Ambient og improvisert
Magnar Karlsen og Jacob Young med synthklanger, perkusjon og gitarimprovisasjoner i stemningsfull, fredelig sameksistens.
«Circles» er et ambient-lent album signert trommeslager/perkusjonist/tangentmann Magnar Karlsen og gitarist Jacob Young, hvilket betyr «music by Magnar Karlsen» og at Jacob Young er kreditert som gitarist på tre av albumets fem «komposisjoner» eller «forløp». Albumet utgis av det ferske plateselskapet NXN, en Naxos-etablering som skal konsentrere seg om norsk musikk i alle sjangrer, og som får internasjonal Naxos-distribusjon. Selskapet utgir disse dager også Mats Eilertsen Trio & Trio Mediaevals «Memorabilia», mens pianist Andreas Ihlebæks «Northern Lullabies» kom like før påske, og de kommende høstutgivelsene inkluderer Eple Trios «Ghosts» og konseptalbumet «Hidden Soul of the Fjords» med kjente utøver fra Bergen/Vestlandet.
«Circles» åpner logisk nok med «Opening», 10 minutter der Karlsen fra starten av kombinerer langstrakte, rolige synth-toner i (stort sett) myke harmonier med lyse klanger fra stikker på cymbaler og mørkere tam-slag. Etter ca. 4:30 melder Jacob Young seg på og improviserer et tre og et halvt minutters elektrisk, fint oppbygd og fabelaktig tonekontrollert tone-for-tone forløp oppå Karlsens fundament. Også han spiller nesten akkordfritt, og med klare referanser til Pat Methenys tidligere bravader i hver tone. Karlsen fører deretter musikken de siste par minuttene fram mot sluttstrek, og runder av som om han tar oss ut av et forløp som fortsetter videre inn i evigheten, men nå uten oss som tilhørere. Ambient music, stemningsskapende musikk – joda!
Mer jordnær – eller asfaltnær – er «Urban Contact», en bluesaktig affære drevet av en luring av en synth(?)bassfigur, og tidvis med sfæriske overtoner av «In A Silent Way» i lydbildet. Mye el-piano og innledningsvis lite perk her, men solid krydring med små, rare elektroniske flekker og fregner, og over det mørke, ladede kompet får vi nok en medrivende Young-ekskursjon, denne gang med mer Scofield enn Metheny i tilnærmingen.
«Movement Six» og «Somewhere» er Karlsen solo. Den første er et ganske fritt trommer/perkusjonsforløp, spilt over en mørk, gretten elektronisk murring som høres ut som en Casio-synths dødskamp. «Somewhere» er en stillferdig, vakkert spilt/improvisert el-piano-ballade med fjern sus i bakgrunnen og iallfall stemningsmessige bånd til «West Side Story»-drømmen med samme navn. Albumet avrundes så med tittelsporet – på ny store, myke synth-bakgrunner, melodifortelling fra tangenter og gitarstrenger og en ro som utfordres fra trommesettet – og på ny føles den forholdsvis abrupte slutten mer som en frakopling enn som en planlagt og gjennomført avslutning. På sett og vis virker det logisk, også, sirkler tar som kjent aldri slutt. Og uansett har disse fem ulike etappene i Magnar Karlsen og Jacob Youngs sirkelgang nok å by på til at turen aldri blir kjedelig, men tvert i mot en trivelig, og i glimt spennende, tur gjennom den ambiente toneheimen.
