NTT: Marilyn Mazurs treenighet og jazzens fire elementer

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige kulturavis i digital strimmelform! Denne uken har vi en litt lei nyhetssak om NRK, og faktisk også en litt hyggeligere en, rett under introen. Siden snakker vi med Petter Pettersson, Jazznytts andre redaktør noen sinne, som fremdeles skriver for bladet. Ellen Andrea Wang forteller om  å spille med Marilyn Mazur, kvintetten Dafnie byr på turnérapport fra India, Tore Stavlund oppsummerer sitt plateår og Bård Haugland har leserinnlegg om jazzens fire elementer. Vi har også lyttet til nye utgivelser, både fra arkivet og fra julestria. Bare å scrolle nedover, helt først skal jeg bare skrive litt om den brennende uaktualiteten i forbindelse med lanseringen av Uaktuelle Utgivelser #1 – som også er Jazznytts juleavslutning og en slags feiring av 300 NTT-numre, og som skjer i morgen på Langt Langt Borte på Rosenhoff (et trikkestopp opp fra Carl Berner). Vi får med oss bass-fenomenet Tarald Kongshaug og kommer til å snakke litt fra 15-16, og blir der vel sikkert noen timer til også. De har visst gode pepperkaker også. Ta en tur innom!

På vårparten tok jeg bussen hjem fra Høvikodden sammen med Selma French. Vi hadde vært og sett Havgaver, et verk Anja Lauvdal hadde lagd på bestilling av Henie Onstad. Havgaver tok utgangspunkt i noe som stadig dukker opp i Lauvdals musikk – en interesse for den nære naturen, og nærmere bestemt å se på det vi får derfra som gaver, snarere enn varer – hun snakker (som vanlig interessant) om tankene sine her. Lauvdal, som har journalistbakgrunn (ikke bare bakgrunn, egentlig, en gang i blant er hun det fremdeles) hadde laget en fanzine illustrert av Zarina Saidova – og vi som var til stede fikk også en liten porsjon tang som vi kunne spise. 

Selma hadde gitt ut sin andre soloplate, No Sign of Rotten Leaves, noen uker før. I disse dager dukker den opp på flere årsbestelister – Aftenposten, Morgenbladet og så videre. Enda var den “bare” tilgjengelig som digital nedlasting på Bandcamp og i fysisk format. Men etter hvert skulle den også ut på strømmetjenestene. Selma virket litt betenkt over det der – betenkeligheter som senere i året førte til et brev hun og Martin Langlie forfattet til musikerkolleger om å trekke seg fra den største tjenesten, Spotify. 

Jeg sa at jeg skjønte henne. Og der og da tenkte jeg ikke først og fremst på de mange ulike økonomiske og politiske grunnene til å stritte imot big techs klamme grep om musikken på mer eller mindre effektive måter. Det var mer en følelse av at platen hennes levde i beste velgående allerede. Joda, vi skal inn i ekkokammeret nå: No Sign of Rotten Leaves hadde for eksempel blitt kjøpt inn til Bar Albatross på Torshov (en bar som også er kjent som Måka, døpt av Torshov-kunstneren Lars Sandås, omtrent før den rakk å åpne for en håndfull år siden). 

Plater kan forsvinne, også på bar. De kan havne i dvale, oppe i de forsøksvis alfabetiserte hyllene, i årevis. Noen av dem blir sikkert aldri spilt igjen. Men de kan også havne i høy rotasjon – for eksempel om to eller kanskje tre bartendere får den under huden. Da blir de, for en periode, en del av hengets signatur. Det kan vare i månedsvis, eller årevis. De fleste som har, eller har hatt, en stampub, kan sikkert komme opp med en sånn dille. Selv kommer jeg på flere – Apocalypse Dudes forlot ikke CD-spilleren til det crusty utestedet Patagonia, som lå vis a vis Blitzhuset, på flere år (dette kan ha vært tilfelle for flere Oslo-barer på den tiden, men det vet jeg lite om, de andre slapp oss ikke inn). Televisions Marquee Moon måtte etter hvert pensjoneres fra Revolver, og senere spilte vel baren også i hjel Tame Impalas Innerspeaker. Antall ganger jeg har hørt Alice Coltranes Journey in Satchinananda på Kafé Hærverk nærmer seg også tresifret. Jeg spøkte med at dette nesten er like verdifullt som en listing på NRK P13. Naturligvis en overdrivelse, men jeg mener det også litt. Omtrent hver gang jeg var på Måka i vår (og sommer (senere også høst)), var det noen som kom bort til bardisken og spurte hva som ble spilt når No Sign of Rotten Leaves var på anlegget. Så fikk de overrakt coveret, som de gransket og kanskje tok et bilde av med telefonen. 

Jeg tror No Sign of Rotten Leaves har kledd denne atmosfæren, kanskje bedre enn Selmas første. Det litt mer rufsete, Teenage Fanclub-vrengte, låter liksom som barmusikk, eller, i hvert fall som denne barens musikk. Låtene inneholder også mange genuine øyeblikk som ikke haler og drar i lytteren med en gang, men som melder seg litt over tid og blir noe man lærer å glede seg til når man etter hvert føler seg mer kjent i platas landskap. 

Det spiller sikkert ingen rolle for denne saktegående utbredelsen, barskift for barskift, lytter for lytter, at No Sign of Rotten Leaves også ble sluppet overalt i skyen etter litt tid. Noen som ellers ville kjøpt plata, har sikkert endt opp med å strømme den, og kanskje valgt seg ut et favorittspor litt før de fant låta de egentlig ville elsket aller mest om de hadde brukt litt mer tid på den – det er ikke så nøye. Men når plater slippes ut på det store, digitale Atlanterhavet, føler jeg det blir litt vanskeligere å oppdage måten vi er med på å gjøre musikk viktig, eller få den til å finnes, også nede på mikronivå – når vi simpelthen spiller den for hverandre. 

Et annet årsferskt eksempel, fra en bar som åpnet i 2025: På Langt Langt Borte på Rosenhoff arvet de seg en CD-spiller ved oppstart, og flere av de som jobber der bidro til det som må kunne kalles en ganske broket – og svært interessant – samling album. Den inneholder blant annet mange mer eller mindre totalt glemte utgivelser fra 2000-tallet, som plutselig blir gjenoppdaget. Ta for eksempel plata 2, av Kåre Joao, utgitt på kultlabelet Jester Records, drevet av Kristoffer Rygg fra Ulver, i 2005. Den plata er det nok mange som ikke har tenkt på på en stund, men noen minutters gange fra Carl Berner lever altså denne spiritualizedske, siggdunstende Oslo-psykedeliaen i det man må kunne kalle beste velgående (Hør Roffe Nystrøms saksofon som flagrer gjennom plata – eller Dag F. Gravem og Kåre Joaos groove, umiddelbart gjenkjennelig fra Kåre & the Cavemen). Neida, vi snakker ikke dermed om en revival for Kåre & co. Men noe har jo skjedd – og hva det innebærer, fascinerer meg. 

For tiden dukker eksempler på lengselen etter det avgrensede rommet opp som paddehatter. Det handler om å klare å sette pris på ting uten å tenke at alle liksom må bry seg for at det skal være viktig. I D2 i dag intervjuer Simen Gonsholt W. David Marx, som har skrevet Blank Space, som handler om kulturen i det 21. århundre. Samtalen – og boka – kretser rundt den hemningsløse kommersialiseringen – også, eller kanskje særlig, i Obama-årene før den store reaksjonære backlashen vi baler med. Nå er den nettbårne tilværelsen vår blitt ellevilt bedritent, en brennende bygning folk vil ut av: 

«(…) kanskje dette simpelthen avslutter et underlig eksperiment hvor all kultur – høy, middel og lav; kosmopolitisk og provinsiell – sameksisterte på de samme megaplattformene», legger han til, og «signaliserer en tilbakevending til naturtilstanden – splintringen av kultur til mindre, selvforsynte samfunn», eller subkulturer.

– Men det er komplisert, sier W. David Marx.

– Problemet er at hele verdisystemet for hvordan vi vurderer popularitet, suksess, meningen i tingene vi gjør på internett, er fundamentalt endret. Hvis noe går viralt, er det bra; hvis noen har mange følgere eller abonnenter, er det fantastisk. Så hvis vi skal få denne tingen til å fungere, må vi glemme ideen om at det er viktig at flest mulig ser det vi gjør. Ellers blir det bare 25 år til med det her.»

Som kulturkritiker er nok Marx nødt til å vente på større bevegelser før han kan si at noe faktisk skjer. Men det er kanskje også litt vrient akkurat her, siden vendingen han snakker om, om den kommer, vil skje i det små, og nærmest umålbare. Det pussige med den “gamle” kulturelle virkeligheten, den mange av oss ofte lengter etter, er at den finnes her fremdeles. Bøkene, platene, kinosalene og magasinene eksisterer, som en parallell virkelighet som vi kan gå inn i når som helst. Det er bare ikke alltid så lett å tro på det. Noen ganger blir vi stående rett utenfor, liksom med nesen trykt mot usynlig plexiglass, og tenke, om bare flere var der inne. 

