KONSERT: Humor, poesi, glede og kvalitet fra Espen Reinertsen og OK CHAOS
Av Arild R. Andersen
Forrige gang jeg hørte trommeslager Blanche Lafuente og tubaist og elektronist Heida Karine Jóhannesdóttir spille sammen, var på årets All Ears-festival. Der opptrådte de sammen med vokalist Risten Anine Kvernmo Gaup. Denne gang på konsertserien F/eks på Café MIR opptrer de som duo under navnet OK CHAOS. Jeg har ikke tenkt å la navnet få legge føringer for hvordan jeg skal lytte, men når forestillingen deres er over, slår det meg at navnet er bra beskrivende for det jeg har hørt.
Konserten settes i gang på en lett vimsete måte. Tubaisten starter med å intervjue trommeslageren, for deretter å kommentere hva hun hadde tenkt å gjøre, men som ikke ble helt som hun hadde tenkt. Vi får vite at hun liker lydeffekten av å riste papir, hvorpå hun rister papir og setter elektronikken i arbeid. Det er en avvæpnende måte å starte på. Det innføres en lett tone som skyr det pretensiøse. Det åpner for humor og vrir på det som kan finnes av forventninger til tuba, elektronikk og trommer.
– Det var ikke akkurat hat som dreiv oss fra hverandre, begynner Jóhannesdóttir å lese. Det er starten på en tekst som kanskje tematiserer kjærlighetens vilkår. Stemmen manipuleres så jeg tar meg i å tenke på Laurie Anderson, før tanken forsvinner som dugg for improvisasjonen. Jeg tror hun forteller at hun er vokst opp i skogen blant anarkistiske spirer. Eller hørte jeg feil! Vi får skog-rap med trommer som beveger og selvbiografisk innhold som vekker undring. Musikken låter etter hvert både tøft og vrient sammensatt. Med lydkonstruksjoner som tetner til og mørkner godt. Og når tubaen heves, får innholdet et varmt drag. De to skaper egenart. Gjør musikk som beveger seg uhemmet.
Blanche Lafuente. Foto: Jenny Berger Myhre
– Tusen takk. Hva er klokka? Hva slags humor er inn i Oslo for tida? Vil dere ha noe lyst eller stygt?
Jeg tror vi blir utsatt for Trondheimshumor. Eller kanskje det er trønderoverraskelser. Det er ikke så farlig. Det er greit å ta inn.
Tekstuniverset til Jóhannesdóttir utvides gjennom musikalsk behandling. Får tilført noe som flytter på innholdet. Jeg liker den løsslupne kreativiteten som gjennomsyrer settet. En slags «ta det som det kommer»-holdning som tjener helheten. Blanche Lafuente er godt lyttende. En sterk støttespiller for poeten.
Men selv om jeg blir sjarmert av den poetiske nerven som kombineres med naiv melodi og plaprende lydrariteter, så liker jeg de reint instrumentelle partiene best. Tubaen og omgivelsene inngår så mange pussige allianser at de setter musikken fri. Jóhannesdóttir rister på papiret og smiler. Det blir mer lyrisk tuba kombinert med styrkende underlag. De overraskende grepene fungerer.
-Tusen takk. Tenk at vi fikk spille før Espen Reinertsen.
Heida Karine Jóhannesdóttir Mobeck. Foto: Jenny Berger Myhre
De kom som en stor overraskelse, de to platene fra Espen Reinertsen som forelå på LP i 2017. Nattsyntese og Forgaflingspop. Jeg har likt forgaflet pop siden jeg skreiv min siste stil på videregående. Eller iallfall siden jeg var i butikken og kjøpte Rock Bottom på det glade 70-tallet. Så det var ikke vanskelig å møte opp hos Reinertsen, selv om jeg ikke visste at saksofonist Espen syslet med avant pop. Det gjelder å følge med.
Uansett: nå er det duket for ny skakk popplate på Susanna Sonata, og Venus er i håret, som den heter, faller ikke langt fra den bunnsolide stammen vår mann reiste for snart ti år siden. Henrik Wergeland var forøvrig en annen som hadde Venus i håret: Herlige Aftenstjerne! Jeg blotter mit Hoved / Som et Krystalbad nedfalder din Glands derpaa». Han kunne skrive, han også.
Espen Reinertsen. Foto: Jenny Berger Myhre
– Skremmende dyktig til å forsvinne helt, synger Reinertsen. Han startet med «Betenkningstid med trommesolo» fra Nattsyntese. Det er et perfekt anslag inn mot mannens tankevekkende utlegninger. Han hever saksofonen og lar den gli inn i den myke og dype driften dette første stykket eier. – Så sløvende deilig, fortsetter han, og jeg liker stemmen hans og hvordan den får Robert Wyatts ånd til å sveve over bordene. Så føres vi inn i det motsatte av dunete pop. Frem til en lydverden som har detaljrikdom i balanse og små overraskelser på hvert hjørne. Han knepper og vrir lyden og presenterer et eget lite lysshow som vekker varm latter hos publikum. Jeg har opplevd Espen Reinertsen i mange mesterlige sammenhenger etterhvert, men det han gjør solo her i kveld, overgår det meste i ren lekenhet.
«Skal jeg følge deg til havet» er hentet fra den nye plata, og vi får discoavdeling med lysende rosa bokstaver og alternative teknikker for dansegulv på saksen. Det er både gøy og flott. Og da gjør det ingenting om ikke stemmen er skapt for all verdens variasjon. For hvem spør etter variasjon når man blir truffet på disse måtene? Jeg liker Reinertsen på samme måte som jeg tiltrekkes av Richard Dawson og Alabaster DePlume. Det aller meste av det som kommer fra Espen, har en slående friskhet ved seg. Vekker en følelse av å få dele noe av betydning. Noe å bli i godt humør av. Kjenne på en avdempet lykksalighet.
Det dunker maskinelt i trommemaskinen, mens en touch av elektronika griper sjansen. Vi hører et puslespill av effekter med brikkene på plass, og vi får flere herligheter fra det nye albumet. «Til noens dype muskelvev» er klangfarget og inderlig. Mot slutten leker Reinertsen seg litt ekstra med duppedittene sine, og vekker enda flere smil.
