samme slengen at de befinner seg på et meget høyt internasjonalt nivå. Mange skal ha mye av æren for det, men bandleder, åndelig fører, komponist, arrangør og trombonist i toppklasse Helge Sunde beviser gang på gang at det kommer mye mer enn en Flo eller ti fra fagre Stryn.

For noen måneder siden blei legenden Eberhard Weber hylla hjemme i Tyskland. Der stilte de opp «alle» sammen: Gary Burton, Jan Garbarek, Pat Metheny sammen med et av Tysklands aller beste storband. Leder for det hele: Helge Sunde. Det sier en hel del om hvilken anerkjennelse han nyter der ute, og når vi nå fikk høre hans låter, hans arrangement og «hans» band, så er det ikke vanskelig å skjønne begeistringa. Han skriver usedvanlige krevende arrangement som likevel går «enkelt» hjem. De er utfordrende for både scene og sal, men på ingen måte utilgjengelige – det er uten unntak beintøff og melodiøs musikk om det er folkemelodier eller egne låter som ligger til grunn. Med et superkomp bestående av Mats Eilertsen på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Olga Konkova på piano og Jens Thoresen på gitar og rekker med kremen av norske ensemblemusikanter og solister, befesta Ensemble Denada sin posisjon – et stort band på alle vis.

Del to med Mari Kvien Brunvoll på vokal, elektronikk og ymse duppeditter, var bare med på å forsterke inntrykket. Jaga Jazzist-gutta Lars Horntveth og Erik Johannessen samt Helge Sunde hadde arrangert noen av Kvien Brunvolls herlige sanger for bandet, og at det var gjensidig begeistring var ikke vanskelig å få med seg. Lillesøstera til Ane Brun synger og lager låter fullt på høyde med resten av slekta, og at det er slektskap også musikalsk, skinner tydelig gjennom. Hva Inger Johanne og Knut Anker Brunvoll hadde i frokostblandinga ved vannkanten like vest for Molde vet jeg ikke, men noe usedvanlig godt og utviklende må det ha vært. Kan noen forresten sørge for et musikalsk møte mellom søstrene jo før jo heller? Det hadde vært spennende det!

Mari Kvien Brunvoll storkoste seg åpenbart over å få spille/synge med så flotte musikanter som hun sa og på spørsmålet hun stilte i en av sangene sine: «The answers of my life is hard to find» vil jeg tro hun fikk flere gode svar på i løpet av denne konserten på Kongsberg. Dette møtet må mange få oppleve.

En dag på jobben
Da samarbeidet mellom Keith Jarrett, Gary Peacock og Jack DeJohnette opphørte for vel et års tid siden, stod pianotrio-trona ledig. Mange vil nok mene at Brad Mehldau Trio sto klar og vel så det til å overta. Jeg var blant dem, og hadde store forventninger til avslutninga av fredagskvelden i Kongsberg Kino. Den blei bra – noe annet skulle tatt seg ut – men magien var likevel ikke til stede.

Brad Mehldau er utstyrt med en tohåndsteknikk som kanskje ingen andre på denne kloden i alle fall. Det er både imponerende og spennende, men fra tid til annen så ødelegger venstrehånda hans for både bass og trommer – den åpner ikke opp romma som finnes der. Trommeslager Jeff Ballard og bassist Larry Grenadier er der og gjør dette til et flott triouttrykk, men heller ikke de fikk anledning eller greide å løfte musikken – stort sett originallåter av Mehldau, men med standardlåter som «It´s Allright with Me» og Sidney Bechets «Si tu vois ma mere» som flott krydder – til noe mer enn en vanlig dag på jobben. Da skal det legge til at en vanlig dag på jobben for Brad Mehldau Trio faktisk er en god dag.

Nok en gang skinner sola på Kongsberg og avslutningsdagen venter!