Alle gode ting er tre

Jeg hadde jo gledet meg til å høre Nona Hendryx sammen med våre hjemlig helter i kveld, men den gang ei. Sist jeg hørte henne, var på albumet «The World Of Captain Beefheart» (2017), i tospann med Beefheart-gitaristen Gary Lucas. Ikke all verden akkurat det, men det oppleves likevel som en nedtur at Hendryx måtte melde avbud. Punkt kler jo legender. Det har festivalen vist ved flere tidligere anledninger.
Nå ser jeg fram til lanseringen av Jan Bang og Eivind Aarsets nye album, «Last Two Inches Of Sky», uten Labelle-aura på scenen. Jeg har stor tro på at det vil gå bra. Punkts lørdagsprogram har for øvrig denne sunne blandingen av stødige gjengangere og Punkt-debutanter, akkurat sånn jeg ønsker meg at det skal være på en hvilken som helst festival.

Sophye Soliveau. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Inngangen til sist kveld blir spesiell. Når vi entrer salen står en harpe på scenen og skinner i rosa lys. Det er noe lett himmelsk over det synet. Harpen tilhører Sophye Soliveau, en fransk sanger og korleder med mange kunstneriske jern i ilden. Hun er utstyrt med en sterk stemme, og instrumentet hennes har englelyd i seg. Kombinasjonen harpe og vokal er sjelden, for å si det forsiktig. Når Soliveau begynner å synge, slår jeg Stevie Wonder og Laura Nyro sammen i samme tanke. Det er gospel og r&b i stilen hennes, og hun skal visstnok være inspirert av Bobby McFerrin. Den nakne settingen krever en sterk og sikker stemme. Det har Sophye Soliveau, men den mangler noe på egenkarakter. Likevel er dette fint å høre, og det er et utradisjonelt musikalsk valg for Punkt, noe som er enkelt å heie på. Hun gjør noen heftige utfall, men er best å lytte til når hun befinner seg nede. Hun forteller at hun nettopp er ferdig med en EP-innspilling med flere musikere, og hun kommuniserer med sjarm og humor. Det er hyggelig med noen som henvender seg til oss publikummere mellom låtene sine, også her på Punkt.
Soliveau får stemme og instrument til å arbeide sammen. Lar harpen puste og åpne dører for vokalen. Jeg skulle forresten gjerne ha hørt henne med noen musikere rundt seg. Det kunne utvidet inntrykket og tjent sangene hennes. Sophye gjør uansett inntrykk, og hun inviterer oss på konsert i Italia om noen dager. Det korte settet avsetter varme.

De to musikerne i Cycles kommer umiddelbart på scenen etter Soliveau. Det er Sol Léna-Schroll på saksofon og Clément Merienne på piano, to franskmenn som oppholder seg i Norge. De møtte hverandre i 2018, og vi skal etter hvert få erfare at de kjenner hverandre. De går rett inn i en småpratende og lettfordøyelig tematikk. Dette er kammerjazz med indre liv. Det første de presenterer, er hvis jeg hører riktig, «Ginavalsen, et norsk tradisjonsstykke. De fyller det det med personlig vri. Musikken de spiller, er komponert og gjennomarbeidet, men den er preget av fin vitalitet.

Cycles. Foto: Alf Solbakken/Punkt

– Jeg har aldri snakket norsk til så mange før, forteller Sol. Han har en sjarmerende framtreden. En vinnende væremåte. De har valgt seg Thelonious Monks «Ask Me Now» som andre nummer. Det er tøft gjort å bryne seg på en så gjennomfortolket herre. Jeg syns Cycles tolkning har mye for seg. Den beveger seg på betryggende avstand til hvordan komponisten spilte den, men duoen klarer å få fram de kantete og dypt originale bevegelsene den store mester er forbundet med. Dette smaker.
Merienne og Léna-Schroll viser evne til å gå opp i hverandres uttrykk og utlegninger. De kan til og med høres lystige ut på en alvorlig måte. Mot slutten er det pilende drift og sprett i pianospillet, og de viser fram enda en side ved seg selv. De to setter punktum med stil. Tidligere i år ga duoen ut albumet «Cymes». Det kan det ha mye for seg å lytte til.

