Brett ut øra! NTTs All Ears-spesial

Godt nyttår – NTT er tilbake. Riktignok ikke i vanlig fredagsturnus riktig ennå, men når festivalsesongen dras i gang allerede 8. januar er vi nødt til å trå til med en liten spesial.

Ja, for nok en gang er det duket for All Ears, festivalen som siden 2002 har gitt folk en grunn til å trosse både kaldt og mildt vintervær, og som har tøyd den improvisatoriske strikken både hit og dit, i en rekke forskjellige rom og størrelser, overalt i Oslo. I år har de flyttet på seg, til selveste Kunstnernes Hus. Der har blogghalvdel Audun vært en del opp igjennom, og lenger nede i denne remsa kan dere lese hans tanker om stedet. For litt bakgrunn om All Ears kan dere jo også klikke dere fram til denne vintage remsa (nummer 14, faktisk), hvor vi blant annet snakker med en av festivalens stiftere, Maja S. K. Ratkje, som også skal spille der i år.

Mange bruker midtvinteren til å se seg litt tilbake (som vi gjorde i nyttårs-spesialen vår), og kanskje grave litt i arkivene. Sånn skal det være. Men det er også noe helt spesielt i å gå det nye i møte på All Ears – friskt og noen ganger rystende, som å bælme et glass veranda-kjølet Farris på høykant. I tillegg er det naturligvis også hyggelig å møte andre musikkinteresserte etter en lang jul og alt det der – ja, om man har lagd seg noen kulturelle nyttårsforsetter, kan det rett og slett føles som en god oppmuntring, på starten av rutsjebanen. Av disse og utallige andre grunner får dere dermed denne lille spesialremsa! Ses på konsert.

INNHOLDSREKLAME: Now’s The Time er, også i 2026, en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Det vi lever av, er å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

***

Et rom som frister, selv i minus ti og snø

Markus Kristiansen, Emil Storløkken Åse, Anja Lauvdal og Natali Abrahamsen Garner med årets plakat foran inngangspartiet på Kunstnernes Hus. Foto: AllEars

Alle navnene er ikke bare tittelen på en fin roman av José Saramago, det er også ofte den første tanken som slår meg når jeg mottar programmet til festivaler som presenterer forskjellige former for utforskende musikk. De har det med å være nokså egalitære i utformingen – her er det ingen headlinere, ofte er artistene listet opp i rekkefølgen de skal opptre, kanskje i alfabetisk rekkefølge, eller en sekvens designeren har valgt ut for å få linjefallet til å stemme sånn nogenlunde.

Sånn må det kanskje være også, for slike festivaldager handler jo også om å se det meste, også det du ikke har noen anelse om hva er. Så trer kanskje en slags helhet fram, hvor konsertene også liksom begynner å snakke sammen, prege hverandre, eller danne skarpe kontraster. Det er ikke alltid man liker alt, det er ikke alltid alt funker, og det er slett ikke sånn at alle som er til stede ender opp med å ha de samme favorittsettene. Men når alle er med, er det uunngåelig at det oppstår noen øyeblikk, og ikke minst engasjerende samtaler om det som har skjedd – uenigheter, felles kick, ymse la du merke til det-øyeblikk, nye oppdagelser. Det finnes konserter fra slike kvelder som jeg har snakket om i årevis med folk jeg har delt dem med. Og det er ikke nødvendigvis de beste konsertene en gang! Det må kunne kalles bra utbytte.

Når alt dette er sagt, skal det ikke stikkes under en stol at alle disse hersens navnene også kan være litt forvirrende, nesten utmattende. Noen av dem har man kanskje opplevd mange ganger, andre drar man kjensel på navnet til – men det kan jo også sant å si være litt som å stirre på en side fra en litt mystisk, subkulturell telefonkatalog. Det er så vanvittig mye rar musikk der ute i verden! Og det eneste man kan gjøre, er å sette sin lit til at noen har tenkt – for det har de jo. Også går det naturligvis også an å spørre de som har gjort det, om noen forhåndstips. Dette er det siste året Natali Abrahamsen Garner og Anja Lauvdal har kurator-stafettpinnen på All Ears, og vi tok nok en gang en prat med førstnevnte om hva vi har i vente. Det førte, i god helhetlig ånd, til en prat hvor vi er innom det aller meste man kan oppleve disse dagene, og som vi har sortert etter dager lenger ned. Men først snakker vi litt om helheten – og om huset det skal foregå i.

