Blow Out! Festival – Deichman Grünerløkka, fredag 16. august 2019

Alexander den store erobrer oss igjen

Dette må være selve oppskriften på en festaften.

Han går rett dit. Til det stedet jeg liker å være sammen med pianister. I det skakkjørt melodiøse, helt ned mot de frie uttrykkenes hemningsløse åpenhet. Hvilke tiår av jazzhistorien Alexander von Schlippenbach tar for seg av, er ikke gitt. Elementer fra dixieland så vel som bebop kan dukke opp i veven. Pianospillet hans vender seg liksom innover, samtidig som det henvender seg med tydelighet. Alle vendingene kan være like overraskende som de er elegante. Dag Magnus Narvesen som sitter bak trommene, kan sies å ha fått seg drømmejobben. Nå er det ikke nytt at de to samarbeider, og det er vel det som kan høres i Narvesens spill. Han speiler pianoutlegningene og skyver på musikken. Velger en form som passer det akustiske pianoet. Det er lekkert gjort. Schlippenbach har tyngde til å spille så enkelt han bare vil. Han liker å starte med en flis av et tema, og bygge det ut til solid virke, kanskje snu det rundt og nekte å oss å kjenne det igjen på baksiden. Han siterer Thelonious Monk og leker seg med de kjente melodilinjene hans. Mot slutten blir både trommer og piano til perkusjonsinstrumenter. Det låter tett, men ikke gjennomtrengelig. Duoens musikk er nydelig å lytte til.

Livsvisdom
Så er det bassist Barre Phillips som skal fylle scenen. Det er ikke lenge siden jeg hørte han på Kongsberg der han begeistret publikum i Smeltehytta. Aldrende utøvere kan ha en kvalitet som kun er deres. Dette gjelder både for Schlippenbach og Phillips. Bassisten spiller så langsomt, nakent og mykt at det berører. I gamle samfunn lyttet man gjerne til de eldste. I den fritt improviserte musikken gjør vi det samme her i kveld. Hvis det går an å spille sin egen livsvisdom, tror jeg det er det vi hører. Han slår lett på strengene med buen og får bassen til å puste. De korte stykkene han gjør, kommer med hver sin tydelige karakter. Han spiller roen inn i oss. Publikum reiser seg i takknemlighet og gir han kveldens lengste applaus.


Foto: Dawid Laskowski/Blow Out

Dypt blå glød
Sammenstillingen av sett og musikere er aldri tilfeldig på Blow Out! Denne kveldens fire avdelinger er også fire verdener. Med Nils Økland og Sigbjørn Apeland på scenen skal vi ut i skogen, inn i byen, kanskje til fjells og iallfall til gards. Ja, vi må nok også innom bedehuset. De to tar tak i folkemusikkens dype røtter, beveger seg gjennom moderniteten og improviserer med egne fortegn. Noe av denne duoens musikk er tåredryppende vakker. Vi får en gravsalme, og vi får Bjørnar Andresens «Preaching». Det er et alvor og en dypt blå glød i dette stoffet. Lengsel og sorg. Når musikken legger seg til hvile, kjenner jeg meg oppfylt av det meningsbærende.

Sterk kvintett


Foto: Dawid Laskowski/Blow Out

Kveldens siste etappe skal drives fram av Paal Nilssen-Love. Sammen med trommeslageren på scenen stiller saksofonisten Julie Kjær, trompetist Niklas Barnö, bassist Elsa Bergman og trekkspiller Kalle Moberg. Vi har fått besøk av klassisk fri impro, og som de fleste solide frikvintetter, beveger også denne seg gjennom til dels motsetningsfylte stemningsleier, opp og ned på fargeskalaen og ut og inn av rom. Alle de involverte gjør særdeles gode figurer, og alt pløyes inn i fellesskapet. Det er et godt valg for avslutning av kvelden. Jeg tror alle føler seg utsøkt mette etter dette. Det kan i grunnen ikke bli særlig mye bedre.

Fra forsiden

Nyhet

Moldejazz slipper jubileumsprogram

Artist in Recidence John Zorn samler 33 av verdens ledende impromusikere til to konserter, Ola Kvernberg presenterer ny Steamdome-musikk, Ellen Andrea Wang hyller Charlie Haden og John McLaughlin vender tilbake til den 60. utgaven av Moldejazz.

Meld deg på vårt nyhetsbrev