Trofaste lesere av NTT vil sikkert kjenne igjen disse tankene. Det lille, eller andre, rommet ligger i kjernen av dette bloggforskningsprosjektet. Det handler mye om konserter, men også om andre ting. Og side om side med dette har jeg tenkt mye på verdien av det “uaktuelle”. 

Et syn som ofte gjør meg optimistisk, er de små midlertidige utstillingene på Deichman. Ikke de som er opprettet i forbindelse med en stor forfatters bortgang, eller noe dagsaktuelt som skjer i byen (Halloween, en stor festival e.l.) – selv om de er fine de og. Nei, jeg snakker om de hvor bibliotekarene har funnet fram noen bøker som ikke egentlig har noen “knagg” – det kan for eksempel være noen bøker fra Gyldendals gjenkjennelige Vita-serie, eller en novellesamling av en forfatter fra tolv-tretten år siden. Jeg ser for meg at bibliotekarene på en måte gir dem en luftetur som man lærer på bibliotekar-studiet at bøker faktisk trenger en gang i blant – det må jo bli fryktelig trangt og stille i noen av de hyllene. Eller kanskje det er ment som en påminnelse om at store deler av kulturen verken befinner seg i dagsaktualiteten eller kan knyttes opp til ulike viktige tendenser. Å plukke frem noe som liksom bare er, og se hva du finner da. Hvem vet. 

Fugleperspektiv over i Uaktuelle Utgivelser #1. Foto: Nick Alexander

En stund fantaserte jeg om at noen burde lage en egen nettside – det kunne hett uaktuelt.no, for eksempel – som skrev om kultur, men som satte en grense: Ting måtte være tre, eller kanskje syv eller elleve, år gammelt for å kunne kvalifisere til omtale. Jeg skjønner om det høres ut som en tåpelig gimmick. Det nye trenger jo liksom mest omsorg. Men, som vi har skrevet om før – det er lett å ende opp med en kultur som er raus med den første lytten, men tilsvarende gnien med den femte eller tiende – for da er det noen andres tur. Så lenge før vi kikket opp på Jazznytts hyllemetere med gamle numre, og fikk ideen om å lage noe nytt inni et av dem, bladde jeg meg gjennom noen år gamle numre, for å se alt jeg hadde gått glipp av da. I utgaven som nå er blitt ombehandlet (eller hva man skal si, jeg forsøker å unngå ordet remikset her), er det i grunnen oppmuntrende å se hvor mye jeg husker godt – Aila Trios debutskive, Maja S. K. Ratkjes glimrende plate Sult, Billy Meiers Sounds from Erra (som jeg også skrev om, og som vi har «utvida» med et lite kart over Billy Meiers univers), Trond Kallevåg Hansens signaturutgivelse Bedehus og Hawaii, Goran Kajfes Tropiques-plata Into The Wild, Erlend Apneseth Trio og Frode Haltlis Salika, Molika, Helge Lien Trios 10, Fire! Orchestra-plata Arrival, Morgonrodes selvtitulerte debutplate… lyttet jeg kanskje også til Ken Vandermark & Paal Nilssen-Loves Screen Off? Eller kanskje ikke? De spilte en kjempekonsert i Oslo nylig, kanskje dette er tidspunktet. Apropos PNL, vet jeg at Arashi-plata Jikan fikk en omgang eller to, men siden den gang har jeg hatt gleden av å oppleve Akita Sakata flere ganger. Den må med. Horace Tapscott with The Pan-Afrikan Peoples Arkestra-arkivutgivelsen Live at I.U.I fra 1979 trooor jeg ikke jeg hørte – men nå dundrer den over anlegget her. Ikke verst.

En annen viktig påminnelse kommer i form av The Triumph, den tredje og siste plata til den svorske septetten Megalodon Collective. Den vies en hel tekst i Uaktuelle Utgivelser #1, som nettopp handler om muligheten for å bli den siste – eller hittil siste – personen som faktisk lytter til Megalodon Collective. Ikke fordi bandet ikke har stått seg, tvert imot er det noe av poenget, The Triumph låter fint, den. Det gjør de to andre platene deres også. Men anslagsvis har bandets syv aktive medlemmer samlet sett stått for kanskje 50 plater siden sommeren 2019 – det er klart det er lett å havne i bakevja her. Og det denne bakevja vi skal forsøke å oppsøke, og så noen nye korn i fremover. Første forsøk lanseres i morgen, og er virkelig noe å synke ned i godstolen med i jula. Vi tar naturligvis med oss det ferskeste Jazznytt-nummeret også – Now is tross alt fremdeles The Time. Håper vi sees!

***

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Det vi lever av, er å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er et fabelaktig live-opptak med Don Cherry & The New Eternal Rhythm Orchestra som vi snublet over på internett denne uka. Det er ikke bare drittstemning der ute, heldigvis!

NRK Jazz satte Epidemic-jazz på listene sine

Heller Pastorn & Diffen enn Hara Noda! Illustrasjon: Erik Johannessen.

Denne uka publiserte Jazznytt en reportasje om historien til NRK Jazz på våre nettsider. Den kan også leses i siste utgave av Jazznytt, som er i salg nå. Den kan gjerne leses – selv om den ikke handler om den pågående NRK-balubaen direkte, forteller den en historie om utviklingen av rikskringkastingens musikkdekning – og forståelse av sin rolle i den norske kulturen – de siste 25 årene. 

I forbindelse med arbeidet med artikkelen hørte jeg på kanalen ganske mye. Noe den funker til, siden den (for øyeblikket) ikke har programverter, er jo å ha en liten blindfold-test med seg selv – å forsøke å tyde hvilke nye eller gamle jazzmusikere det er man lytter til, før man sjekker. Og midt blant Paul Desmond og Liv Andrea Hauge, dukket det plutselig opp en litt kjedelig låt med et lydbilde som av en eller annen grunn låt kjent. Den het “Seven Falls”, og artistnavnet var Hara Noda – aldri hørt om. Da jeg søkte opp navnet, demret det for meg – Hara Noda er navnet på et prosjekt som tilbyr såkalt royalty-fri musikk via det svenske selskapet Epidemic Sound. 

På brunsjmenyen: Kun det beste fra utnyttede svenske musikere! Foto: Skjermdump fra NRK 

NTT har skrevet om Epidemic-jazzen tidligere, i nummeret To kvelder med svensk fabrikkjazz. Det er altså en musikktjeneste innholdsprodusenter kan abonnere på, og hvor de kan bruke musikken fritt uten å tenke på rettigheter, for eksempel som soundtrack til ulike informasjonsvideoer eller lignende. Det pikante er at Epidemic-musikken også florerer på Spotifys “egen-kuraterte” (se der, har du et ord som dras gjennom søla i vår tid) spillelister – med navn som “Café Jazz” og lignende. Årsaken er enkel nok: Spotify (og Epidemic) sitter igjen med en større del av kaka ved å pushe perfect fit content, som det tydeligvis heter, enn ved å sette folk som faktisk spiller konserter, ofte under eget navn og sånn, på spillelistene sine. 

Her er låta, forresten. Døm selv om det er noe du ville kuratert:

Man kan si mye rart om en kanal som NRK Jazz – men en tilforlatelig grunn til å ha et sånn tilbud, må jo nettopp være å tilby et alternativ til denne suppa. Så det var en overraskelse å se at også NRK brukte musikk herfra. NTT kontaktet Ragnhild Veire, som har ansvar for sjangermusikk som jazz, folkemusikk og klassisk, om Hara Noda. Hun svarte at NRK har en rekke musikkavtaler – men at ingen av dem er med Epidemic Sound, på grunn av deres innretning, som er å satse på royalty-fri musikk. 

– Her har det skjedd en menneskelig svikt, og det skjedde for noen år tilbake i tid. Vi bruker ikke royalty-frie artister eller musikk i NRK, og låta er tatt av lufta i dag. NRK har en rekke musikkavtaler, og skal fremme norsk og samisk jazz og artister og nå flest mulig med kvalitetsmusikk. Så dette er ikke musikk vi ønsker. Takk for at du oppdaget dette! Vi har generelt sett gode systemer for kvalitetssikring av låtene vi spiller i NRK. Musikksentralen legger inn musikk som journalistene bestiller til sine ulike produksjoner. Det legges på rike metadata og lydkvaliteten sjekkes. De siste årene har vi lagt inn ytterligere sjekkrutiner for å avdekke blant annet KI-generert musikk i inntaket. Hvorfor akkurat denne royalty-frie artisten gikk gjennom filteret kan jeg ikke svare på, men i dag har vi stadig økt oppmerksomhet rundt fenomenet. Det er også mistanker om at merkingen av denne artisten som royalty-fri var mindre tydelig for noen år tilbake, men dette kan jeg ikke si helt sikkert. I tillegg til økt beredskap i Musikksentralen har NRK Jazz i dag faste musikkmøter hvor det er flere som lytter på og sjekker alle nye låter vi legger inn i kanalen. Vi sjekker også bakgrunnen til artistene. Hvis noen forsøker å skjule seg bak villedende merking kan det allikevel skje feil, men vi jobber hver dag for å gardere oss mot dette, sier Veire. 