I år inntar dere Kunstnernes Hus – hvordan havnet dere der?

– De siste tre årene har vi vært på munch, og det har vært veldig fint på sine måter, men nå ville vi prøve noe annet. Der Munch var veldig på stell og ga muligheten for rene og ryddige lytteopplevelser, føles Kunstnernes hus litt mer på gulvet-aktig, litt mer gritt. Og en del mer historie i veggene.  Vi føler at det setter oss i kontakt med noe annet, noe historisk, som føles varmt og viktig. Ved å være her følger vi også opp ønsket vårt om å presentere improvisert musikk side om side med annen kunst. På Kunstnernes hus presenteres billedkunst, kunstfilm, de har talks og seminarer – det er en diskurs som går og har gått og kommer til å gå lenge. Det føles som et helt riktig sted, og en bra oppfølging etter Munch. Det er også et litt mer kaotisk sted å ha festival, for det er ikke tilrettelagt musikk på samme måte som det var på Munch. Det gjør det hele ganske spennende, og oss litt mer on our toes! 

Ja, og det er konserter rundt omkring i huset, har jeg skjønt. Hvor da?

– Vi fyller hele første etasje. Det blir konserter i foajeen eller inngangspartiet, som nå driftes av gjengen som også driver Juret. Det er det største rommet vi bruker, og et ganske spacea som rent lydlig, plass til ca 250-300 pers.  I tillegg vil det være konserter i utstillingsrommet nede, der er det vel en kapasitet på ca 110-130 stykker, et firkanta white-box rom. I tillegg skal vi bruke kinosalen, primært på søndag, men også til en konsert på fredag, samt en videoinstallasjon av Greg Pope som står fredag og lørdag. Dette er et mindre, litt mer intimt rom, med tribuner og svartmalt. Det er fint å ha flere scener, at vi kan være i bevegelse sammen. Det har vi savna tidligere. Nå kan publikum komme og gå, trekke seg ut når de vil, ta seg en øl.  All Ears er jo også årets første møtested etter julen, så vi vet at folk kommer for å høre musikk, men de kommer også for møtes. Flere scener, og mer bevegelse, gir mer plass til at folk kan gjøre det de trenger å gjøre og få en opplevelse som funker for seg. 

Juret-gjengen har jo også satt i gang med konserter på Kunstnernes Hus ellers i året – har dere jobbet mye sammen med dem? 

– Utgangspunktet for at vi endte opp på Kunstnernes Hus var at vi tilfeldigvis gikk forbi Juret i perioden da vi snakket om hvor vi ønsket å være. De nevnte at de skulle ta over bardriften på Kunstnernes Hus, og det tilfeldige møtet spilte stor rolle for at vi endte opp her . Under festivalen har de baren, det er festivalen som organiserer og fyller rommene med konserter. Men det er veldig kult å gjøre det med noen som har lyst til å skape et sted for livemusikk. Det blir spennende å se hvordan det funker, vi har booket ganske forskjellige ting. 

Hvor mye dikterer tankene om rommenes “fargelegging” av musikken bookingen? 