Nå er det Øyvind Brandtsegg som skal vise hva han kan få ut av remiks-tiden sin. Han står og vifter med to mikrofoner når vi kommer ned i kjelleren, beveger seg ned fra scenen og ut på gulvet. Dette er en mann som har jobbet med computer improvisasjon og lydinstallasjoner, og nå later det til at han har full kontroll på lydmanipuleringen. Vi er nærmest vitne til en slags performance der lyden spiller hovedrollen.
Det er styrke på det vi hører. Jeg ser flere gir vern til ørene, kanskje i redsel for at det skal ta seg opp. Lyden tar seg til rette, men jeg opplever at dette er flott å lytte til. Soulmusikk innkapslet i hard musikalsk emballasje. Igjen hører vi en remiks som står seg. Jeg lukker øynene for å dybdelytte. Det gjør seg. En vrimmel av lydskapninger tar seg inn. Brandtsegg skaper sine egne bølgende landskaper. Han lar vokalen til Soliveau trenge gjennom, og det er gjort med sikker stil. Harpelyden kjenner seg ikke igjen i det speilet vår mann holder opp, men jeg blir umiddelbart venn med noen av de lydene som besøker musikken. Det er virkelig et remikssett med fantasiflukt over seg. Fine saker.

Tau 5. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Jeg har lyttet litt til smaksprøver på Tau 5´s musikk i forkant av konserten deres. Dette er en ny kvintett for meg, men jeg ble umiddelbart interessert i det lille jeg hørte. Så interessert at jeg kjøpte den doble vinylen deres i forkant av konserten. Tau 5 har base i Berlin, og teller medlemmene Philipp Gropper, saksofoner, Philip Zoubek, synth og tangenter, Ludwig Wandinger, elektronikk, Felix Henkelhausen, bass og Moritz Baumgärtner, trommer.
Saksofonisten står fremst på scenen, men det betyr ikke jazz. Dette er noe ganske annet. Musikken er saftig arrangert og kommer med hard undertekst fra start. Denne musikken likner i grunnen bare seg selv i åpningen, og jeg forsyner meg grådig. De bruker el-bass og trommer for å få musikken til å stå i ro og bygge. Det har noe vindskeivt vakkert ved seg. Den elektroniske utstyrsparken gir dem anledning til å være hva de vil. Tau 5 jakter den store egenarten. Så har de noe til felles med Y-Otis, og jeg ser at Flying Lotus er nevnt av noen som vil plassere dem i tradisjon. Lotus-assosiasjonen lar seg forstå, men det vi hører på Punkt, kommer i en vev der mønsteret blinker nytt.
Tau 5 spiller ikke på følelser, men de vekker lysten til å lytte. Det er en kunst å unndra seg klisjéer, men disse fem klarer nettopp det. Det kan gå kraftige ras i musikken, like gjerne som stillferdigheten kan få rom til å si noe. De solistiske innslagene mates inn i helheten, slik at de blir noe annet. Bandet varierer temperatur og trykk i musikken og kan låte like selvsikre i det småvokste som i det heftige. Jeg tenker tilbake på det året Brian Eno var kurator på festivalen og dro inn artister som låt duggfriskt. Det er jo nettopp hva Tau 5 også gjør. Låter duggfriskt. Jeg liker lyden, holdningen, idéene og musikaliteten hos disse berlinerne. De er både underholdende og seriøse. For min del kunne de gjerne ha spilt tre ganger så lenge.

Alexandra Hellesnes Rvold og DJ Strangefruit. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Men vi skal ned i remiksen igjen. Nå er det Alexandra Hellesnes Revold og selveste DJ Strangefruit som står klare. De starter i en slags samtale, før lyden snurper seg sammen og skjelver underlig. Så springer det fram en type elektropop-remse som omkranses av lydornamenter. Det blir reine glad-remiksen så lenge dette varer . Så hører vi Tau 5 bli ristet og manipulert og får nye påler å stå på. Temaer fra forrige konsert får nye skudd her nede. Det er lek i denne remiksen. Den letteste tonen noen av Punkt-miksene har holdt seg med. La det gjerne være et komplement.
Duoen utvikler også et slags reggae-duv, en suggererende rytme som får tid til å sette seg. Det er dansemusikk for stående publikum. Noen tar til å vugge. Jeg også. Hellesnes Revold og Strangefruit klarer å sette egne merker i det de gjør. Egne fortegn. Ja, de får meg nesten ut av den veldige Tau 5 opplevelsen som fortsatt romsterer i meg.

