Kvintetten gjør deg iallfall grundig bortskjemt.
Det fins noen band der ute som holder sammen. Som utvikler makeløse organismer og har vekst som kjennetegn. Et av disse er I.P.A. Atle Nymo, Håkon Mjåset Johansen, Magnus Broo og Ingebrigt Håker Flaten fant hverandre i 2008. I 2013 fikk Mattias Ståhl være med på leken. I dag tilhører de eliten av band som holder tradisjoner levende og gjør dem relevante for vår tid. I kveld er vi mer enn klare for en ny runde med kvintetten. Det er siste konsert og avslutning på en liten turné, og menyen er rik på låter fra «Bashing Mushrooms», det mildt sagt treffsikre albumet som nå er ute.
Det er Mattias Ståhls «Barnen» som får åpne torsdagsfesten. Trommer og bass pisker fram driv under et langstrakt og sørgmodig tema til å glede seg over. Dette stoffet snakker. Atle Nymo tar første svev. Han bygger med omhu og graver fram uttrykksvarianter fra 60-tallet og derfra omkring. Så er det vibrafonen som viser vei, som tar fram leken og alvoret. Bak ligger Flaten og Johansen og skyver og løfter. Spenner ut et delikat og levende underlag. Bandet bruker denne første låta til å varme opp solistene. Magnus Broo er tredjemann ut, og der han spiller, gløder det. Vi får «Go Greta» som beveger seg på Thelonious Monks flater og er fengende av vesen. Likevel skakk nok til å gi finjustert friksjon til opplevelsen. Vibrafonen tar tak i det tematiske og utbroderer gode idéer. Så kommer en skarp utveksling mellom Broo og Nymo før hele bandet flytter inn igjen. Det låter både kontrollert og løssluppent, og det er jo nettopp i disse skjæringspunktene at I.P.A. skinner. Håkon Mjåset Johansen gjør en liten soloforestilling. Teknisk briljant og god å lytte til. Nøyaktig det samme kan man si om Broos trompetspill. Det kan være av det umulige slaget, men han får det til å låte både uanstrengt og umiddelbart.
Så tar kvintetten saktmodigheten ut på tur, og vi har det fortsatt fint. Ingebrigt Håker Flaten får rommet, og når han spiller alene, er det som å lytte til en gammel bekjent med stadig nytt på hjertet. Det er balanse og nerve i det han gjør, og vi er godt vant. Så får vi noen lyriske omdreininger fra vibrafon, trommer og trompet. Det fins jo flere band i dette bandet.
Atle Nymo er talerør og binder låtene sammen med humor, uhøytidelighet og varme. Det gjør seg. Han forteller historien bak komposisjonen «Kudeta» som er åpningsspor på «Bashing Mushrooms». Det er et stykke med flere lag og fine arrangementer. Komposisjonen fungerer også som springbrett for Broos smidige utlegninger. Saksofonist Nymo viser hvorfor han bør lyttes til, med reflektert og spenstig spill. I møte med et band av I.P.A.´s kaliber, er det lett å bli bortskjemt. Måten de får stoffet til å svinge og sitte på, har en selvfølgelighet ved seg. Lista ligger så høyt at de fleste andre band ville ha revet. De fortsetter med «Fem skator» og «Horus øye». Sistnevnte er så myk og vennligsinnet at den har forførerisk kraft. Konsise basslinjer og snertne trommer under vibrafonens lysende fortelling. Riktig godt dette også. I ekstrarunden kommer «Bamse», en liten favoritt, med sår undertone å nynne videre på. Musikken til I.P.A. har dype røtter og høy krone. Den dykker og klatrer med samme overbevisning. Slik er det å bli forvaltet av feinschmeckere.