– Noen ting vil man ha har på programmet uansett rom og sted, men venue preger absolutt kurateringen – og så er det plutselig de rommene man står med, og som man må velge imellom.  Vi starter på torsdagen med flygel og trommer – eller gonger – med Alexander Von Slippenbach og Paal Nilssen-Love. Det er én type konsert i det store rommet, foajeen. Neste dag er det med Maja S.K. Ratkje, Torstein Slåen og Sigurd Ytre-Arne, som er noe helt annet, mye mer elektronisk og mørkere. Den konserten kommer på slutten av en innholdsrik kveld. Jeg føler tanken om det spennet spiller veldig inn når vi booker. Hva slags uttrykk har vi ikke enda plassert i dette rommet? Hva slags lyd er det vi mangler? Det hadde vært kult å ha noe veldig fysisk, noe som er nedpå… en konsert som er mer eller mindre akustisk, noe som er mikka opp, å jobbe med det og å få testa rommene litt. Etter at så godt som alle navnene på programmet var landet, Satt Anja og jeg med alle brikkene og ommøblerte hvem som skulle spille hvor. Ommøblering og omarrangering av når hvem spiller og på hvilke scener de presenteres, endrer jo festivalen ganske drastisk. Den Elektriske Tannlegestolen, er også med på programmet. Det var en mulighet som bøy seg på grunn av Kunsnternes Hus sin arkitektur, små avlukker som hadde vært kult å fylle. Plutselig åpnet det andre ideer. 

Kunstnernes Hus har jo en tyngde også. Om man for eksempel drar på Høstutstillingen, er jo møtet med hele bygget viktig. At det er noe seriøst, et sted hvor kunsten og kulturen er viktig. Er det en tilleggsdimensjon? 

– Jeg syns det – bare det arkitektoniske  med bygget, materialene. Nå sitter jeg på Sentralen… forsåvidt kult her også, men det er noe med det gamle som Kunstnernes Hus og Henie-Onstad har. Disse byggene holder noen andre verdier, noen andre former og kvaliteter. Det føles som disse verdiene er familiære med improvisasjonsmusikken, langt mer familiære enn mikroplast og KI generert musikk.. Improvisert musikk er jo øyeblikkets kunst, det handler om å være til stede og å være sammen i øyeblikket. Å være tilstede er jo i seg selv en utdøende skill…Så det å være et sted som har denne tyngden gir mening. 

Improvisert musikk kan jo presenteres over alt. I skogen, på en liten bar, og så videre. Den kan ofte kle de litt “hverdagslige” omgivelsene, synes jeg, men det er også noe med å ta den musikken med inn i lokaler som er litt mer opphøyd, på en måte. Er det en verdi i å omfavne det nesten pretenisøse, å fremheve kunst-aspektet av slik musikk en gang i blant?  

– Ja – som du er inne på, er det et helt fantastisk helårsprogram i og rundt en by som Oslo. Det som er kult med All Ears, er at vi får muligheten til å presentere improvisasjonsmusikken i litt andre rom, og det kan gi oss muligheten til å se på det med et litt annet blikk. Det er jo de samme musikerne som kommer å spiller, om det er her eller på hærverk eller i rollag. De som holder på med dette året rundt er folk som har beina godt planta på jorda, og de er nerdete opptatt av det de driver med og av musikk. Da kan det være fint å løfte det litt, se på det med litt andre briller. Kunstverdenens debatter om hva kunst er skiller seg ganske tydelig fra samtalene om musikk i musikkverdenen og i offentligheten ellers. Så kanskje man kan bidra til å bygge noen broer der – ikke ved å pushe eller endre ting, men bare ved å plassere musikken her. Det kan føre til noen andre tanker. Det føles ganske kult å få lov til å “ta over” hele første etasje på Kunstnernes Hus. Det vil jo også komme noen publikummere som er husets publikum, akkurat som det kommer folk som er Munchs publikum når man er der, eller Henie-Onstads publikum om man er der. Plutselig er denne musikken på deres revir. Det er jo kanskje ikke alle som tør, eller har fått med seg at et sted som Kafé Hærverk finnes. Det er noens stue, men ikke alles, sånn er det jo med alle steder.  

Ja, og steder har helt klart sitt publikum, det kjennetegner alle konsertsteder, særlig de små. Folk som trives i akkurat de lokalene, at det er noe kjent – og så kan det være et fint sted å åpne seg for noe man ikke har hørt før. 

