Alltid no´ godt fra Bergen

Pianisten Eivind Austad (42) har i årevis vært en nøkkelmann i jazzutdanningen ved Griegakademiet i Bergen, og like lenge en profilert, om enn ikke spesielt flombelyst utøverkraft i Bergens musikkmiljø. Under Nattjazz i 2014 spilte hans Living Space-kvartett Coltrane-inspirert jazz så veggene dampet, og nå platedebuterer han omsider i eget navn med «Moving».
Albumet utgis av det tyske selskapet Ozella og er en session der Austad leder sin trio – Magne Thormodsæter, kontrabass, Håkon Mjåset Johansen, trommer – gjennom fem av sine egne komposisjoner samt Cole Porters «All Of You» og David Bowies «Life On Mars». Alt er innspilt hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio, og med lydbildeklarhet deretter.

Stilistisk plasserer den teknisk briljante Austad seg nær den amerikanske pianotrio/standardlåt-tradisjonen. Pianisten er sjelden eller aldri ute av hovedrollen når melodier fortelles, improviseres over og fortelles igjen, mens det mer tilbaketrukne «kompet» hovedsakelig forankrer solisten harmonisk og rytmisk med årvåken og ofte subtilt responderende tilstedeværelse i musikken. I så måte skiller denne trioen seg fra den «europeiske» eller «ECM»’ske triomodellen, der pianist, bassist og trommeslager i mer kammermusikalsk forstand deler melodifører- og akkompagnatørrollen i en kontinuerlig trialog. Det er et interessant trekk, og gir «Moving» et drag av en slags amerikansk, eviggrønn tidløshet som ikke akkurat har vært norsk jazz’ fremste signal til omverdenen de siste 25 åra.

Eivind Austads komposisjoner er iørefallende og logiske, og tross all sin tilgjengelighet styrer de utenom klisjéglatthet. Slik trioen tolker melodiene, kombineres «jazz-intellektualisme» med rause innslag av folk-enkelhet og gospel-inderlighet, og noen av melodiene formelig skriker etter en tekst og en smidig, innlevelsesrik stemme som kunne vært med på å gjøre dem til om ikke folkeeie, så i hvert fall til å bli kjente utenfor jazzkretser. Men båret fram av Austads nydelige anslag og klangbehandling, Thormodsæters stødige swing og Mjåset Johansens kirurgisk plasserte markeringer står de støtt som instrumentallåter, også. Selv om det kanskje hadde satt en ekstra dynamisk spiss på albumet om Austad hadde tatt med seg litt mer av McCoy Tyner-ekspressiviteten fra kvartetten sin inn i trio-uttrykket, er det aldri feil med stilsikkert, elegant musikerhåndverk på det nivået den godt sammenskrudde trioen her oppviser.  Og: Sjelden har spørsmålet om det finne liv på Mars blitt vakrere og mer lengtende stilt enn her.

Terje Mosnes