FESTIVAL: Noe må ha skjedd med Oslo Jazzfestival.
Av Audun Vinger
Vi har kunnet se tegn på det i noen år allerede, og det er omtalt i Jazznytt og bloggen NTT flerfoldige ganger, men det er egentlig først nå under Oslo Jazzfestival-uka at det er visuelt og tallmessig bekreftet:
jazz er i ferd med å ta helt av i Oslo.
Nå er det ingen nyhet at konserter kan bli populære og utsolgt og at det er levende interesse her, men det er noe med hvordan jazzpublikummet overtar deler av bybildet disse dagene som blir svært tydelig. Og ikke minst alderen på dem, nå svært godt balansert mellom gamle travere og nye fjes. Jazzmiljøet i Oslo har alltid vært sterkt, men det er liksom mest dem som har dukket opp på konsertene. Nå kommer stadig flere generelt interesserte for å sjekke ut band, som om koden er løst, eller ikke lenger nødvendigvis trenger å løses. Oppsiktsvekkende mange konserter denne uka er eller blir utsolgt. Før var Oslojazz landets minst nødvendige festival, i og med at det er et så rikt konserttilbud av jazz i alle former i byen hver eneste uke året rundt. Og litt fugl/fisk-problematikk. Nå har den funnet en ny identitet. Det kan gjerne fortsette med finne tilbake til sine trad og New Orleans-røtter og presentere dette i en ny kontekst sammen med alt det nye som er kommet til. Det burde være mulig. Gårsdagens konsert med bursdagsbarn Kristoffer Kompen og Morten Gunnar Larsen et nydelig eksempel på det.
Lucent spilte som en del av Serendip-programmet under Oslo Jazzfestival. Foto: Joakim Lied Haga/Oslo Jazzfestival
Men jeg kom til å tenke på et begrep som sto sterkt rundt årtusenskiftet, den såkalte «ungjazzen», forøvrig noe gjeldende musikere tilhørte ganske lenge. Det er som om begrepet ble myntet av noen som var eldre – altså flertallet av jazzmiljøet den gangen. Det er så det begynner å bli totalt irrelevant nå, det kan ikke lenger brukes som en unntaksbetegnelse. Og ikke bare musikere, det såkalt unge publikumet er enormt allerede, og voksende. For dem har ikke alder på dem de ser noe å si, det er nåtidsmusikk uansett. En av flere faktorer er tilstedeværelsen av jazz og spesielt live jazz overalt på vinbarer, kaffesjapper og andre typer utesteder der studenter og yngre musikere lærer seg faget i real time. Også etablerte musikere liker godt å gjøre ting her. Ja, jazz er fortsatt best på ekte jazzklubb, men steder som Becco og Juret, for å nevne de nyeste og største av dem, har hatt merkbar betydning. De er også nå en helt sentral del av det offisielle festivalprogrammet. Jeg har også ymtet frempå at «jammen er tilbake» i norsk jazzliv de siste årene, men nå har det virkelig eksplodert. Alle musikerne vil være med, det er køjazz deluxe, men også kø av publikum som vil høre på det. Det er noe «excitement» over dette som gjør at det kanskje overgår den vanlige konsertens dramaturgi? Dette må finnes ut av. Uansett er nå jammene presentert som konsert, med unge og eldre etablerte jamverter. Det funker.
Onsdag bestemte jeg meg for å se noen konserter på det såkalte Talent-programmet for uetablerte band (man melder seg selv på denne serien) – men som vi har sett de siste årene er egentlig det langt fra totalt uetablerte musikere i disse prosjektene. Akkurat som med «turneringen» Jazzintro er det som om det må nye statutter på plass – deltakerne er for gode. Man kan i hvert fall forvente kvalitet og spennende uttrykk.
Monstera. Foto: Håvard Windstad/Oslo Jazzfestival
Det første jeg så på Becco var bandet Monstera, hvis planteutgave jeg studerer i skrivende stund, men som viste seg å være en ganske annen vekst, et forsøk på å kombinere jazz, klubbmusikk og improvisasjon på sin egen måte. De utga debutalbum på Fjordgata i fjor. Det var passende nok initiativtaker for Tullinløkka-løftet som introduserte dem – den smørblide by- og musikkentusiasten Øystein Aurlien.