På oppfølgingsspørsmål om hvor ofte låta har gått, svarer hun at låta ble lagt inn i basen i 2023, at den aldri har vært A-listet, men at den har gått i snitt én gang i uka siden da – og at den er blitt spilt 6 ganger i desember. 

…men snart får man høre Ruben Grans stemme på jazzradioen (og P3 Musikk)

Denne kyndige rakkeren får snart konkurranse av en sprell levende jazzvert. Illustrasjon: Erik Johannessen

Det begynner å demre for oss at denne runden med raseri mot NRKs musikksatsning ikke gir seg med det første. Redaktør i iTromsø, Egon Holstad, har skrevet sin andre kommentar (til nå), som er blitt svært mye lest og delt. Underskriftskampanjen Stopp forfallet i NRK Musikk! får stadig flere signaturer (og har ifølge musikksjef Mats Borch Bugge takket nei til dialogmøter), mens kjente radiostemmer som Kristin Winsents og Thomas Felberg kritiserer endringene, og måten de er gjort på, i VG. Jo, også går Norsk Komponistforenings nye likestillingspris, oppkalt etter den svensk-norske komponisten og pedagogen Maj Sønstevoll, i år til de nedlagte NRK-programmene på deling.

I intervjuet med Thomas Felberg, kommer også NRKs kulturredaktør Ingerid Nordstrand til orde. Der sier hun blant annet dette: 

– Vi skal ha et nytt livekonsept og en fast flate med ny norsk jazz fire dager i uken, så at kanalen mangler kontakt med unge musikere er en underlig påstand.

Det fikk oss til å spisse ørene – ny norsk jazz fire dager i uken? Vi sjekket litt rundt, og ingen hadde hørt noe om det, så vi tok kontakt med Nordstrand. Og joda: 

– Vi gleder oss veldig til den nye jazz-flata skal opp! Den kommer i februar og skal gå hver mandag til torsdag klokka 14-15 på NRK Jazz og på kveldstid på P3 Musikk. Programleder er Ruben Gran, og han vil i all hovedsak spille ny jazzmusikk som ikke går i rotasjon i kanalen. Hovedvekten vil ligge på å presentere norske utøvere fra et bredt spekter på den norske jazzscenen, så her kan litt av hvert av musikalske godbiter komme lytterne for øre. Ruben sier selv at han ser frem til å spille alt  fra søtladne jazzballader til krakilsk skranglejazz. Vi skal også ha en fredagsflate på NRK Jazz som kommer til å skille seg fra resten av uka, og gjøre oss klare for helga. Her er ikke alt landet ennå, så det kommer vi heller tilbake til, sier Nordstrand.  

Det er jo faktisk gledelige nyheter. Uten å legge meg altfor mye opp i NRKs kommunikasjonsstrategi (eller jo, strengt tatt er det akkurat det jeg gjør, glem det), så virker dette som en litt pussig måte å komme med dem på. Kan hende det ikke egentlig var meningen å annonsere det ennå – men i så fall kan jo ikke Thomas Felberg – eller noen andre – bebreides for å ikke ha fått det med seg. 

I et svar til flere sinte innlegg på Ballade, forsvarer Mats Borch Bugge kursen NRK har staket ut, ved hjelp av en rekke statistiske eksempler: De har aldri presentert så mange ulike låter, som nå, særlig fra den norske scenen. En novemberdag i 2025 tilbød 27 flere låter på P3 Musikk, enn en novemberdag på P13 ifjor. De lytter igjennom 10.000 Urørt-låter årlig, og 400 av dem listes. “Kanalen vil nøye kurateres av en gjeng bestående av musikkjournalister med bred kompetanse og erfaring” – der var det ordet igjen, kuratering. Jeg er vant med at det først og fremst brukes om kunstutstillinger, dernest festivaler – og litt mer spøkefullt om andre ting. I Store Norske Leksikon kan vi lese at “Kurator er en eldre benevnelse på en person som etter oppdrag fører tilsyn med en annen person. Et formynderskap eller overoppsyn av denne typen ble kalt et kuratorium.” Høhø. 

Eksemplene Borch Bugge kommer med er av typen en sjef med et overordnet ansvar for NRKs musikkprofil kanskje er nødt til å komme med – og som kan fungere om NRK og musikken nok en gang skulle komme opp i Kringkastingsrådet (som den gjorde for noen år siden, etter at Fredrik Solvang matet Anders Grønneberg med pannebåndet til TIX på direkten under covid). Men om det overbeviser armadaen av musikkelskere som gir uttrykk for sin misnøye nå, det er jeg mindre sikker på. Men om ikke annet er det jo snart jul. 

Ellen Andrea Wang om Marilyn Mazur (1955-2025)

Marilyn Mazur, live i Norge på 80-tallet. Foto: Randi Hultin/Nasjonalbiblioteket 

Et stort vemodig sukk gikk gjennom Danmark, Skandinavia, og resten av hele verden forrige uke – perkusjonist og bandleder Marilyn Mazur døde 12. desember. Hun ble 70 år gammel. Mazur ble født i New York, med polske og afrikansk-amerikanske foreldre, og fra hun var 6 år bodde hun i Danmark. Da hun var 19 år gammel, ble hun perkusjonist – først selvlært, siden studerte hun på Det Kongelige Danske Musikkonservatorium. Hun danset ballett fra tidlig av – og dansen ble med bak det store, særegne perkusjonsoppsettet hennes. I egne band som Zirenes, Primi og Shamania – og naturligvis også som medmusiker for storheter som Jan Garbarek, Wayne Shorter og, naturligvis, Miles Davis. Trompetisten oppdaget Mazur gjennom innspillingen av Aura, og man tøyer nok ikke strikken alt for langt om man sier at Mazur, ble den siste store karakteren Davis hentet inn i sine band – i en lang og fullstendig særegen rekke av dem. Se på den lykkepillen her, for eksempel – hvor perkusjonsstormen som ofte preget den elektriske musikken fra tidlig syttitall, og stundom også i comebacket på åttitallet, har fått noe lekent og mindre ugjennomtrengelig over seg: 

Mazur spilte på noen av de største scenene – hun var Artist in Residence på Moldejazz i 2008 – men de siste gangene jeg så henne, var på små, idealistiske norske festivaler: Mandaljazz med Shamania, og på Motvind i skauen sammen med saksofonisten Lotte Anker. Etter hennes bortgang nevnte noen på et sosialt medie et stort konsertminne med henne fra Varangerjazz i 2008, sammen med Anders Jormin og Per Jørgensen. 

Rart å tenke på alle stedene man kan ende opp som verdenskjent perkusjonist. Mazur innehar også en særegen plass i nyere norsk kulturhistorie – hun binder sammen to øyeblikk av (i hvert fall på den tiden) nasjonal betydning. Under avslutningsseremonien av Albertville-OL skulle Norge overta stafettpinnen, noe som skjedde med betydelige mengder brask og bram: Sissel Kyrkjebø red inn på en isbjørn tegnet av Carl Nesjar, og sang en vokalise over Jan Garbareks ikoniske “Molde Canticle”, hvor Mazur er perkusjonisten.   

Snaue to år senere var det duket for åpningsseremoni på Lillehammer. Bare noen uker før, var det uklart hva som skulle bli det endelige soundtracket. De hadde bestilt ny musikk fra Arne Nordheim, og den store komponisten hadde svære ideer – om en verdenskonsert fremført via satelitt, fra og til fem verdensdeler. Det skjedde ikke – i stedet satte man sammen et potpourri av Nordheims tidligere komposisjoner (Venit Rex ble brukt når Kong Harald kom og Varder ble brukt under fakkeltenningen – det funka fint, det). I tillegg trengte man musikk til delen av seremonien der alle vettene kom, et stort egg åpenbarte seg på sletta og masse dueballonger ble sluppet ut. Egil Monn-Iversen, som (naturligvis) hadde ansvar for musikken, hadde hørt Knut Reiersrud og Iver Kleives Blå Koral (1991) og mente at “Overmåde Full av Nåde” kunne egne seg. Han bestilte en ny versjon av dem, og de dro til Odense Kirke i slutten av januar og spilte den inn – med Oslo Domkirkes guttekor, Kjell Erik Arnesen på valthorn, Odd Lund på piccolotrompet, Linda Øvrebø på vokal – og Marilyn Mazur på perkusjon. Mazur lurer i krokene når stemningen bygger, cymbalsvisj blander seg trolsk med lydene av Reiersruds gitargniss (som Monn-Iversen helt spesifikt hadde lagt sin elsk på) – og når Kleive setter alle kluter til dundrer hun løs, med dype drønn og sprakende triller over trommene, som rakettsmell – mens Jon Herwig Carlsen (slik jeg husker det) deklamerer: Begynnelse og avslutning er ett / Kloden har åpnet seg / Den enorme duen er kommet til syne / Og flere mindre duer – kunstige sådan – flyr ut. 