Tida er kommet for årets siste hovedkonsert. Det er «Last Two Inches Of Sky» som skal lanseres. Eivind Aarset, Jan Bang, Arve Henriksen, Hamid Drake og Audun Erlien inntar plassene. Fyller scenen. De fem tenner en varsom flamme og lar alle medlemmene gi seg til kjenne. Jon Hassell ser som vanlig ned på dem fra sin himmel. Det låter nydelig. Arve Henriksens trompettone stiller seg i midten av den svulmende sounden som Erliens bass oppholder seg i underetasjen av. Aarset har gitar på fanget og elektronikk på bordet. At kvintetten har Hamid Drake på trommer, er godt for alle.

Eivind Aarset og Audun Erlien. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Det er lenge siden denne Punkt-sounden tok bolig i meg, og jeg lar meg fortsatt imponere over hvordan den stadig utvikles. Man kan liksom senke seg ned i denne lydstrømmen deres. Når Henriksen spiller, farter uttrykket hans rundt i verden som en kosmopolitisk tone. En tett groove reiser seg og blir en stund. Bangs lydproduksjon har også dette vide utsynet som preger Henriksens virke. Gitaren melder inn sitt, og jeg syns fremdeles det kan bli ekstra tøft når den får være gitar og nettopp det.
Så åpner en ny låt helt tilbake på 70-tallet et sted, rett utenfor gjerdet til Miles, høres det ut som, før den forsvinner tilbake til vår egen tid igjen. Foran meg sitter musikerne i Tau 5 og nikker anerkjennende. Det bør de gjøre.
Nå bruker Arve Henriksen stemmen for å intensivere en allerede voksen uttrykksmasse. Det låter deilig overveldende og nyskapt, flommer over og finner nye veier. Det som høres ut som en synth, blafrer stilfullt gjennom lydlagene. Så blir bandmedlemmene presentert av Jan Bang og Sophye Soliveau introdusert som vokalist i siste låt. Det er tid for kjølig dansemusikk. Stemmen til Soliveau er som skapt for festivalens mest fengende og funky øyeblikk. Hun er barbeint og følsom og får honnør fra bandet for innsatsen. Publikum er begeistret for settet de har hørt.

Lasse Marhaug. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Lasse Marhaug venter på oss nede i underetasjen, men der nede er det lydproblemer igjen. Publikum blir stående og se på en lydtekniker som jobber iherdig for å rette på feilen. Det er underlig stille i rommet, og etter en nokså lang pause får Marhaug klarsignal.
Han sitter nede i salen, midt i blant oss, noe han åpenbart foretrekker. Det gjorde han sist jeg hørte han også. På Munch. Det oppstår en nærhet med det. Jeg jobber litt med å finne tilbake til mottakersonen min, den jeg har inne i meg et sted. Marhaugs eksplisitte kraft hjelper meg. Vi skal ned i undergrunnen og bli foret med mye informasjon. Det er tunge beskjeder Lasse Marhaug kommer med, og musikken har alle disse lagene jeg har vendt meg til å møte hos ham. Plutselig dukker det fram noe innbydende midt i en tettflytende strøm.
Marhaug gjør noe eget, slik han har for vane. Det støyrelaterte suget drar i opplevelsen. Det skurrer vektig, klaprer og braker. Lyset i musikken må jobbe for sin egen eksistens. Det skriker og roper. Et lydinferno utsmykket med langstrakte, tunge temaer tar oss. Jeg føler meg lys våken. Vinylplatene skraper iherdig. De settes på snei, remikseren drikker vannet sitt, putter den tomme flaska oppå vinylen og lar den surre med. Så stanser han runddansen og hiver flaska i været. Som i en feiring, kanskje.
Punkt-um er satt for i år. Vi er allerede blitt ønsket velkommen tilbake av arrangørene. Det er for tidlig å begynne å glede seg, selv om Punkt enda en gang har vist seg som en festival med betydelig styrke.