På keyboards fant vi Anna Ueland, som tidligere i uka mottok Talentprisen. Hun er blant dem (Håvard Aufles må også nevnes) som lager de deiligste og mest spennende synthlydene i landet nå. Men sjefen i dette store prosjektet var trompeteren Ola Lømo Ellingsen, det er hans komposisjoner og konsept. De andre konge-utøverne har vi hatt gleden av å følge noen år; Amund Stenøien på vibes, Jørgen Bjelkerud på trombone, Steinar Heide Bø på trommer og Gard Kronborg på bass. Jeg var spent på hvordan sistnevnte lurings eiendommelige hybridbass skulle fungere i denne sammenhengen, en helt egen sound er det utvilsomt, men de dype klubbfrekvensene kom ikke helt ut denne gangen – ikke utendørsmusikk på en liten PA og kjapp omrigg. Det er uansett alltid givende å høre på fingerspillet hans. Det var også fett å høre Heide Bø, den frekkeste vanligjazztrommisen for tiden, spille litt vennlig drum’n’bass-groove i siste låten, det var tidvis vibber av Courtney Pine remix på Talkin’ Loud over uttrykket deres. I hovedsak var det intrikat men lett jazz med elementer av klubbmusikk, mer enn omvendt. Disse ser jeg heller et annet sted senere, et mørkt sted med et element av indre darkness (de spiller forøvrig på Herr Nilsen kl, 21:00 torsdag)
Sverre Sæbø kvintett. Foto: Håvard Windstad/Oslo Jazzfestival
Og det var nettopp Nilsen, dette ville hjertet av jazz ved Tinghuset, som var åsted for de to neste konsertene i programmet. Etter Kompen var det kjapp omrigg til Sverre Sæbø kvintett. Et kjent fjes og en kjent sveis for den som spiller eller er mye på festival — han jobber med konsertproduksjon o.l. på Nattjazz i Bergen og Molde, og er festivalsjef på Soddjazz. Absolutt en person som kommer til å være svært viktig i norsk jazz A/S i årevis, nesten så man glemmer at han er musiker også. Låtene hans i dette bandet var preget av enkle og groovy bassganger som sammen med Amund Nordstrøms autoritære rytmer ga grunnlag for de tre blåserne i front til å utfolde seg. Forøvrig kom en frivillig opp til trommisen under konserten og lurte på om han trengte noe. Nei takk, her er alt i orden. De kunne i en av låtene minne sterkt om et pianoløst Atomic, forøvrig ikke de eneste som gjør det for tiden. En av låtene spisset jeg ørene ekstra for, i og med at jeg hadde mottatt en slik på mail på telefonen rett før: «Tvangsmulkt». Dette var mitt første møte Andreas H. Hatzikiriakidis på trompet, og i Aksel Røeds vikarplass på tenor kom passende nok Aksel Rønning (for noen år siden forvekslet jeg disse tos plater). Størst begeistring solistisk skapte ikke overraskende Heidi Kvelvane på altsax, taket løftet seg virkelig av denne musikeren som det er en fryd å følge. Sæbø fikk utfoldet seg noe mer på bassen i sistenummeret, og mottagelsen fra publikum var like varm som lufta der inne. Hadde nok tålt mer enn en halvtimes showcaselengde av dette. (De spiller også på Becco fredag kl. 20)
Science Fair. Foto: Sondre Strømdahl/Oslo Jazzfestival
Det er alltid assosiasjonsvekkende å sitte der inne, se på folka, også gjennom vinduet der trikken kjører forbi, men også Trygve Seim som ankommer hastig på en elsykkel med skjegget flagrende, eller en strålende opplagt Guro Kvåle som gratulerer trombonekollega Kompen med dagen. Første gang jeg hørte henne var forøvrig med nevnte Heidi Kvelvane mens de fortsatt gikk på Sund folkehøyskole – i sommer trumfet hun Bill Frisell i duo. Hun skal på scenen snart som del av Science Fair, som er Anna Uelands prosjekt som hun også hadde som eksamenskonsert på Jazzlinja i Trondheim. Det utfylles av Åsne Fossmark på sax, den ypperlige vikaren Gustav Tornberg på trommer, og den estiske superbassisten Kertu Aer. I fjor spilte Aer med Lightning Trio samme sted, og i år vant de den store Jazzintro-prisen. Slik går verden fremover. Jeg så dette bandet tidligere i år, men dette er virkelig noe å gå videre med. Ueland for anledningen kun på piano, men likevel «nok» til at publikum gikk bananas, inkludert en eldre herre som bedrev coltranesk frihetsdans og var en blanding av heppedame og sceneinnvaderer. Bandet åpnet med en forrykende versjon av «Plantasia» av 70s synth-komponisten Mort Garson, men Uelands materiale er minst like interessant, de turte til og med å bruke en tredjedel av spilletiden på en rolig låt. Fossmark er ikke blant de som blåser kraftigst, men til tross for dette er det stort å høre hennes egenartede tilstedeværelse og sofistikerte spill. Alle ønsker seg mer, men da har vi også noe å se fram til – forventer å se dette bandet på mange festivaler i framtiden, inkludert en plate. Jeg sniker meg ut forbi en veritabel kø av kjente spillelystne folk med instrument på ryggen, kanskje de planlegger en takeover av stedet. Jeg får akutt dårlig samvittighet for min exit, men så kommer jeg på at det i jazzen alltid er en dag i morgen. (Science Fair spiller også på BLÅ fredag kl. 21.30)
