KONSERT: Utopisk lengsel med Sundtopi på Cosmopolite.
Av Audun Vinger
Da jeg stavret meg opp mot Torshov, et av hovedstadens viktigste strøk, kunne jeg se en stor ansamling mennesker i det fjerne der oppe på Soria Moria. Hvor var det de skulle? Bruke kvelden på en eller annen populær standup-komiker jeg aldri har hørt om på Nieu Scene? Noe Dag Johan Haugerud-skrevet stykke på Torshovteatret? Nei, men du store kineser: alle disse menneskene i køen skulle jo på konsert med en tjue ukjente unge folkehøgskole-elever fra Sund! Ikke var det gratis heller. Hva har skjedd, var alle disse foreldre og venner? Ja det kan sikkert hende at det var endel familiære bånd her og der, men mange var også tilfeldig interesserte. En mengde elever på Munch VGS var også der for å sjekke ut: kanskje de skulle prøve å søke?
Publikum var de med god grunn, på grunn av den eksplisitte entusiasmen på scenen og ute i salen, er dette en av vinterens faste lykkepiller i konsertkalenderen.
Foto: Lauritz Wik Høg
Elevene skriver og arrangerer materialet selv, tenker ut et konsept, booker en lang turné gjennom store deler av landet, skaffer transport, overnatting der det er tid til sånt, gjør PR og alt som må til for at en turné skal bli vellykket. Det må være noe av det viktigste de lærer i løpet av det lykkelige året der oppe på Inderøya.
Saksofonist Jørund Solli Os forklarte på forhånd i nyhetsbrevet NTT: «Vårt verk skal romme det dystre, glade og alt i mellom. Navnet Sundtopi spiller på dystopi og utopi, altså to vidt forskjellige samfunnsbeskrivelser. Sundtopi har ingen satt definisjon, men blir heller et begrep som defineres av oss som tar del i det. Vi spiller to sett med musikk, der det ene er lystig med ganske høy partyfaktor, mens det andre kan sies å være satt til det mer dystre hjørnet med såre melodier og skjøre tekster.»
Ja, de siste par årene har det vært mange tenners gnissel, verdensangst og mental helse på spill i disse verkene – ser man rundt seg er ikke det så rart. Men det skulle heldigvis vise seg at det var mest glede på programmet dette året. En dramatisk start til tross. Akkurat idet jeg fikk sikret meg en sitteplass i perfekt posisjon (de fleste i publikum stod og danset underveis) og bandet straks skulle på, gikk en faretruende alarm gjennom lokalet. Alle ut! De ansatte hadde plutselig på seg raffe vester, og publikum forlot lokalet. Jeg gikk forbi en sliten bil med Sund-logo på, kan dette ha vært rytmeseksjonen transport? Jeg var temmelig sikkert på at dette var noe konseptuelt — kanskje det skulle være en saksofon-duo der ute? Skulle publikum hensettes i en urolig tilstand, slik at de dystopiske følelsene skulle sette seg i kroppen før man hørte materialet? Vel, dette fant jeg aldri helt ut av – bandet satte omsider i gang der inne og alt det vonde ble umiddelbart glemt.
Etter konserten skulle noen rygge på plass skolebilen bandet lånte og de klarte å kjøre på noe som ødela baklykta eller liknende. Så der røk det vel også et par tusen fra turnékassa. En annen bil brøt sammen i Bergen, så flybilletter gjorde et stort innhugg i budsjetttet. Men ingen sure miner etter suksesskonserten for Sundtopi. Foto: Audun Vinger
Materialet var preget av livsfryd, det var enkelte musikere som utviste stor selvtillit der oppe hva angikk spill og adferd, og samtlige smilte hele konserten — ikke så rart med tanke på den svært varme mottakelsen i et av musikklandets fineste rom. Musikken var ikke Duke Ellington-jazz, akkurat – mange av disse folkene liker sikkert annen type musikk, fra funk til Brasil til Afrika til pop og alternativrock, men strategiene og samspillet – og måten låtene var lagt opp – var utpreget norsk ensemblejazz likevel. Noen av disse kommer uansett til å finne en Close Erase-CD i kjellerstua på Sund og få sitt liv forandret.
Foto: Lauritz Wik Høg
Det var stort rom for soloer, der spesielt en synth-spiller i OL 94-aktige klær ved navn Lavrans Lein slo seg totalt løs slik at taket løftet seg ytterligere. Man skal vel helst ikke fremheve enkeltpersoner i et slikt kollektiv, for det var jevnt over kompetent livsglede og mange spreke soloer. Noe festet seg likevel godt: En Guro Kvåle Energy-aktig fløytist som heter Evelina Innervik gikk under kallenavnet «Oslo-losen» og manifesterte instrumentet som om noen hadde puttet inn et støpsel. Den ene av tre trommeslagere Linnea Kierulf har jeg allerede hørt noen ganger som medlem i postpunk-popbandet Vepsestikk. Og en bergenser ved navn Alvin Sekkingstad fanget min oppmerksomhet med indie-gitar, Sonic Youth-shirt og en sveis inspirert av Ånon Bakkjen, Rudi Protrudi og David Fricke. Han låt slik også, og åpnet andre sett med en av de mer avanserte låtene i repertoaret (han sang også), samt viste god historisk sans da han manipulerte strengene med en trommestikke. Thurston og han i The Ex kan se seg over skulderen fremover.
Det var tre sangere som alle utviste karakter, også lyrisk – den mest minneverdige hadde tekstlinjene: «Hvorfor lar jeg han definere meg med sitt blikk? Jeg vet jo det: Han er jo bare en pikk». Og det vedkommende gutt kunne bidra med av intellekt og romantikk under samtale var rammende: «blah-blah-blah-blah-blah-blah-blah». Storveis.
Foto: Audun Vinger
Andre sett var mer preget av alvor og kunst, men musikken var hele tiden engasjerende, de sang med og gjentok den største anthem-hiten mot slutten. Trommisen tok opp et skilt der det sto «Klapp», men det var strengt talt ikke nødvendig. Folk klappet uansett. Hvilke av disse skal gå videre til høyere jazzutdanning? Noen vil vi garantert se mer av – men samtlige vil helt sikkert se tilbake på et år som har formet dem som mennesker, fullt av glede og kreativitet og uendelige muligheter.
