Bare bass i Berlin
Den uortodokse stilen til Dan Peter Sundland lokker hemmeligheter ut av instrumentet.
I februar 2019 var vi i Berlin og hørte Dan Peter Sundland spille på KM28. Han gjorde en soloforestilling på bass. Det var første sett i en dobbeltkonsert der Håvard Wiik i trio med tyske musikere, fylte andre avdeling. To av sporene på «Solo Electric Bass» er hentet fra konserten i Karl Marx Strasse, 20.2.2019. Jeg husker spillet til Sundland som sterkt, egenartet og mangefasettert. Det ble en liten opplevelse som ikke har sluppet meg. Det første albumet bassisten ga ut i eget navn, ble med meg hjem fra Berlin. «Elevenette» er en mangeslungen plate som står seg. I ellever´n finner vi navn som Henrik Munkeby Nørstebø, Hans Hulbækmo, Hanna Paulsberg, Martin Myhre Olsen, Torstein Lavik Larsen og Emilie Nicolas Kongshavn. Albumet er fra 2013.
I 2022 foreligger altså Dan Peter Sundlands første soloalbum. Det er et selvportrett som fanger inn mange sider av bassistens tilnærming til instrumentet sitt. All musikken er tatt opp live i den tyske hovedstaden. På World Wide Window, Hosek Contemporary og altså KM28. Sundlands instrument er en halvakustisk 60-talls Gretsch bassgitar.
Åpningssporet «Minor Arco Prelude» starter med et celloliknende uttrykk, med kraftfull og nærgående snert. Bassen har klage i målet. Et touch av jammer og finmasket alvor. «Pizzicato Conclusion» er tørr i lyden og bygger seg fint opp mot det slagkraftige og lett brautende. Sundland utvider sounden og lar liksom hele bassen tale. Han skaper perkusjonsliknende lyder og meddeler seg uten filter. Soloformatet åpner for det grenseløse, og Sundland velger veier som gir bredt utsyn. På «Under – Over» og «Fret Not» bruker han buen igjen. «Fret Not» begynner med en langsom oppvåkning og en skakk og flertydig henvendelse som tiltar i styrke, før midtpunktet roer seg. Buens møter med el-bassen produserer uttrykk med helt egne klangfarger. Dan Peter Sundland er nokså alene om det han gjør. Han lokker fram de små lydene fra bassgitarkroppen, og han slår fram villskap og grovheter. Bassisten tar i bruk en mengde teknikker for å få sagt det han vil.
Man kan trenge litt tid for å komme skikkelig inn i Sundlands idéverden, men når man først har akklimatisert seg, rykker musikken nærmere. De unnselige avkrokenes lyder og de mer massive strekkenes sammensatte sound, gir seg til kjenne med stadig flere nyanser. Når vår mann avslutter med «Uncaged», så gjør han det med en heftighet som biter. Dette er kompromissløs kreativitet som treffer. «Solo Electric Bass» gir styrke til de viktige ytterkantene.