– Ja, jeg tror det er en god følelse for folk. Her har jeg vært på utstilling før, dette huset kjenner jeg… da kan man kanskje gå på en konsert som er utfordrende. For det kan jo denne musikken være for noen, som publikummer må man må koble seg litt på. Om folk føler at omgivelsen er trygg, noe man forstår, bidrar nok det positivt til lytteopplevelsen. Det er en spesiell ting med musikk, samme venue har tusenvis av forskjellige konserter, og så skal man komme inn og klare å endre rommet med uttrykket sitt. Det funker veldig ofte, og så er det også noe med hvordan rommet i sin tur påvirker musikken din. Det var en periode der veldig mange festivaler var på Victoria, og da merket jeg at det ikke alltid var like lett å differensiere mellom de forskjellige programmene. Det er også mye på programmet til All Ears som kunne vært på andre festivaler. Vi har for eksempel diskutert bookinger med Motvind, når de har de samme tingene på blokka. Forsøkt å finne ut hva som skal plasseres hvor, hvordan man skal skille seg ut. Motvind er ute i skauen, og må jobbe opp sitt helhetlige uttrykk rundt det. Vi har vært veldig bevisst på dette, og synes det er gøy å jobbe med det rom og venue som en hovedkarakter i festivalens helhet. 

Men tenker du at det også finnes en All Ears-identitet? Noe som skiller den festivalen fra andre som presenterer improvisert musikk. 

– En festival får jo identiteten sin på grunn av helheten. Det er ikke enkeltkonsertene, men det helhetlige programmet som gir oss som kuratorer muligheten til å formidle en større helhet, eller identitet om du vil.  All Ears tenker jeg på som improvisert musikk i all sin prakt, at festivalen lenge har handlet om et mangfold av improvisasjon. Om vi sammenligner med en konsertserie og festival som Blow Out, har kanskje All Ears dyrket en litt mer performativ tilnærming, i hvert fall når vi, Anja og jeg, har kuratert den. Det kan være snakk om prosjekter som har kommet seg inn i improvisasjonen fra en litt annen vinkel, og som kanskje oppleves som drøyere eller mer visuelt på en scene, kanskje. Men lyden er alltid grunnsten. Å bringe det visuelle og romlige inn, føler jeg er All Ears. Eller, det har vært det nå i hvert fall – vi skal jo gi kuratoransvaret for festivalen videre, men jeg føler at det performative og de noe drøyere utrykkene har vært del av festivalens identitet før oss. 

Så har vi plasseringen i årshjulet, da. At All Ears er noe så sjeldent som en januar-festival – hvordan preges den av det? 

– Det føler jeg virkelig er spesielt. I starten av januar er det jo ingenting som skjer! Det er kaldt ute, mørkt – det gjør det til noe eget. Det første året vi hadde ansvar for All Ears var det rett etter andre runde med covid-nedstengninger, og da måtte vi flytte den til mai. Det var ganske merkelig hvordan det i seg selv endra synet på bookingen vår, på en måte. Da var det plutselig alle de andre festivalene som ligger i mai og inn mot sommeren. Jeg tror det kan sammenlignes med å presentere ting i ulike rom, egentlig. 

Helt enig, festivaler må på en måte eie tidspunktet sitt og gjøre det beste ut av det. Jeg husker jeg ble irritert på Bylarm da de flyttet på seg. Faen heller, sikkert praktisk og mange gode bransjeargumenter for å ha det i september – men februar var jo deres ansvar, liksom. 

– Virkelig. Når vi har booket, tenker vi mye på at vi må skape et rom som folk vil komme til når det er minus ti og snø – en verden man har lyst til å tre inn i, selv når det egentlig ikke passer og man har lyst til å legge seg ned og sove. 

***

Torsdag

Paal Nilssen-Love / Alexander von Slippenbach (konsertstart kl. 20.00) 

La oss snakke om bookingen, da. Det starter jo gildt, må jeg si, Alexander Von Slippenbach opplevde jeg også for aller første gang på All Ears-festivalen, den gang på gamle Munchmuseet, en solokonsert hvor også Jaap Blonk hadde et sett. Ta oss igjennom resten!

