på bildet over: Karl Seglem (foto: Terje Mosnes)

– Vi har allerede nådd 75 prosent av billettbudsjettet og ligger en god del bedre an enn på samme tidspunkt i fjor, sier Nattjazz-sjef Jon Skjerdal. Det er søndag og bare noen minutter til han skal introdusere Moskus og Nils Økland på den fjerde av festivalens ti kvelder.

Forfall fra kveldens største publikumsnavn, Ingebjørg Bratland, hadde skapt en viss spenning om hvor mange som ville finne veien til USF Verftet på en solblank bergensøndag, men både Moskus/Økland og Karl Seglem med sin Jazzbukk-forestilling kunne glede seg over å spille for et tallrikt og lydhørt publikum i Røkeriet, Nattjazz’ storstue.
­– Det er interessant og veldig lovende for både oss og jazzen at publikum kjøper billetter til alle dagene i et år der vi har valgt å tone ned kommersialiteten i programmeringen, sier Skjerdal. – Vi visste ikke hvordan det ville slå ut, men så langt har det egentlig vist seg å være fantastisk vellykket.

Sømløst
Moskus – Anja Lauvdal, piano og for anledningen orgel; Fredrik Luhr Dietrichson, kontrabass; Hans Hulbækmo, trommer og sag – har samarbeidet med den grense- og sjangerkryssende fiolinisten Nils Økland på sitt ferske album «Ulv Ulv», og de fire videreførte den felles musiseringen på scenen i et langt, sammenhengende sett.
Temaer og improvisasjoner, jazzelementer og folkemusikkdrag og en god del av alt mulig annet ble føyd sømløst sammen til original, søkende og spennende musikk, riktig nok ikke helt uten de litt famlende eller avventende partiene som ofte følger improbaserte bestrebelser, men likevel med nok her-og-nå-nerve og dynamisk spenn til å engasjere. Følsomheten og nyanserikdommen i Øklands nesten lavmælte bidrag sto godt til det mer robuste triouttrykket med Lauvdals B3 og Hulbækmos sag som fine klanglige utvidelser, og det er interessant å notere seg hvordan Moskus framstår som en stadig åpnere og friere kreativ kraft i samspillet.
Saken fortsetter under bildet.

Urkraft
Søndagskveldens andre programpost, Karl Seglems Jazzbukk, tok form av en audiovisuell forestilling med (vestlands)naturens mysteriefylte urkraft og urlyder som utgangspunkt. Mot vakre, blåtonede bakgrunnsprojeksjoner leste Seglem egne haiku-inspirerte dikt og spilte gjennomtrengende på ulike bukkehorn, omgitt av elektroniske klanger fra Lars Jakob Rudjords diverse tangenter og et solid el-bass/trommer-trøkk fra Hallvard Gaardløs og Kåre Opheim. Der han fikk publikum til å taktfast rope «Jotunheimen, Jotunheimen» lyktes han godt med å kanalisere både den poetiske og brutale kraften og lyden fra berget det blå inn i en moderne musikk med navlestrengen til natur og forhistorie intakt, og om ikke fjellene selv ropte høyt hurra, er det trolig at både juv og jøkler klappet på to og fire når det groovet som verst. Nok et uforliknelig utbrudd fra planeten Seglem.

Terje Mosnes (tekst/foto)