Sigurd Hole lanserer plate og lar naturen spille med.
Hver sommerferie er jeg borte fra bassen i en uke. Det er vel maks av hvor lenge jeg kan klare, og det er mer av praktiske årsaker enn at jeg vil det. Jeg vil helst øve hver dag. Dette fortalte Sigurd Hole meg da jeg snakket med han høsten 2018, da han hadde utgitt soloalbumet «Elvesang». Den plata ble innspilt i Ytre Rendal kirke, omgitt av åkerlandskap og skog, like ved bassistens barndomshjem. Dette tenker jeg på mens jeg sitter og venter på at han skal entre scenen på Kampenjazz. På «Elvesang» hører man lyd fra kirkens naturomgivelser. Torden, fuglesang og lett sommerregn. Hole sammenliknet disse innslagene med «musikere» han kunne samhandle med og respondere til.
Når han nå er ute med nytt album, «Lys/Mørke», så har han videreutviklet idéene om å integrere naturen i det han gjør. «Lys/Mørke» er innspilt i Fleinvær ved Bodø. Noen opptak er gjort utendørs, mens andre er gjort inne med døra åpen ut. På bildene fra innspillingen ser vi hvordan øyer og hav akkompagnerer mannen med bass. Noen av disse bildene er projisert på bakveggen i Cafeteatret i kveld. «Lys/Mørke» er en storstilt kjærlighetserklæring til naturen, ifølge presseskrivet. Det er også et svært vellykket lytteprosjekt. Her på teatret på Grønland er det verken hav eller fugl som preger omgivelsene. Duene har vel satt seg til for natta, og bykråkene dro i skumringen. Summing og sus kan ikke hentes fra insekter og trær.
Sigurd Hole på scenen på Caféteatret. Foto: Käthe Øien
Sigurd Hole er klar. I forkant av denne kvelden har han blitt feiret med en før-utgivelse konsert i Carnegie Hall i New York. Denne buens mester starter vår konsert med å stryke strengene på bassen overdådig lavmælt mot oss. Lyden kommer liksom langt borte fra og ber om å bli lyttet til. Dette er en motsats til alt hektisk og et korrektiv til alt mas. Det låter vakkert på egne premisser. Et islett av jammer, brodert på blå bunn. Bassen lever i hendene på Hole. Klangen bærer på mange lag, og styrken i henvendelsen skifter etter hva bassisten måtte ha på hjertet. Forrige gang jeg syntes en enslig akustisk bass var eventyrlig, var da Barre Phillips spilte på Grünerløkka. Nå er det Hole som setter meg i liknende modus, med en ganske annen inngang.
Når ståbassen slipper unna sin sedvanlige rolle som underbygger, kan den bli omtrent det den vil. Kan det være havdønningene fra Fleinvær som gjenfødes i Holes uttrykk nå! Tangen som glir gjennom grunt vann! Han legger fra seg buen og forblir i det vindstille, før han spanderer temaer med sang i. Ja, han nynner også med. Lille orkester Hole har ensemblet i seg. Bassisten gjør alt med en letthet som har stor tyngde.
Så får vi se deler av den filmen I.J. Biermann gjorde i forbindelse med plateinnspillingen. Hole spiller med sine egne opptak og hekter Nordland til Grønland. Fleinvær rykker på et vis nærmere, og bassistens idé blir svært levende i rommet. Det er ingen selvfølge at lyrisk tilnærming kommer uten kliss. Noe av vår bassists styrke ligger i evnen til å være naken og nær uten å virke påtrengende. Sigurd Hole trenger seg nemlig aldri på. Musikken oppleves som dypt menneskelig, med et åndelig anstrøk som ikke sjenerer, og publikum er andektig til stede. Dette treffer. Jeg liker meg også godt når Hole lokker fram folkloren – eller jeg innbiller meg at det er det han gjør. Stykkene hans beveger seg over i hverandre. De speiler og blir speilet. Det er noe helt eget å oppleve teknisk briljante musikere som følger en visjon og anvender det de eier, på innhold. –Skal jeg ta en tel da? Selvsagt skal du det, Sigurd! Så spiller han fram et nytt felt der det er mulig å finne roen.