I 2015 etablerte Mazur Shamania, hvor hun fikk med seg Josefine Cronholm på vokal, Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, Sissel Vera Pettersen på vokal og saksofon, Lotte Anker på saksofon, Lis Wessberg på trombone, Makiko Hirabayashi på piano, Anna Lund på trommer, Lisbeth Diers på perkusjon, Tine Erica Aspaas på dans og koreografi og Ellen Andrea Wang på kontrabass. Vi tok en prat med Wang om Marilyn Mazur. 

Shamania. Foto: Hanne Hvattum

Hvordan var det å spille med henne?
– Det har vært lærerikt, utfordrende og gøy – hun er en fantastisk energisk trommeslager og perkusjonist. Marilyns fargepallett av ulike instrumenter, og hvordan hun tenkte grooves – det var veldig gøy å dykke ned i hennes groover og få lov til å være med i kompet. Det var også en bra utfordring, i kompet hadde hun en trommeslager, Anna Lund, og en til perkusjonist, Lisbeth Diers, i tillegg til seg selv. Mye rytmer! Det er jo fundamentet i mye av musikken hennes, både det rytmiske aspektet og det klanglige over det, enten det er vokalbasert eller andre ting. Nesten en lydkollasj-tankegang. Jeg syns også hun alltid har skrevet umiddelbart catchy rytmisk musikk  – hun hadde et vanvittig overblikk. 

– Det var en drøm. Den siste halvannen uken, hvor vi skjønte hvor dette bar, har jeg hatt tid til å reflektere. Det gikk opp for meg hvor sykt heldig jeg var som fikk oppleve så mye med henne. Hun hadde en naturlig autoritet. Å være bandleder er en egen evne. I Shamania har vi vært ti damer hvor alle har vært bandledere i hvert sitt band. Det har til tider vært mange meninger, men alle har hatt respekt for henne. Det var noe med måten hun kommuniserte og sa hvordan hun ville ha musikken. Det er en gave å kunne si det uten at musikere blir fornærma, haha! Det er lett å si ikke spill sånn, men det å hente fram kvalitetene i noen man ønsker, å snakke sånn at man gjør seg forstått – der har hun vært et forbilde. Det ble et nesten moderlig forhold – det har vært noe oppdragende ved det. De siste dagene har det florert videoer hvor hun forteller at musikklivet ikke kan basere seg på 50% av befolkningen – altså, kvinner må også kunne forfølge drømmen. Har du lyst til å skape musikk, så gjør det. Marilyn var en viktig motivator for veldig mange damer og et stort forbilde for meg. Og Shamania ble et kvinnelig fellesskap, et forum det var viktig for mange å ta del i og være i. Ikke at man skulle sitte og bare snakke om ting som er vanskelig, det handlet mer om en grunnleggende omsorg og raushet mot hverandre. 

– Hun var litt teatralsk – Primi, bandet hennes fra 70-tallet, var jo en slags performance. Og i starten hadde Shamania med seg Tine Aspaas som danser. Marilyn ville ha rytme og bevegelse – kanskje i større grad enn vi andre var komfortable med, hahaha!!! På de første konsertene våre gikk vi rundt, det var dansing og pusting – og jeg må bare innrømme at det var langt utenfor min komfortsone. Men så, etter hvert, respekterer man det der. For det er sånn hun er. Søkenen, kanskje mot det litt spirituelle, med rytme, pust, kroppsliggjøringen av instrument, rytme og sang. At dette faktisk er ting som hører til steder i kroppen. Dansen også. Jeg kalte det Marilyns treenighet – rytmen, sangen og dansen. Hun har vært så fri i det. Når du ser videoklipp hvor hun spiller med Miles – kroppen er inni det, hun er rytme. 

Hvordan du ble med?
– Hun ønsket å samle skandinaviske musikere. Jeg tror kanskje Jan Ole Otnæs hadde med en finger i spillet her, altså. Hun snakket nok med litt folk fra ulike instrumentgrupper. Lotte Anker hadde hun spilt med før, jeg vet at hun og Sissel Vera også hadde gjort noe. Opprinnelsen var ønsket om å skape et stort skandinavisk band, ganske ambisiøst, med 10 musikere. Folk måtte flys inn, det var mye organisering bare for å få til en øving. Men det gikk, og så møttes vi da i huset til Marilyn – hun hadde et sånn stort øvingsrom, med bilder av Miles Davis og henne… det var en kul opplevelse bare å være der, med masse perkusjonsinstrumenter, et piano. Hun hadde skrevet masse ny musikk, det ble en utforskende fase. Alle fikk sin egen perm i forskjellige farger. Sånn har hun alltid vært – setlisten var ferdig printa, og hun hadde tegnet fargerike kule dekorasjoner – hvem er det som gjør noe sånt? Ingen! Det var noe med dedikasjonen, det å gå inn i detaljer, lyttingen, å ha tid til alt det. Hva er det man har lyst til å bruke tiden sin på, hvilke prosjekter gir en glede? Hun fortalte at da hun var på turné med Miles Davis, var det fantastisk, men også litt ensomt. Det er forståelig, og noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg tror det kvinnelige fellesskapet hun laget med Shamania var viktig for henne. 

Var det en ting dere snakket om også i det bandet?
– Det var jo ikke noe hun sto og holdt foredrag om, men det lå der naturlig. Alle var med på de premissene, det var inneforstått. Det skal godt gjøres å skape det rommet, tenker jeg. Det er mye man kan si verbalt, men så klarer man ikke å gjøre noe med det. Her var det nesten litt motsatt. Det handlet om hva Marilyn ønsket, å ha et langbord, at alle skulle være med, at vi skulle bestille god mat, drikke te, slappe av, vi kunne ikke øve før klokka 10 om morgenen, vi kunne ikke reise for tidlig om morgenen… vi skulle nyte livet.

Det høres fantastisk ut.
– Ja, men skjønner du?!? 

***

Ørretfiske i Amerika

Petter Pettersson. Foto: privat

Blogghalvdel Roshauw og jeg er ganske flinke til å skrive om jazz og lager et fint blad og nyhetsbrev. Men vi er og blir smågutter sammenliknet med Petter Pettersson. En sløy fyr. Vår faste skribent i Jazznytt er aktuell med første del i en serie om forfatter Olav Angells avtrykk i jazzen. De er store, men Petterssons er nok adskillig større. Han var involvert i oppstarten av jazzfestivalen Molde, og i tillegg av bladet Jazznytt. Helt klart en av de viktigste enkeltpersonene i utviklingen av jazz i Norge. Han er også en av Now’s The Times beste lesere, og det passet derfor å ta en førjulsprat med ham.

God jul, Petter! Du er den av våre skribenter som har vært lengst i aktivitet. Når var første gang i Jazznytt, og hvordan fungerte opplegget den gangen?
— Første gang i Jazznytt er akkurat 65 år siden. Jeg overtok som redaktør etter Olav Angell senhøstes 1960. Da mitt første nummer som redaktør kom i desember hadde det ikke vært produsert Jazznytt siden mai, så det fungerte jo ikke, bladet kom når vi hadde penger til trykkeri og distribusjon. Jazznytt var den gangen 4 sider i A5-format. Tror jeg var redaktør for tre/fire utgaver gjennom et snaut år før jeg dro utenlands. Olav skrev i nevnte mainummer at det ikke så lyst ut for å holde bladet i gang, fordi selv en utgift på kr 80.- per nummer «er for anstrengende» for jazzforbundets budsjett.

Er det noen faser av Jazznytts historie som har vært ekstra spennende å følge med på?
— Fra midten av syttitallet synes jeg det har vært kontinuerlig spennende å følge med. Før den tid lå spenningen ofte i om det i det hele tatt kom noe Jazznytt.

Hva synes du egentlig om Jazznytt og annen skriving om jazz i dag?
— Jeg synes Jazznytt er mangfoldig og bra, og aksepterer at jeg er blitt så gammel at ikke alt stoffet treffer meg som før, da jeg leste bladet fra perm til perm samme dag jeg mottok det.  Sammen med NTT utgjør Jazznytt en dekning av jazz vi neppe har sett maken til i Norge tidligere. Selv om jeg (og andre) kunne få på helsider i Dagbladet, om ny skive fra Ganelin trio og annet smalt. Jazznytt-utviklingen har selvsagt litt å gjøre med at nå – i motsetning til tidligere epoker – er det mulig til å betale folk litt for å gjøre en jobb. Men det er fortsatt i høy grad a labour of love. Også hvis man ser globalt på det, skrives det vel mer om jazz enn noen gang, på papir og digitalt. 