– Det er jo en blanding, noen unge, noen midt i livet, noen eldre musikere. Vi ønsker oss så stort aldersspenn som mulig. Jeg husker ikke helt hvordan vi kom inn på det, men vi har også hatt lyst til at både Lasse Marhaug, Paal Nilssen-Love, Maja S. K. Ratkje, Kjetil Møster og Guro Moe – som alle var med i starten av All Ears – skulle spille på festivalene vi arrangerte. I år spiller både Maja og Paal, og da vi spurte  Paal nevnte han at han skulle spille med Alexander denne helgen, så en duokonsert med de føltes  som en god idé. Von Slippenbach er jo 150 år gammel snart, så det er jo ikke sikkert han kommer så mange flere ganger til Norge. Det var en fantastisk  mulighet, og det er også fint å ha en “rein” konsert i starten. Dermed ble det også en ekstra dag torsdag kveld, for de hadde ikke mulighet i helga.

Fredag

– Fredagen går i gang med åpningskonsert med OJKOS,en gjeng med unge, aktive musikere – det er en annen del av All Ears-tradisjonen, å presentere neste generasjon, eller ihvertfall noe litt yngere enn oss selv…. OJKOS jobber primært med komponert musikk, men vi har spurt dem om å spille helt improvisert, noe flere av medlemmene gjør mye av i andre sammenhenger. På fredag spiller også Sarah Buchner – apropos det performative aspektet. Hun driver med vokal-improvisasjon, men har også med seg masse dukker. En snedig konsert jeg gleder meg veldig til, med noe visuelt som går forbi musikken. 

Heida Mobeck har en duo sammen med den franske trommeslageren Blanche Lafuente, som er ganske ny.

De skal spille sammen med Risten Anine Gaup, det er første gangen de tre møtes, Heida og Blanche ønsket å møte Risten. Sånne førstemøter er også et viktig element i bookingen av festivalen, selv om vi nok har vært mest interessert i å presentere  samarbeid har fått lov til å utvikle sine egne uttrykk over tid de årene vi har hatt programansvaret.

Så er det Andy Moor og Marion Coutts som hadde et band som het Dog Faced Hermans, som egentlig var et punkeband. Det er artig, en litt annen energi, og spiller igjen på noe mer performativt. Inngangen til improvisasjonen fra punk.

Maja, Torstein og Sigurd slapp en plate sammen i fjor. Vi spurte Maja om hun hadde noe prosjekt hun ville presentere, og hun foreslo dette. Vi tenkte også det kunne være kult med noe elektronisk og litt stort i den foajeen. 

***

Lørdag

Lørdagen starter med Cake, som er Jennifer Torrence, Ingrid Håkenstad og Orfee Shjuit – Jennifer er perkusjonist og de to sistnevnte er dansere. Jeg så en konsert med dem på et visningsrom, og jeg digga dem instantly. De jobber i krysningen dans, bevegelse, lyd, visuelt og bruker masse små objekter som lager lyd i tillegg til instrumenter.

Det er en slags undersøkelse : er det bevegelsen som skaper lyden, eller lyden som skaper bevegelsen. Eller er det begge, eller ingen av delene. Jeg gleder meg veldig til å se dette på Kunsnternes Hus 

Så er det Signe Emmeluth og Magnus Skavhaug Nergaard og Dag Erik Knedal Andersen, som kanskje er den mest reinbarka improbookinga, på en måte. De spilte i bakgården på Becco i sommer, en superbra konsert! Måtte bare inkludere de på programmet vårt. 

Ja, den akustiske, ofte energiske, konserten med trommer, kontrabass, gjerne en saksofon… det føles jo som noe som en sånn festival skal innom på et tidspunkt også, inn i blant alle de uvante konstellasjonene. Det gir ting en slags jording – er det litt viktig?

– Ja… da vi tok over festivalen for 5 år siden ,lagde vi et slags kakediagram over hva vi ville ha med, en slags utvidet sjangerkakediagram Litt visuelt, litt stille/minimalistisk, litt noise, litt akustisk, litt scenisk, litt “vanlig impro”… ting som måtte med for å gjøre festivalen mangfoldig. Jeg synes det er fint å få inn et instrumentfokus som har litt renhet, og vi har nok mer av det i år enn vi har hatt før, på forskjellige måter. 

Det er litt morsomt at denne formen for sett på en måte er det jordnære eller “vanlige” settet på sånne festivaler. 

