Astrologisk runddans

Det er ikke bare lett med bestillingsverk. I den norske jazzen finnes det noen slike, men ingen kan vel måle seg med Vossa Jazz og Tingingsverket hva angår betydning og interesse. Her er det alltid fullt, og det dirrer i salen på forhånd. Noen av dem har fått en sentral plass i jazzhistorien og forandret komponistenes liv, slik som det skjedde med Nils Petter Molvær epokegjørende Labyrinter som senere ble til Khmer. En konsert som fortsatt oppføres i 2026. De fleste blir likevel ikke fulgt opp noe særlig og dør et stille liv etter noen spede forsøk på å spille det igjen og komme seg i studio med det. Det kan faktisk også føles som en pine å overvære dem – det er for store forventninger, det legger et lokk over den frie feststemningen som ellers dominerer på Voss i palmehelga. Dessuten kan konsertene gjerne få et litt pompøst preg – overtenking, voksesmerter og ikke mins aaaalt for lange konserter. De verkene som blir oppført flere ganger senere blir som regel svært mye bedre og mer effektive enn på premieren. Men jeg bytter likevel aldri bort opplevelse med noe annet. Det er en av de store stas-dagene i jazzkalenderen.

Foto: Runhild Heggen/Vossa Jazz

Årets verk het Lambda og var skrevet av Lars Horntveth –  som hadde sitt første musikerbesøk på Voss på slutten av 90-tallet, og dermed har fått tre tiår på baken. Han er rett og slett voksen, selv om bandoppsett og musikalsk innhold fortsatt har et preg av noe ungt og uforutsigbart, med større elementer av dansemusikk og utfordrende lyder enn de fleste andre som får slike oppdrag benytter seg av. Han er aktiv som produsent og arrangør og team player med andre utover moderbandet Jaga Jazzist, men har ikke hatt ansiktet sitt på veldig mange plakater i det siste. Han er happy med å stå på siden av scenen. Til tross for at han er en dreven komponist, virket det som at han hadde fått et mildt anfall av skrivesperre denne gangen. Han uttalte på forhånd at han egentlig ikke hadde fått ut proppen med notearkene, Sibelius eller hva det nå enn er han bruker når han skriver musikk, før på nyåret. Da kan jo varsellampene begynne å blinke. Men heldigvis for ham, resulterte den effektive prosessen med å få ting ferdig i et verk som ikke kunne kalles kompositorisk fullendt – men som lå svært godt i øret og fikk de sittende lårene til å gå i lett trav stort sett hele veien.

Siden Horntveth da øyensynlig skrev denne musikken etter nyttårshopprennet og idet salget begynte, skal man kanskje ikke legge for mye i tittelen. Hva forteller det egentlig om det kunstneriske innholdet mer enn å tåkelegge eller ærlig talt forsøke å gjøre det mer intellektuelt spennende enn det egentlig er? Først tenkte jeg på dansen og den store hiten til Kaoma, så tenkte jeg at det kanskje hadde noe å gjøre med institusjonell kultur-arkitektur, det skeive og utskjelte Munch-monumentet i Bjørvika som det viste seg at allerede var bygget et annet sted i mer sydlige strøk. Som en musikalsk undersøkelse av ideen om faste former og replikaer. Men neida – det er navnet på en kul synth han har. En uhelbredelig  utstyrsnerd og multimusiker. Jeg gikk i surr i tellingen om hvor mange instrumenter han tok i bruk men det var en bred vifte treblås, lap steel, elgitar og så videre. Og så var det jo så mange gode musikere med som fikk rikelig med plass til å skinne.

Foto: Runhild Heggen/Vossa Jazz

Verket bestod av fem lange deler, eller stykker. Fire av dem var uten tittel, her er det opp til publikum selv å komme med sine assosiasjoner. Det aller siste het riktignok «The Armenians» – uklart hvorfor, også for komponisten. Men det var en riktig smekker og pen avrunding på et verk som ellers var preget av lange, iherdige groover og vamper som rullet og gikk til de abrupt stoppet, eventuelt med et like brått stemningsskifte halvveis. Man kunne kjenne igjen de spiraliske formene fra Jaga-universet, men det var kanskje en anelse mer global varme over dette materialet – selvfølgelig bar det også preg av den klare identiteten til hver eneste musiker han hadde valgt ut til å ha med seg. Et glimrende lag, og i tillegg hadde han tatt med seg flere musikere som var nye for ham.  Det er lett å bruke slike anledninger til å markere hvem som er ens sanne flokk, samtidig som det er viktig å vise at man er i stand til å tenke nytt og teste ut nye fingeravtrykk på musikken sin.

Elias Tafjord. Foto: Runhild Heggen/Vossa Jazz

Vi får bare gå gjennom det hele. Martin Morland har denne country funk-grooven i seg på bassen som satt som pølse i vaffel sammen med rytmemonsteret Elias Tafjord som har klubbmusikk som en del av sitt tromme-DNA, han spilte hardt, energisk og lot rytmefigurene rulle og gå på deilig vis. Joel Ring med sitt hippe cellospill som noen ganger også blir som en ekstra bass, tillegger et interessant LES avant garde-preg til musikken. Henriette Eilertsens fløyte hørte vi flere ganger i løpet av helgen – pusten hennes gjorde at det flagret en ånd gjennom musikken. Tuva Halse svaiet i takt med rytmene, var for anledningen kledd i svart skjorte, og hadde noen virkelig sveipende soloer. Vegard Lien Bjerkan har så mange orgler og brett med seg, og sto for saftig blues og soul der det trengtes. Sissel Vera Pettersen sang ord og språkløse flater i tandem med utsøkt saxspill. Torben Snekkestad sto for skronken på diverse saksofoner og en speisa trompet med annet munnstykke som ga skumle fremmedelementer til sounden. Og som alltid gjorde Sander Eriksen Nordahl musikken totalt magisk med sine deilige gitarlyder – først og fremst på psykedelisk elgitar, men mest effektiv i et av konsertens høydepunkt på uimotståelig rytmisk kassegitarspill. Han gjør alle band og plater han er med på kulere og bedre. Yeah!

Henriette Eilertsen, Sander Eriksen Nordahl, Torben Snekkestad og Sissel Vera Pettersen. Foto: Runhild Heggen/Vossa Jazz

Det var stort sett musikk som gjerne kunne hatt et stående publikum som beveget seg yppig til den, med den forskjellen at de forskjellige soloene fikk folk til å stoppe opp og lure på hva i alle dager det var som traff dem. Et stykke utmerket seg veldig, vi var innom et slags afrobeat-groove som tok turen videre til Midtøsten eller en metaforisk basar i en eksotisk by med duft av krydder, gammelt harem og kamelsvette – med hypnotiserende barytonsax-spill. Den hadde også en melodi som ga et og annet nikk til Maiden Voyage – både med og uten Pettersens suggererende vokal. Det var også låten som ga mest vellystige tilrop fra salen. De fleste ble værende inne i salen, et klart kvalitetstegn en lørdag kveld. Noen mente sikkert at låtene ikke havnet noe sted, men det er veien som er viktig her. Instrumentalistene krydret godt nok underveis. Av og til kom det noe episke løft med temaer som fikk lytterne ut av det innkapslede. De kommer sikkert til å kutte og omorganisere også her om det skal tas videre, og det skal det sikkert – men alt i alt var dette blant de mer interessante, lyttervennlige og koherente Tingingsverkene i nyere tid. Vi tar toget tilbake neste år også.