Stemmer nok det. Siden  store aktører som Dagbladet og NRK ikke lenger er dominerende i fortellingen om jazz – er det slik at jazz igjen blir mer noe for (mange) spesielt interesserte enn at det er ganske kjent for hele offentligheten?
— Er redd det er for spesielt interesserte, men slik har det vel egentlig vært siden swingepoken på 30-tallet, selv om det har forekommet enkelte musikere og band med noe større offentlig oppmerksomhet. Husker jeg leste et jazzblad (britisk, tror jeg) som en gang i siste halvdel av forrige århundre spurte tilfeldige folk om hvem Louis Armstrong var. Det var ikke mange imponerende svar, selv etter «What a wonderful world» og «Hello Dolly».

Du har også en god historie i Molde – kanskje ute av programrådet nå men en slags syvende far i huset. Med all konkurranse fra alt mulig – hva er grunnen til at akkurat den byens festival føles så levende – om enn hotellprisene er vanskelige for tilreisende)
— Molde har hatt et jazzmiljø siden 1950-tallet, og festivalen er sprunget ut av frivilligheten i det  miljøet. Gjennom så mange år har store deler av befolkningen fått tilhørighet til festivalen og musikken. I tillegg har det vært programsjefer og medarbeidere med bra peiling på jazz og omegn. Med tanke på hotell; bnb og hytter på campinger er blitt et bra supplement til fryktelige hotellpriser.

Ok, da får du et oppdrag. Hva er plata som er viktigst for deg fra 50-tallet, 60-tallet. 70-tallet, 80-tallet, 90-tallet, 00- tallet, 10-tallet og 20-tallet?
— Det blir litt dagsaktuelt, i morgen kan det se annerledes ut, men her er et forsøk:

50: Skiva jeg har spilt mest er Back to Back/Duke Ellington/Johnny Hodges sekstett, pga rytmisk/harmonisk genialt pianospill som viser hvor mye av moderne jazz kommer fra. Gå ikke i grava uten å ha hørt dette.

60: Release/Mike Westbrook Concert Band, blant annet med en spinnvill ung John Surman er en favoritt.

70: Nice Guys/Art Ensemble of Chicago er et album jeg ofte plukker fram.

80: Still Live / Keith Jarrett trio. Mye Jarrett, men går for denne i dag.

90: Multikulti/Don Cherry. Ornette-kvartetten definerte mye av samtidsjazzen for meg, så når det ikke ble plass til ham tar jeg med denne, selv om Cherry etter hvert også gikk egne veier.

00: Live in Molde/Chick Corea & Trondheim Jazz Orhestra. Det må være lov å være lokalpatriot innimellom.

10: If you listen carefully the music is yours/Gard Nilssen Supersonic Orchestra. Jeg var der i 2019 da en ny institusjon i norsk jazz ble sjøsatt.

20: Cloudward / Mary Halvorson. Eggeskalljazz fra en av vår tids store gitarister og music makers.

Godkjent. Du er spesielt glad i å fiske ørret. Blir det det på tallerkenen på julaften også?
— Fluefiske etter ørret er min store lidenskap ved siden av jazz. Jeg får ikke så mye fisk at det er noe igjen til julaften, men matauk og fangst er ikke det viktigste: All the things that are, are with more spirit chased than enjoyed. W Shakespeare – The Merchant of Venice

Og hvilke plater ligger alltid på spilleren i jula?
— Akkurat nå har jeg kick på trioen Sølvtrå med vokalist Ingeborg Gravem Sollid, cellist Selma Edwards Granly og Børge Tandberg Brustad på fele. Deres versjon av «East of the sun and west of the moon» fra det selvtitulerte debutalbumet er pur lykke. Granly må være en drøm å ha med i nesten ethvert band. Julemusikk blir det mer enn nok av fra NRK Jazz når jeg kjører bil. Selv om de spilte en dritsløy versjon av «Santa Claus is comin’ to town» med Gerry Mulligan og Dave Brubeck her om dagen, der jeg bomma på begge (har ikke opplysninger om hvem som spiller på displayet i bilen).

Du er ditt eget display du Petter. God jul!

 

 

Kosmisk jul

Pianist, ideolog og jamvert Petter Dalane har hatt et godt år. Sammen med resten av det voldsomme og forfriskende Cosmic Swing Orchestra hadde en av årets mest omfattende konsertforestlillinger i «The Jazz Togetherness Show» under festivalen i Oslo. Det settes opp igjen her og der i 2026, not to be missed. Men storbandet er også aktuell denne helgen, med den digitale utgivelsen JUL med Cosmic Swing Orchestra feat. Tor Haugerud!

Dette var og er en alternativ musikalsk juleforestilling, som setter spørsmålstegn ved hva den moderne norske julefeiringen har blitt, gjennom musikk, fortelling og skuespill. Herligheten ble skrevet av barytonsaxser og underviser Jenny Frøysa, i samarbeid med trommenestor Tor Haugerud. Musikken står Frøysa, Dalane og Aksel Rønning for. Forestillingen ble satt opp årlig fra 2021-2023, og ble delvis sendt på NRK i 2024.

Dalane beskriver den slik: Vi møter den typiske norske familien Isaksen; en miserabel far, to bortskjemte barn og en passiv-aggressiv mor, som prøver å få til en god jul sammen. Disclaimer: Forestillingen kan inneholde overraskende julebangere, familiekrangler og reklameinnslag.

Og det kan jo stemme, det. Men kanskje like greit å høre på julespetakkelet?

 

Reisebrev: Dafnie in India – all inclusive!!

På tampen av et travelt år, reiste Amalie Dahl’s Dafnie til India. Derfra bringer vi denne reisedagboken, ført i pennen av Dahl og hennes kumpaner, vekselvis på dansk og norsk. I tillegg til saksofonist Amalie består Dafnie av Nicolas Leirtrø på bass, Jørgen Bjelkerud på trombone, Oscar Andreas Haug på trompet og Veslemøy Narvesen på trommer. 

Foto: privat

8. december bar turen fra Oslo til Indien for en ukes eventyr i New Delhi og Bangalore. En tur som hade været under planlægning i godt et år, som vi alle har set frem til og været spændte på længe!

Turen kom i stand, efter Jørgen og Nicolas senest var i Indien med bandet Marvil on an Expedition i 2023 (les mer om den India-turen her, red.anm). Her blev de venner med Arjun Gaupta, som er grundlægger af de tre ”The Piano Man”-klubber i New Delhi og Gurugram. Dermed kunne vi gjennom vennskapet mellom Arjun og Jørgen begynne å sette opp en rute for å ta med Dafnie til India.

Foto: privat

Jørgen fortæller:
Som Arjun sier selv, er det ikke en stor kultur for jazzmusikk i India, eller for å dra og høre live musikk i det hele tatt. Dette blir nok forsterket av de enorme økonomiske forskjellene i landet. Man kan trygt si at det er noe forbeholdt de med økonomisk romslighet til å bruke penger på andre ting enn nødvendigheter å dra på konsert. Men Arjun har gjort det til sitt livs oppdrag å skape et publikum for god livemusikk, og jobber også med å fostre opp en ny generasjon musikere i Delhi gjennom workshoper med musikerne som kommer til klubben i tillegg til å fasilitere for at unge kan øve, jamme og spille konserter på de tre klubbene han driver. Siden 2015 har han drevet den minste av de tre klubbene, og ekspandert med to større konsertscener i de seneste årene. Han jobber også nå med å åpne klubber i Kolkata og Bangalore, og knytte kontakter med de som booker på jazzfestivalene og andre musikkscener rundt om i landet. Dette gjør han i håp om å kunne tilby internasjonale musikere en pakke der man kan komme til India og at de tar seg av all innlandslogistikk og booking. 

I alt dette arbeidet skinner hans lidenskap for musikken og hans ønske om å “utdanne” og eksponere publikumet på klubbene gjennom. Bare det å sette sin egen leilighet som garanti for å ta opp lån til å bygge den nyeste og største klubben som åpnet i 2023 sier vel sitt. Arjun går “all in” og så får det briste eller bære, og kanskje er det nettopp noe av den dedikasjonen ovenfor musikken som gjør opplevelsen av å spille hos dem god. Det er sjeldent at jeg har følt meg så tatt hånd om og respektert som hos Arjun og resten av teamet hos The Piano Man. Jeg sitter igjen med en følelse av at de vet sabla godt at uten musikerne hadde det ikke vært noen musikk eller industri og at det er nettopp musikerne som er både hjørnesteinen, grunnmuren og den fine fasaden i musikkbransjen (åpenbart, men det føles ikke alltid som om alle tenker det).

9. december ankom vi til New Dehli og efter en lang rejsedag blev det først til en god lur på hotellet, derefter lokal indisk mad, og siden koncert på The Piano Man Jazzclub med et lokalt big band som fortolkede Bollywood låter. Allerede ganske mange indtryk at tage ind: helt andre lugte, støj, og trafik.

