Årene går – improen består

Paal Nilssen-Love var midt i tjueåra da The Quintet spilte inn album på Vossa Jazz i 1999. Bandet bestod av to generasjoner musikere. Tre ungdommer: bassist Eivind Opsvik, gitarist Ketil Gutvik og trommeslager Nilssen-Love. To modne søyler: bassist Bjørnar Andresen og altsaksofonist Carl Magnus Neumann. Det går et betydelig historisk sus gjennom den besetningen. For to år siden kom den flotte boksen «Events 1998 – 1999». Den rommer så godt som alle opptak av The Quintet. Så settes det sammen et nytt band i 2020, der Ingebrigt Håker Flaten spiller bass. De andre tre er Ketil Gutvik, Paal Nilssen-Love og Carl Magnus Neumann. Nå har ungdommene fra 1999 selv blitt søyler, og Neumann kan klassifiseres som levende legende. «New Dance» dokumenter en konsert denne kvartetten gjorde sommeren 2020.

De fire sporene på albumet følger hver sin løype og forteller en bredt anlagt historie om improvisert musikk. Det første stykket bærer den talende tittelen «Å så et frø», og det er Gutviks akustiske gitar som får det til å spire. Etterhvert legger det seg en vakker Ornette-aktig atmosfære over nummeret, mens bandet danser i sitt eget. Det låter levende. Buen er akkurat så spent som den bør være. Selv de åpne partiene kan ha en nerve som gir skjelv. Der kan altsaksofonen lene seg tilbake og dyrke sparsommelighet. Det gjør seg. Neumann synger med hornet og har gjerne et budskap på gang. En berøring. Der musikken blir rastløs, kan saksofonen skape ro.

Ketil Gutvik spiller akustisk, og mot slutten av Frø-nummeret får han rom til å vise vei. Han har egne farger i spillet sitt. Har frigjort seg fra den britiske gitarimprotradisjonen, samtidig som han lar den spille med. Håker Flaten og Nilssen-Love er drivverk for vital puls. De gir musikken et terreng å fungere i. Det tretti minutter lange tittelsporet introduseres med trommer, før bassen hilser og kvartetten tetner vakkert. Her hører vi en samtale som er god å lytte til. Den har både variasjon og flertydighet. De tar seg tid til å utvikle strekk og overraske seg selv. Det gir musikken særpreg.

Bass-introen i tredjesporet, «Det er Kjærlighet», tar kontakt med forsiktighet. Eller kanskje heller med overbevisende lavenergisk kraft. Den godartede modenheten begynner å ta bolig i disse snart 50-musikerne. Det hører vi her. Og når Neumann spretter inn med alt, og resten av kvartetten stiller seg bak, er det selve jazzhistorien som kan være stolt av det som formidles. Poenget er jo at disse fire utøverne vet hvordan tradisjon og etablerte uttrykksformer kan utfordres og vitaliseres. Slik kan det gamle også bli nytt. Neumann, Håker Flaten, Nilssen-Love og Gutvik har egne stemmer. Det er disse som stikker hull og får det til å renne.