Året rundt på syngende strenger

I 2019 gikk mesterfelespiller Britt Pernille Frøholm fra Nordfjord i Ocean Sound-studioet på Giske utenfor Ålesund og spilte inn soloalbumet «Fokhaugen». Producer var Sigurd Hole, mest kjent som kontrabassist med jazz og folkemusikk fra det indre Østlandet som virkefelter. Albumet, Frøholms tredje i eget navn, utkom i fjor og ble Spellemannpris-nominert i klassen Folkemusikk/Tradisjonsmusikk.

«Fokhaugen» var utgivelse nummer to på Kviven Records, Frøholm og Kviven Duo-makker Jorun Marie Kvernbergs plateselskap. Nå er den tredje her, poetisk titulert «Årringar», og med Frøholms egne ord (utdrag) å oppfatte som «…ein livssyklus, mi tolking av det nordvestlandske året med sine lange vintrar og korte somrar…ei meditativ reise gjennom årstidene med eit ekko av farne tider». Det er klar tale, og den står seg i møtet med musikken. For egen del tilføyer jeg gjerne at «Årringar» samlet tar meg med på en musikalsk årstidsreise ulik andre jeg har hørt, inkludert Vivaldis berømte i Terje Tønnesen/Det Norske Kammerorkesters sprelske versjon.

Nok en gang handler det om musikk innspilt av Frøholm/Hole i Ocean Sound, men denne gang med et rollebytte. Frøholm figurerer som hardingfelespiller OG producer, Sigurd Hole som kontrabassist og elektronisk medsammensvoren på åtte av albumets 11 spor. Fem av disse åtte er komponistkreditert de to utøverne, på én deler de komponistkrediten med «trad.», og på to står de oppført som arrangører av tradisjonelle folketoner. De tre resterende sporene byr på Frøholm solo i to egne komposisjoner samt i et arrangement av en folketone, men uansett kreditering er all musikken umiskjennelig folkemusikk-fundert, men utformet med rause doser sonisk leke- og moderniseringslyst i både samspill og solospill.

Britt Pernille Frøholm, med solid utdanning og utøverpraksis innen tradisjonsmusikk, har lenge latt hardingfela og andre feler klinge også i andre sammenhenger, eksempelvis i Friensemblet. Hun eksperimenterer med tonemanipulering og til tider uttrykk som leder tankene nærmere en frijazzfestival enn en landskappleik, men slåttespillet er nesten alltid en hørbar størrelse i og et utgangspunkt for tilnærmingen hennes. Strøkene og tonen(e) hennes kan bære både røffe og váre henvendelser, og sammen med Sigurd Hole, som i de siste årene har tøyd og strukket kontrabassuttrykket på fascinerende vis, og som her legger mørke klangbunner, skaper spennende perkusiv uro og en sjelden gang tar melodiføringen, forvalter hun folkemusikkens fortellerarv, djervt, men følsomt musiserende i spennet mellom fornyertrang og tradisjonsrespekt.

I mine ører, som jeg medgir har sluset atskillig mer jazz enn slåttemusikk inn til hjernens referansearkiv, er «Årringar» først og fremst et friskt, nytt skudd i toppen av folkemusikktreet. Tidvis brutal og tidvis vakker, tidvis trolsk og tidvis betagende melankolsk, inkluderer musiseringen også elementer som i kategoriseringsfrydens navn muligens kan betegnes som «jazz» og «etnisk», og ja, det improviseres. (Hvis ikke, er det iallfall godt jugi.) Men selv om det skulle være mulig å ta Britt Pernille Frøholm ut av folkemusikken, tviler jeg på om det er mulig å ta folkemusikken ut av Britt Pernille Frøholm, og dessuten: Så fint som det låter her, hva skulle noe sånt være godt for?