10. december hade vi en fridag, og vi drog derfor på dagstur til Taj Mahal, som er et af ”de nye syv underværker”/”New 7 wonders of the world”. Ca. 4 timers køretur fra New Delhi, men helt klart turen værd! Arjun og hans team hade hjulpet os med at finde en chauffør der kunne køre os, og da vi kom frem hade chaufføren fundet en guide til os, som kunne hjælpe os igennem security og ind til selve Taj Mahal hvor vi fik rundvisning.

På gruppebilledet ses 5 skandinaviere der ikke har set solen på 2 måneder! 

Kvelden i New Delhi bød igen på et lækkert måltid på vores ”lokale spise sted”, og nogen af os tog igen til koncert hvor vi hørte et indisk fusion band.

11. december: Om morgenen er 4/5 Dafnier ramt af Delhi Belly. Derfor var det et amputeret band som drog til Arjun Gaupta, hvor vi ellers fik den lækreste lunsj og anledning til at møde Arjuns familie samt et band fra Østrig som også var på turné i Indien samtidigt som os, og ikke mindst at se grønne papegøyer fra tagterassen (et højdepunkt for Amalie!) På kvelden skulle vi spille koncert på den største af de 3 Piano Man klubber, og her må jeg, Amalie (den eneste som gik fri af “Delhi Belly”), bare tilføje hvor sindssygt imponeret jeg er over, at de 4 andre klarede at spille to sæts mega bra musik, med madforgiftning!

12. december blev der sparet på kræfterne, da vi igen skulle spille koncert om aftenen. Denne gang på den mindste af TPM-klubberne, som nok kan sammenlignes størrelsesmæssigt med Herr Nilsen i Oslo. Det er her deres mest hardcore jazz publikum holder til, og vi spillede for et lyttende publikum. Efter koncerten bliver det pizza på de 4 patienter!

Foto: privat

13. december: Efter blot et par timers søvn rejser vi mod Bangalore. Her skulle vi spille på ZLB23 (The Leela Palace) samme aftenen. Førstehåndsindtrykket af Bangalore er umiddelbart en mere frodig og ren by, højere palmer og kæmpestore træer. Vi bliver hentet i lufthavnen af store biler, som kører os til The Leela Palace – her venter os indtjekning på 5-stjernes spa-hotel (er vi med i White Lotus?), lækker lunsj, kaffe der ligner den vi drikker der hjemme og palmer.

Til koncerten hade vi fornøjelsen af at have Amtih Nadig på traditionel indisk bambusfløjte med os på nummeret “Eco-Echoes”. Amtih har før jobbet sammen med Oscars forældre Camilla Susann Haug og Lars Andreas Haug, og det var naturligt at spørge om han ville være med at spille med os, når nu vi skulle til Bangalore. Det var en utrolig stærk oplevelse at have ham med, og han satte sit helt eget præg på nummeret. Til trods for at have bagrund i en helt anden musiktradition var han leken og fri i Dafnie-musikken og inviterede ind til samspil og leg. Oscar hade taget en boks med Natvigs-grillkrydder med hele vejen fra Norge, noget Amith satte stor pris på, eftersom hans forrige boks gik tom for 6 måneder siden. Mest artig er at han bare bruger Natvigsen på indisk mad! Amith var veldig imødekommende og vi håber at kunne få til at spille med ham igen snart!

14. December: Endnu en tidlig afgang, denne gang tilbage til Delhi. En tyk tåge (af forurening) ligger over byen når vi flyver ind, og vi tager ret til dagens venue: The Piano Man Gurugram. Det bliver en klassisk turné dag: tidlig op, lang rejse, en god del vente tid, middag og ENDELIG koncert til slut!

Foto: privat

15. December er hele gængen endelig blevet friske, og vi har en hel fridag til at udforske New Delhi og handle julegaver! Vi får set lidt af hvert: kørt rickshaw, været på marked. Dagens højdepunkt var besøget på Rikhiram, en lengendarisk musikbutik, hvor The Beatles for 50 år siden handlede instrumenter. Der blev hanldet diverse perk instrumenter og bjælder, samt Shehnai på Oscar og harmonium (!!) på Jørgen.

16. December kl 03.50 har vi lobbycall. Nicolas er igen ramt af Delhi Belly, og har ikke sovet nogen ting, men tager det med oprejst pande, kæmper sig til flypladsen og gennem den treigeste process med at levere bassen som specialbagage, samt lange køer i security og grænsekontrollen. Det er en ganske sliten gæng som går om bord på flyet, og vi sover allesammen det meste af fly-turen til Helsinki, og da vi mellemlander får vi spist en efterlængtet burger!! Har den nogensinde smagt så godt før? Nicolas er i okay form igen, og da vi lander på Gardemoen fortsætter han turen til Trondheim mens vi andre tager lokaltoget hjem til Oslo.
Var det mon på grund af pakken med Underberg som vi glemte igen på flyet til Delhi at det gik som det gik? Det var uanset veldig dejligt med en burger i lufthavnen i Helsinki, men alt til trods glæder vi os allerede til næste gang vi får muligheden for at rejse til Indien! 

Foto: privat

2026 bringer flere highligts for Dafnie. Det bliver udgivelse af albummet “Dafnie EXTENDED – Live at Molde jazz” til våren, 5 års jubilæum for kvintetten, Europa turné, og til høsten release af endnu et album! Stay tuned, med andre ord!  

 

Hør, Diffen, vi er på livealbum!

Noe vi ikke er bortskjemte med er nyoppdagede liveopptak med norsk sen-sekstitallsjazz. Heldigvis finnes arkivaren og graveren Fredrik Lavik. Fra sin base i Finland har han utgitt en lang rekke fristelser for den som er glad i pene plater og norsk jazz. Rett før jul kommer en skikkelig godbit, som transponerer oss rett til Sogn studentby, sommeren 1968. En ny tid var i emning for unge norske mennesker – og det var også med lyden av jazz.

Det er den stilige trompeter Ditlef Eckhoff som setter lyd til denne fantasien. Opptaket ble funnet i en bokhylle i hans eiendom på Holmlia, fortsatt med plasten på – Diffen hadde aldri hørt opptaket selv engang, siden han ikke hadde korrekt avspillingsutstyr – det var bare noe han fikk etter gigen. Det er klart at Lavik fikk vann i munnen av en slik sjeldenhet, spesielt når lineupen besto av Knut Riisnæs (tenorsax), Christian Reim (piano), Tore Nordlie (kontrabass), og Svein Christiansen (trommer). Litt syrlig piano denne kvelden, men det var tross alt på ungdomshuset. De koker seg gjennom fire låter på opptaket, med alt fra en improvisasjon over musikk av Miriam Makeba til en tagning av Ornette Colemans klassiker «Ramblin’».

Et søtt historisk dokument, ekstra forgyllet av et nydelig omslag basert på husets karakteristiske plakatstil. 

Ditlef Eckhoff Quintet: Live at Sogn Student Campus 1968 (Jazzagression)

 

* * *

Speakin’ out! – Tore Stavlunds 2025-liste

Tore Stavlund. Foto: Anna-Julia Granberg | Blunderbuss

Jazznytts faste essayist og kritiker Tore Stavlund har hatt et godt år. Han har også hatt ett annet år, nærmere bestemt 1996. Det er tittelen på hans første roman (han har tidligere utgitt herlig sakprosa), du rekker å skaffe den til jul – se litt om den her. Men han har også hatt et 2025, som du kan lese litt om her:

Til tross for deres reduktive og begrensede natur er ikke årsoppsummerende lister nødvendigvis bare dumme – i hvert fall ikke om du er som meg: glemsk og digressiv, der noe alltid fører til noe annet, og før jeg vet ordet av det driver med noe annet enn det jeg i utgangspunktet var i gang med. Nye og gamle plater om hverandre, og ikke minst de uhorvelige mengdene med nyutgivelser av mer eller mindre klassikere. Det er fort gjort å miste oversikten, og altså ikke så dumt å se seg tilbake på hva som var aktuelt akkurat i år – om ikke nødvendigvis det beste.

Stereolab – Instant Holograms on Metal Film (Warp)
Følgelig må jeg begynne med Stereolabs tilbakekomstalbum Instant Holograms on Metal Film (Warp), et album jeg har brukt mye tid på. Det er et svært sterkt album i sin egen rett, men også et album som aktiverer hele bandets katalog, særlig de siste utgivelsene før de ga seg, som Chemical Chords og Not Music, som jeg kanskje ikke ble så engasjert av den gangen. For hvis dette nye er så sterkt, kan det hende at det er noe jeg har gått glipp av i bandets utfasing.  Jeg skal ikke redegjøre for det her, bare konstatere at Instant Holograms har alt vi liker ved Stereolab: intrikate låtstrukturer med funky vedheng, lagvis orkestrering, kapitalismekritiske tekster sunget på Laetitia Sadiers idiosynkratiske fransk-engelske vis, og leken formalisme på omslaget. Og så er første låt på side c, «Transmuted Matter», uimotståelig fengende. 