– Ja, og jeg føler at selv om vi ønsker å være en festival som presentere et mangfold og nyskapning og cutting edge, må også de mer tradisjonelle besetningene også inkluderes. Vi lager jo en festival for et nytt og et mer etablert publikum, og jeg tror den der ‘gjenkjennelige improvbesetningen’ for mange er the shit. Det er fint med den tydelige kommunikasjonen mellom instrumentene. Man kan kanskje kalle det litt crowdpleasing.  Noe av det siste vi fikk booket til årets festival var Toma Gouband, som er litt det motsatte igjen, på en måte. Kjenner du til ham? 

Nei, han har jeg ikke hørt. 

– Han lager egne perkusjonsinstrumenter av tre, det er skikkelig lydutforskning innenfor perkusjonsfeltet.

Og ganske visuelt også, for de instrumentene kan få et installasjonspreg. Så har vi gabby fluke-mogul og Lilly Finnigan, som også spilte på Catalytic Sound-festivalen på Victoria før jul. 

Det er kult med to musikere fra USA  Tidligere har vi hatt noen år der vi ikke ville ha noen bookinger fra USA, men heller finne hele programmet andre steder. Men nå føles det viktig å støtte litt oppom de som bor der…

GushWachs (Mats Gustafsson, Raymond Strid, Sten Sandell + Philipp Wachsmann, journ.anm) – vi lurte egentlig på om det burde vært på en annen dag enn Signe, Dag-Erik og Magnus, for det føles også som “god gammeldags” booking, hahaha! Men det blir på lørdagen.

Fredag og lørdag er det som sagt også en video-installasjon som står og går, samt den elektriske tannlegestolen, i tillegg til at vi har artistsamtaler. 

Ja, fortell om Jennifer Gersten, som skal ha de samtalene. 

– Jennifer er klassisk fiolinist. Hun bodde og studrte i Norge, men flyttet tilbake til USA for en stund tilbake. I tillegg til å spille har hun også skrevet for publikasjoner som The Wire og The new Yorker- hun har litt journalist-teft. Vi har hatt Rob Young på programmet før, og du og Audun gjør jo deres greie, men det er kult å få inn andre folk som kommer fra noe annet, som ikke er helt inn i miljøet her i Norge.

Jennifer Gersten, fotografert av David B. Torch

Jennifer bringer noe annet med seg, hun hadde også samtaler på festivalen for noen år siden, og det funka veldig bra så vi spurte henne igjen og hun sa ja. un kommer ens ærend fra New York for å lede 3 artist talks som del av festivalprogrammet. . Det å snakke om arbeidet man holder på med, er viktig. Veldig ofte er improvisert musikk et bi-program eller side-program på større festivaler. En “under-sjanger”, på en måte. Men det er jo byggeklossene i det vi holder på med!Det å få snakket sammen, og å få hørt litt hvordan folk jobber, er en viktig del av det All Ears er. Det er sentralt om vi også skal prøve å nå ut til et nytt og større publikum. De samtalene kan også sette i gang nye tanker mellom de som er kommet for å spille, og konsertpublikumet, musikere som har kommet for å høre og så videre. Det er en brobygger og åpner samtalen mellom folk.

***

Søndag

– På søndagen har vi som alltid dagprogram. Vi er veldig glade for at Sidsel Endresen kommer for å snakke, hun er en kjempeviktig stemme for denne typen arbeid både internasjonalt og i Norge, og hun har så mye bra å si og gode tanker om arbeidet. Så blir det også to konserter, en med Torstein Lavik Larsen som blant annet har bygd seg et orgel og litt diverse småting, et etmannsorkester. Veldig fine, meditative ting å høre på.

– I tillegg har vi spurt Helga Myhr om å lage noe nytt. Det er en slags urframføring der hun har med seg Karoline Wallace, Eva Pfitzenmeier og Vera Sonne – pluss en liten overraskelse. Helga har jobbet mye med improvisasjon, blant annet med Tanja Orning, i tillegg til at hun er folkemusikk. Det blir et møte mellom de verdenene hun står i, og det gleder vi oss til. 

