Balladekunst med hjerte og sjel
Inger Marie gjør andres sanger til sine egne med en vokalformidling hun er alene om i Norge.
Balladeformidler i særklasse, Inger Marie (Gundersen), er større i Asia, spesielt Sør-Korea, enn i Norge, men det kan umulig være annet enn et spørsmål om tid før også det norske jazzmiljøet – publikum, klubber, festivaler – våkner og gir den nå 61-årige sangeren fra Arendal den brede omfavnelsen hun vitterlig fortjener. Kanskje blir «Feels Like Home», Inger Maries femte album, den store vekkeren.
Eksepsjonelle øyeblikk
«Feels Like Home», utgitt på det danske selskapet Stunt, er allerede ute i Norge, men skal offisielt lanseres med Inger Maries festivalkonsert på Canal Street i Arendal 28. juli. Med suverene fortolkninger av 10 langsomme låter tilbyr albumet gang på gang balladekunst på eksepsjonelt nivå, øyeblikk der utsøkt sang, ditto instrumentalledsagelse og upåklagelig melodi/tekst-kvalitet går opp i en høyere enhet.
Sånn sett er albumet også en lagtriumf, med tangentmann/co-produsent Rasmus Solem, bassist SungSu Kim, gitarist Hallgrim Bratberg og trommeslager Jarle Vespestad som kjernebesetningen rundt Inger Marie. I den ytre, men like fullt viktige kretsen bidrar saksofonist Bendik Hofseth, trompeter/produsent Per Willy Aaserud, bratsjist Kjell Åge Stoveland og Kristiansand String Quartet, og fra ende til annen gjør alle disse «Feels Like Home» til en instrumental nytelse. Arrangementene er følsomme nok til å bære fram tekstenes desperasjon og hudløshet, robuste nok til at følelsesformidlingen ikke sklir ut i føleri, og med Inger Maries mørke, lett slørete, men fullstendig uaffekterte vokalforedrag (tenk: Cassandra Wilson, Roberta Flack) i front, er det duket for dirrende øyeblikk fra første stund.
Randy Newman
«Første stund» er i dette tilfellet tittellåta. Den er hentet fra Randy Newmans «Harps and Angels» og er en av disse inderlige kjærlighetssangene med en naivitet som knapt noen annen enn Newman kunne ha kommet fra med æren i behold. Selv som svoren Randy Newman-fan gjennom et halvt århundre må jeg medgi at Inger Maries fortolkning og bandets følsomme ledsagelse gir meg frysninger som originalen ikke utløser, og den påfølgende, mollstemte utgaven av Steve Cropper/Otis Reddings «(Sittin’ On) The Dock of the Bay» er ikke mindre inntrengende. Desperasjonen og resignasjonen i Reddings eksplisitte originalversjon blir om mulig enda mer nærgående formidlet av Inger Maries lavmælthet, og plutselig står den 50 år gamle teksten der som et usagt, men u-utviskelig apropos til våre dagers bilder av flyktninger og migranter, passiviserte og berøvet alt håp om en fremtid.
Kresen låtplukker
Også med sine tidligere album har Inger Marie vist seg som en kresen låtplukker og fremragende fortolker av andres sanger. (Sjekk hennes «The First Time Ever I Saw Your Face» fra 2009-albumet «My Heart Would Have A Reason»). Denne gang gir hun ny, utvidet mening til blant annet John Fogerty/Creedence Clearwater Revivals «Long as I Can See the Light», Graham Nash’s «Try to Find Me» og Kevin Costner & Modern Wests «I Know These Hills» (fra TV-serien om Hatfield og McCoy-familiene), og med forbilledlig foredrag og diksjon tilfører hun dem en balladesensualitet som lader dem med merverdi i forhold til originalene. Geir Jensens «If This Was», Ole Sverre Olsen/Lars Janssons «Given Time», ABBAs «When All is Said and Done» og Barbro Hörberg/Nils Hanséns «Med ögon känsliga för grönt», også den siste formidabelt framført, kompletterer repertoaret på dette albumet, som i mitt hode kommer til å bli stående som en av de aller fineste balladesamlingene utgitt på plate av en norsk artist. Og da handler det ikke bare om plater utgitt i 2018, men i alle år etter «Fairytales»-året 1982.