Håvard Volden – Small Lives (Sauajazz)
Lett og ledig er det, åpent og strømmende, rotfestet i jazz, men samtidig med et tydelig grensesnitt mot rock av den eksperimentelle sorten, samt tidlig elektronisk musikk. Velvet Undergrounds utforskende ekskursjoner har blitt nevnt i forbindelse med plata, og det er et fint orienteringspunkt.
Særlig høres det på det andre sporet, «Soaring», der gitarene duellerer ikke ulikt hvordan det kunne låte når Sterling Morrison og Lou Reed lot seg rive med i instrumentalpartiene i bandets tidlige fase. 

Låta sender også tankene til Stereolabs «You Little Shits» fra 1992-utgivelsen Peng!, der gitarist Tim Gane i omslagsnotatene nettopp trekker fram at gitarsoloen er en hommage til Morrison, hans «all time favorite lead guitar player».

Otomo Yoshihide’s New Jazz Quintet – El Derecho de Vivir en Paz (FMN Soundfactory)
En annen favorittgitarist for mange innen jazz og fri impro er japanske Otomo Yoshihide, en gitarist som heller ikke unndrar seg støy og feedback. Ikke minst får han det til å fungere fullt ut naturlig i et standard kvintettformat utstyrt med kontrabass, trompet, trombone og trommer.
Resultatet er et uttrykk som overlapper mellom gitarisme à la Thurston Moore og avantgardisk jazz à la Eric Dolphy og Ornette Coleman, en metode glitrende eksemplifisert i form av en rå versjon av Colemans enestående låt «Lonely Woman», en versjon som ikke minst vitner om hvor mye denne låta tåler å bli tøyd og dratt i uten å miste den blå kjernen sin.
Albumtittelen El Derecho de Vivir en Paz er for øvrig lånt fra den chilenske komponisten og aktivisten Víctor Jara og betyr noe slikt som «retten til å leve i fred». Den rommer et universelt budskap om motstand, håp og solidaritet – et budskap vi alltid trenger å minne hverandre på.

Gard Nilssen Acoustic Unity – Great Intentions (Action Jazz)
Albumet kommer med en programerklæring i form av Paul McCartneys åttitallsperle «Waterfalls»: melodi og komposisjon først, deretter intensitet og frasering. Nettopp. Nydelig. Alt sammen er mesterlig utført og levert. Bandet har gode intensjoner – det er sikkert.

Kjetil Husebø – Piano Transformed – Interspace (Optical Substance)
Pianist og komponist Kjetil Husebø har kommet med hele fire utgivelser i år: først pianoalbumet Interspace, deretter ambient synth-trilogien Interiors, alt sammen utført med subtil kvalitet. Men kanskje best av alt er det pianobasert nettopp dobbeltalbumet Interspace, en type utgivelse der musikk og fysisk format utfyller og poengterer hverandre på naturlig vis, i tradisjonen etter selskaper som ECM og Naxos.
Piano, ja, men også teknologi. Husebø lytter og transformerer. Ved hjelp av maskinparken sin aktiveres et syntetisk assosiasjonsfelt – emosjonelt og rasjonelt, klassisk og modernistisk, akustisk og elektronisk. Tilsynelatende motsetninger som smelter sammen. Slik er det. Pianoets brukshistorie er påvirket av musikalsk utforskertrang så vel som teknologisk utvikling, og med hver iterasjon oppstår nye muligheter.

Mikoo – It Floats (Sofa)
Malerisk, lyrisk og sfærisk. Musikken til Mikoo, ledet av trommeslager Michaela Antalová, drar seg ut, til tider sår, men aldri unnvikende. Den vil noe, den henvender seg. Det pulserer og bobler og knirker og vrikker.  Andresporet «Chased» gir assosiasjoner til noe Nico kunne gjort, sittende ved trøorgelet sitt. Det er noe med fraseringen, selv om vokalist Ina Sagstuens stemme kanskje minner mer om Sidsel Endresen, eller Beth Gibbons, hvis sterke, men underkjente album fra i fjor, Lives Outgrown, også bygger låter rundt akustiske teksturer, spilt og utviklet sammen med samarbeidspartner Lee Harris, kjent som trommeslager i Talk Talk.
«It was dripping yesterday, it’s bleeding today, will we always be chased», synger Sagstuen gjentagende. Det er en rastløs og poetisk nerve i lyrikken så vel som i instrumenteringen. Og det er herlig når bandet får fotfeste i de siste minuttene av «Chased», og gitarist Fredrik Rasten lar høyrehånda jobbe fram et godt driv.

David Eugene Edwards & Al Cisneros – Pillar of Fire / Capernaum (Drag City)
Jeg smetter inn en liten ti-tommer her med to låter utført av gitarist David Eugene Edwards fra 16 Horsepower og bassist Al Cisneros fra Sleep og Om. Sistnevnte har gjort det til en praksis å overlappe mellom stoner doom metal, klassisk dub og østlig mystikk – en blanding jeg er svak for, må jeg innrømme – og som på denne ti-tommeren blir fylt ut av Edwards’ kontemplative spill.

Those Mountains – Spirals EP (Bandcamp)
Apropos dype frekvenser: dub techno er en konservativ sjanger, og det med fordel. Det skal ikke mye eksperimentering til før det ikke lenger er dub techno, men noe annet. Følgelig er det å lage slik musikk en sjangerøvelse som krever fingerspissgefühl, og det har Those Mountains, alias Lars Lervik – låtskriver og produsent innen hjemmestudio-tradisjonen – så til de grader. Spirals er finstemt og moody dub techno, akkurat slik den musikken skal være og følgelig svært god å ha på øret.

Aphex Twin – Selected Ambient Works Volume II (Warp)
Godt å ha på øret er også Aphex Twins ambient-klassiker Selected Ambient Works Volume II, som i år ble gjenutgitt i en utvidet versjon over fire stykker vinyl. Da den endelig kom i hus, var det bare å forskanse seg i musikkrommet, slå av lyset, finne fokuspunktet foran høyttalerne og åpne seg for hele spekteret av frekvenser. En øvelse som anbefales.
I så måte kan jeg også nevne Seefeels Quique (Too Pure), utgitt i samme tidsepoke som SAW II, første halvdel av nittitallet, en periode for en helt usedvanlig blanding av ambient, shoegaze og støy.

The Dream Syndicate – Medicine Show (Down There)
Gamle helter, ja – men trenger jeg sju versjoner av «John Coltrane Stereo Blues»? Tydeligvis. For nettopp det er hva jeg får på I Know What You Like, den nye boksen med fire CD-er og bok, utgitt for å markere at det er førti år siden Dream Syndicates andre album, Medicine Show, kom ut i 1985. Og jeg koser meg med hver eneste én av dem, både studioversjonen jeg kjenner ut og inn, og alle de ulike øvings- og live-versjonene som er med her, alle med sine variasjoner i samspill så vel som lydkvalitet.
Det er dessuten ikke til å komme unna at The Dream Syndicate, med sine lange improvisasjonspartier, var et portåpnerband mellom støyete rock og jazz for en viss generasjon rockere. Og så er det den udødelige linja i tittellåta, da: «It’s hard to be a reasonable man, when you stop finding reasons for everything». Det er noe der.

Neil Young – Tonight’s the Night 50 (Reprise)
2025 har ikke minst vært et utpreget Neil Young-år, med fyrig konsert i Bergen, åttiårsjubileum, nok et nytt album, samt en hel haug med arkiv- og nyutgivelser – såpass mange at jeg har mistet oversikten. Uansett er det stas, det hele.
Kjekt å høre ham spille en seksten minutter lang versjon av «Cortez the Killer», en han har uttalt er den beste han har gjort noensinne, og det kan godt være – men det skal holde hardt, så mange ganger som han har spilt denne, alltid tilpasset dagsform og tidsånd, men aldri uten innlevelse og inspirasjon. Kjekt var det også å få vinylversjoner av albumene som ble utgitt under CD-platens hegemoni på nittitallet: Unplugged, Sleeps with Angels og Mirror Ball via Official Release Series 26–29. Mye, men godt.

Nå nylig kom også en femtiårsutgave av selveste Tonight’s the Night, for mange en favoritt sammen med On the Beach. Og hvilket album det er – så skakt og rått og sårt, med Neils trøtte stemme pakket inn i Ben Keiths søtladne pedal steel-spill og løst holdt oppe av bassen og trommene til Billy Talbot og Ralph Molina – og nå altså utgitt i en remastret versjon med åpnet opp lydbilde som forsterker det alt sammen, slik at lytteren kommer så tett på at det nesten føles som et overgrep. I tillegg følger det raust med bonuslåter, som Joni Mitchell-låta «Raised on Robbery», der vi får høre nettopp selveste Joni synge sammen med akkurat denne skakke banden.

