Amalie tar gull

Det er hjerte i Amalie Dahls saksofonspill. Skarpe kanter også. Hun utgår fra den store frihetselskende skole og ønsker å lære komposisjon og improvisasjon å opptre samlet. Hun stiller seg dermed i en fet og ærverdig tradisjon, minst like gammel som Ornette Colemans første saksofon. Danske Dahl har etablert seg i Oslo og gjort bra inntrykk med Amalie Dahl´s Dafnie. Det fineste stedet jeg foreløpig har hørt henne, er i Ingebrigt Håker Flaten (Exit) Knarr. I kveld har Dahl med seg tre musikere hun valgte å stifte band med fordi hun ikke hadde spilt med dem før. Vibrafonist Viktoria Søndergaard, gitarist Viktor Bomstad og trommeslager Tore Ljøkelsøy. Kanskje hun også valgte dem fordi de har tilnærmet samme holdning til musikk som henne selv. Det er uansett en spennende kombinasjon av instrumenter og talent.

Hadde jeg ikke visst at de ikke er det, kunne jeg trodd de var et prog-band, sånn som de åpner. Det er før de furete arrangementene slår inn og freebag-piggene begynner å stikke lett. Det er et åpent og forfriskende lydbilde som skapes. Disse første utlegningene henger godt sammen. Ja, de er limt med kontraster og har sterk tråd. Så får Søndergaard plass i forsetet, med grov gitar og svingende trommer som ledsagere. Dette er godsaker. Levende og troverdig. Når Dahl stiger fram, er hun åpenbart mer opptatt av innhold enn ensidig kraft. Det er fin refleksjon i det hun gjør, og komposisjonene hennes har god handling i seg. Viktor Bomstad fyller frontrommet med skarpe manøvrer og rå gitarforståelse. Det er godt å høre en kvartett som er villige til å overraske og lykkes med å gjøre det. Både Ljøkelsøy og Søndergaard spiller med bue. Det låter nattvakkert og drømmende og får lov til å vare så lenge at det rekker å sette seg.

Vibrafonisten og gitaristen møtes over betraktninger som underbygger forsiktigheten. Breaking/Building Habits mestrer innestemmen. Får den til å tale med varmt alvor. Jeg syns Amalie Dahls uttalte mål om å fusjonere komposisjon og improvisasjon nås. De fastlagte strukturene stiller seg ikke i veien for den åpne væremåten. Tematiske lekkerbiskener kan ta seg fram gjennom støyflørtende lyd. Retningen er like tydelig som den er sammensatt. Som når vibrafonen holder i rytmen mens gitar og saksofon tar omkvedet i unison begeistring.
Den deilige rocken fra Bomstads gitar stiller seg i en lang og fin fuzzvennlig tradisjon. Kveldens strengemann har virkelig noe å meddele. Det går en vellykket frigjøringsprosess gjennom spillet hans. I likhet med Ljøkelsøy, er han en god lytter. De unngår begge å gjøre seg selv til poeng og tjener kvartetten med stil.

De fire anvender bandets iboende muligheter på balansert vis. Tyngdepunktet beveger seg smidig gjennom ensemblet og nettopp dette bidrar til å holde på interessen, og vel så det. Når Bomstad steller med boksene sine, har han liksom sitt eget lille elektroniske orkester gående. Det strømmer smidig fra Dahls saksofon. Det hun gjør, har sang i seg, og når gitaristen både danser og smiler, er det trivselen innad i bandet som triumferer.
-Deilig å se så mange på Hærverk, sier Amalie. Musikken vi spiller i kveld, er – jeg holdt på å si den samme som på den helt nye plata vår – men det er den jo ikke.
Den nye plata er forøvrig innspilt live på Victoria, Nasjonal jazzscene i fjor sommer og rommer tre spor: «Habit I», «Habit II» og «Habit III».

– Ja, skal vi bare spille resten, fortsetter Dahl, med varm utstråling. Jeg for min del er mer enn klar, liker de rommene og sprekkene som puster liv i komposisjonene hennes, den pussige pulsen og den veldreide motstandskampen mot det sleipe. Noen av partiene er knitrende, kullsyreholdige og esende. Andre får meg til å tenke på veikryss bortenfor Nick Didkovsky og Steve Coleman et sted. Fargene skifter og vekslende væremåter drar forbi. Brutalt tiltalende i det ene øyeblikket og lyrisk utagerende i det eneste. Disse fire er lydprodusenter av godt merke og finner sin egen vei. Mens Bomstad lager mønstrede bremsespor i uttrykket, pludrer sax og vibrafon fram enkle utsagn å bli glad i. Kvartetten har overgått forventningene jeg hadde til den. Mot slutten lader de felleskapet og tømmer hele sekken i et vektig punktum.