Du var innom samtalene – og jeg tror jo de kan være ganske viktig. Både for det miljøet som allerede finnes, å løfte håndverket og ta det på alvor på den måten. Men også for helt ferske lyttere – mange kan jo være nysgjerrig på hvordan man tenker, hvilke teknikker man bruker, instrumentene. Pedagogikken, det å fortelle folk noe om hvordan kunsten lages, tror jeg kan ha masse å si. 

– Det gir også flere knagger og innganger til musikken. Når man forstår, å ja, er det det du holder på med? Det er en inngang. Det å løfte fram håndverket er kanskje enda viktigere i dag, når det popper opp KI-generert dritt over alt Håndverket må holdes i hevd, og det er jo noen ordentlige skill-sett man jobber med i denne musikken. Fri improvisasjon er mer enn å bare lage noe lyd. De som holder på med det og lytter mye på det, blir klar over det, men det er ikke nødvendigvis åpenbart. Man må åpne opp og vise hva slags arbeid det er. Så er folk forskjellige – noen synes det er kult med tekstene som står på veggen på en kunstutstilling, andre klarer seg uten. Men de som ikke liker det, kan jo bare gå i baren og ta seg en øl. 

***

Huset med det rare i

Utstillingsmodell av Kunstnernes Hus av Norsk Modelleringskompani (Modellbygger) og Blakstad og Munthe-Kaas Arkitekter (Arkitektkontor). Fra Nasjonalmuseets sider: Arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe- Kaas viste tidlig interesse for arkitektur som ramme for kunst. Deres første fellesprosjekt var utstillingssalen i Kunstnerforbundet (1918–19), og i 1922 utarbeidet de et skisseforslag til et Kunstens Hus på Kontraskjæret. Til arkitektkonkurransen om Kunstnernes Hus i 1928 fikk arkitektkontoret både første og tredje premie. Foto: Nasjonalmuseet/Harvik, Andreas

En god kjenning av NTT, en lovende ung musiker, nyinnflyttet til Oslo, kom nylig med en kommentar som fikk meg til å tenke litt. Han hadde vært og spilt på Kunstnernes Jur, og syntes det virket som et veldig fint sted. Han så kanskje på det som et slags jazz-sted? Ja, det er jo på sett og vis bitte litt det også, men mest ikke. Gode assosiasjoner til Juret nede i Jazzpassasjen ved Konserthuset vil sikkert trekke et litt annet publikum nå, etter at de tok over driften av «utestedet».

Det er få steder jeg assosierer med kultur-Oslo mer enn dette, faktisk. Plasseringen i den historisk viktige Wergelandsveien, hvis fremvekst har avstedkommet en svært fascinerende bok, er sentral. En gang var jo dette i utkanten av byen … 

Slottsparken er litt underkommunisert for tiden, føler jeg, men er fortsatt flott som fy, spesielt om vinteren, og det er samtidig noe med nærheten til det gamle Kunstakademiet (hva for noe jævlig vil skje med den bygningen?) og til Grotten som gjør at man føler at man er på historisk grunn, selv om man egentlig bare trasker forbi for å kjøpe noe ny elektronikk eller et stygt dyrt plagg i Hegdehaugsveien.

Tyskerne flytter inn på Kunstnernes Hus. Foto: Ukjent Person/Oslo Museum

Historisk er det også, siden jeg assosierer det kraftig med å sitte som barn i baksetet på mine foreldres røde Opel Ascona som stod parkert der, mens vi lamslått lyttet på nyhetene på bilradioen om hadelending Arne Treholts arrestasjon og spionasjeanklagene mot ham. Tenker på det hver gang jeg går forbi. Så mange kvelder det har vært der inne også, spesielt da restauranten/baren het Arcimboldo. En helt sentral epoke i utviklingen av Oslo som storby. Jeg savner dog ikke tiden da det var et in-sted, før ting som «skravleklassen» var et begrep og før interntett og influensere, men da de såkalte «fredagene på Kunstneres» var the shit og alskens kjendiser trakk dit for å se og bli sett i den kulturelle auraen og i den øredøvende støyen av mange hundre kaklende samtaler. Som en slags ukentlig, innendørs variant av det Aschehougs havefest har utviklet seg til. Skavlan med TV-sminken fortsatt på. Dette varte endel år, men møtte etter sigende sin brå slutt på grunn av en tekstmelding fra Harald Eia til Thomas Giertsen om at det var mye kulere å møtes på Südøst i stedet. Mor, jeg vil ikke tilbake.

Men det var (og er) også et sted man kan dra mokk aleine, sette seg på terrassen med en pils og et tidsskrift og totalt føle seg som en del av verden. Man kan også trekke seg tilbake fra gryta og sitte i trappen og bare observere, i en blanding av frykt, avsky og beundring.

Aller beste minnet er likevel et typisk intenst intervju med Terje Brofos aka. Hariton Pushwagner. Jeg gikk ut derfra med ville historier, sterke utsagn og akrobatiske bevegelser, men også med en portrett av meg selv  tegnet på skisseblokken som selvfølgelig gikk tapt da jeg og andre plutselig flyktet fra utelivsavisen jeg skrev saken for (hvor ble det av IKEA-hyllen med LP-er og tolvtommere jeg ikke rakk å ta med meg, egentlig?)

Kunstnernes Hus er en bygning som er skammelig dårlig fulgt opp med støttemidler til restaurering opp gjennom, det er skandaløst med tanke på den vakre arkitekturen og all den urbane verdiskapingen som har foregått der inne, siden 1930. Men vi gir oss ikke. Kunstnerdrevet og med svært mange bølgedaler og høydetopper underveis – ofte latterliggjort på grunn av nivået på Høstutstillingen, men med noe jeg vil kalle et sterkere merkevare enn på svært lenge, det er da alltid folk der inne. 

Det er perfekt som åsted for små kunstbokmesser og liknende undergrunnsaktiviteter, senest en i høst, og de har et sylskarpt nivå på programmet i filmklubben. Virkelig et levende sted som har tålt overgangen til den mer performative kunstinteressen, i positiv forstand, som unge mennesker i dag har, uten å verken ville eller klare å jage bort de gamle som fortsatt føler eierskap til det.

Om du vil få et visst inntrykk av noe av all den vidunderlige aktiviteten der oppe gjennom tidene, er den svært vakre salongbordboken Kunstnernes Hus, En grafisk historie 1930 – 2020, sterkt anbefalt. Dyktig redigert av Bjørn Kowalski-Hansen og med vekt på plakatene til  utstillingene, nydelig reprodusert. Utstillingshistorie er nesten like spennende som kunsthistorien selv, det er så fett å se gamle bilder av utstillingsrom. Tiden stopper opp et øyeblikk når man ser Picassos krigsadvarende mesterverk Guernica på besøk inne i overlyssalen i 1938. Som Mingus i Aulaen eller Coltrane i Njårdhallen, bare hakket drøyere.

Det er også morsomt å legge merke til hvordan de estetiske preferansene alltid er så bevegelige, nå hopper plutselig hjertet høyest når man blar opp på Knut Rose og Bjørn Carlsen-epoken i norsk maleri.

Det har vært mange forsøk på konserter der opp gjennom årene – i rock-epoken sterkt hemmet av dårlig akustikk, noe som merkelig nok ikke bedret seg da de fikk inn hi-fi utstyr i millionklassen der inne. Vi var flere som snudde i døren da verdens fineste DJ Francois Kevorkian hadde jomfruturen i grell spiss lyd med gjallende ekko som gjorde det vanskelig å finne beaten med føttene. Men det kan også være vakre opplevelser under de høye tak, og spesielt inne i salene. De siste årene med bl.a. Krissy Mary, og rundt pandemien med Helga Myhr/Tanja Orning duo.

Vi antar at den lydhøre gjengen bak allEars og den virkelig mangslungne musikalske uttrykksviften som gir ny luft der inne vil overvinne alle disse hindringene. Og husk, halve moroa er jo å kare seg ned trappen til toalettene der nede, og stige opp igjen til nytt liv.

***

Av Audun Vinger og Filip Roshauw