Det finnes for øvrig en halvtimes lang konsertversjon av tittellåta, «Tonight’s the Night» der ute på nettet som vitner om et visst slektskap med låter som Sun Ras «Space is the Place», Colemans «Lonely Woman», samt Dream Syndicates «John Coltrane Stereo Blues», låter med repetitiv kraft, melodisk elastisitet og drivende rytme, slike som kan holdes gående i det uendelige uten å miste seg selv eller grobunnen av syne. Alle band burde ha en slik en.  

Please take my advice! La musikken flyte!

***

Leserbrev: Systematisering av dei fire kategoriane i jazzen

Kjære Filip,

Eg skriv til Now’s the Time med eit viktig spørsmål.

Som kjent finst det fire typar jazz: skronk, fifle-fofle, fusion og vanleg. Dette er sjølvsagt eit ryddig og korrekt skjema for kategorisering, men så vidt eg har sett så har ikkje forholdet mellom dei fire kategoriane blitt tematisert. Eg diskuterte dette med ein ven etter ein konsert med Brede Sørum tidlegare i år (Konserten, ein gratiskonsert på Rosendal Teater ein sundag kveld, var ikkje fri for forstyrrande element. I tillegg til kvartetten til Sørum kunne konsertpublikummet òg få oppleve ein kvartett som ikkje stod på konsertplakaten: to eldre menn, akkompagnert av Erich Christian Dahl og John Jameson, som var meir interessert i høglytt samtale enn jazz. Publikum fekk òg sjå Hans Hulbækmo gjere eit berre delvis vellukka forsøk på å roe ned den konkurrerande kvartetten.) Kvartetten til Sørum hadde betydelege innslag av skronk, men konserten var heller ikkje fri for vanleg jazz og fifle-fofle, medan fusion lyste med fråværet sitt. Dette synast å indikere at fire-delinga moglegvis kan inngå i eit større system. Spørsmålet er korleis eit slik system ser ut.

Musikkvitskapen ville nok vere den mest openberre staden å skjele til i eit forsøk på systematisering. Diverre hoppa eg av musikkvitskapen etter å ha tileigna meg ein bachelorgrad, og sidan då har eg enda opp som samfunnsforskar. Av pragmatiske omsyn ser eg difor heller til samfunnsvitskapane for inspirasjon. Sjølv soknar eg til fagfeltet teknologi- og vitskapsstudiar (Science & Technology Studies, gjerne forkorta STS), eit felt som på halsstarrig vis insisterer på å unngå skjematiske kategoriseringar til fordel for å vise fram kompleksitet. Med andre ord må eg sjå til fagfelt som ikkje nærar ein patologisk frykt for kategoriar. 

Ein mogleg måte å systematisere dei fire kategoriane i jazzen er å gripe til ein reiskap som er kjent og kjær for ein kvar sosiolog: firefeltstabellen. Ein slik tabell tek som regel utgangspunkt i to eigenskapar, og dei fire kategoriane er kjenneteikna ved kor vidt dei har eller ikkje har ein eller begge eigenskapane (sjå døme nedanfor).

 

	Har eigenskap X	Har ikkje eigenskap X
Har eigenskap Y	Kategori 1	Kategori 2
Har ikkje eigenskap Y	Kategori 3	Kategori 4

 

Ein kunne kanskje fått denne til å fungere, men kva er i så fall dei definerande eigenskapane som skil dei fire kategoriane i jazzen frå kvarandre? Å skilje dei fire kategoriane på form, instrumenttype eller besetning verkar ikkje gangbart. Spørsmålet blir då kor vidt ein kan finne to spesifikke karakteristikkar som til saman definerer dei fire kategoriane i jazzen. Neppe. Denne måten å systematisere blir for kategorisk. Favorittreiskapen til sosiologane kjem til kort.

Ein anna mogleg reiskap er ein aksemodell inspirert av statsvitskapen. Aksemodellane i statsvitskapen består av to aksar langs kvart sitt spektrum, til dømes demokratisk–autoritær/radikal–konservativ eller fridom–kontroll/rasjonalitet–irrasjonalitet. (Den mest kjende aksemodellen er nok det politiske kompasset som inneheld aksane venstre–høgre og liberal–autoritær, men denne kjem frå internettet heller enn statsvitskapen.) Kanskje kan dei fire jazzkategoriane òg setjast i eit slik system? Ei mogleg arbeidshypotese er at jazzen opererer langs to spektrum: sjangertruskap og klang. I så fall vil fifle-fofle og skronk utgjere ytterkantane av klang-spekteret, medan vanleg og fusion utgjer ytterkantane av spekteret som går på sjangertruskap. (Rett nok mistenker eg at fusion-kategorien handlar om meir enn sjangerutforsking.)

Lik den sosiologiske tabellen tek aksemodellen også utgangspunkt i definerande eigenskapar, men der eigenskapane varierer langs eit spektrum. Her blir to og to kategoriar blir etablert som ytterkantane av kvart sitt spektrum. I ein slik modell er det viktigare å kunne peike på at det finst ein intern relasjon – i form av variasjonar i ein eller fleire felles faktorar – mellom kvart omgrepspar, heller enn at nær- og/eller fråværet av visse eigenskapar er med på å definere kategoriane. Med andre ord: ytterkantane av kvart spekter treng ikkje vere diametrale motsetnadar, slik som nord og syd. 

Ved fyrste blikk verkar aksemodellen å ha meir for seg enn firefeltstabellen over, sjølv om aksemodellen òg har nokre svakheiter. Til dømes kan ein sjå føre seg at kvadranten nedst til venstre, vanleg fifle-fofle, vil ha ei lita og spreidd busetjing. Enno viktigare er spørsmålet om kor vidt ytterkantane av kvar akse kan seiast å vere relaterte og del av det same spekteret. Er fifle-fofle og skronk to sider av same sak? Er det logisk å sjå føre seg eit spekter frå rein jazz til jazz med eit større innslag av ein eller fleire andre sjangrar?

Til slutt så kan ein sjølvsagt spørje kor vidt ei systematisering av dei fire kategoriane i jazzen tilfører verda noko. I undervisninga mi nyttar eg ofte eit utdrag frå Jorge Luis Borges-novella «The Analytical Language of John Wilkins». Her viser Borges til eit fiktivt leksikon, Celestial Emporium of Benevolent Knowledge, der ein kan lese om korleis kinesarane kategoriserer dyr:

(a) dyr som høyrer til keisaren, (b) balsamerte, (c) dyr som er lært opp, (d) pattegrisar, (e) havfruer, (f) fabelaktige, (g) lausbikkjer, (h) dyr som er del av noverande klassifisering, (i) dyr som skakar som om dei var galne, (j) tallause, (k) dyr som er måla med ein svært tynn kamelhårspensel, (l) et cetera, (m) dyr som nett har knusa ein blomstervase, (n) dyr som på lang avstand ser ut som fluger.

For dei fleste vil denne måten å kategorisere dyr på verke vilkårleg, for ikkje å seie fullstendig framand. Eg nyttar ofte dette utdraget frå «John Wilkins» for å illustrere kor slåande sosiale konstruksjonar kan vere, om ein ikkje allereie er sosialisert inn i dei. (I det heile tatt så har Borges mange tekstar som kan illustrere konstruktivistiske poeng, slik som «Tlön, Uqbar, Orbis Tertius», «On Exactitude in Science» og «The Library of Babel».) På overflata er Borges sine tekstar ofte knusktørre og kjenneteikna ved eit faux-akademisk språk, men under lukta av gamle bøker finst både djup innsikt og absurd humor. (Personleg er eg særleg svak for måten Borges plasserer «et cetera» midt i lista frå «John Wilkins»). 

I føreordet til storverket Orda og tinga (Les mots et les choses, 1966) anerkjenner Michel Foucault Borges sin evne til å kombinere innsikt og absurditet. Han forklarar at Orda og tinga har opphav i den ovanståande passasjen frå «John Wilkins», eller, meir spesifikt, i «latteren som, då eg las passasjen, slo sund alle dei velkjende landemerka i tankeverda». Prosjektet til Foucault gjekk ut på å vise korleis kvar historiske periode kjenneteiknast ved eit sett med grunnforståingar som formar kva me forstår som sant og kva metodar me kan nytte for å bevise at noko er sant. Der Borges nytta fiksjonen for å få fram kor framande kategoriar kan vere så gjekk Foucault historisk til verks og viste korleis kategoriar er avhengige av den historiske perioden dei oppstår i, samstundes som kategoriane formar tenkemåtar, diskursar og handlingar. Denne observasjonen er sjølvsagt relevant for eit forsøk på å systematisere kategoriane i jazzen. Samstundes: om det er slik at all kategorisering er vilkårleg og prega av den historiske epoken der kategoriseringa finn stad, er det i det heile tatt eit poeng å prøve? Eit klassisk videoklipp av Werner Herzog kan hjelpe oss å nærme oss dette spørsmålet.

Tidleg på 1980-talet reiste Werner Herzog til Amazonas for filme Fitzcarraldo, ein film som er mest kjend for to ting: scena der ei rekkje innfødde dreg eit dampskip over ein åskam, heilt utan filmtriks, og måten hovudrolleinnehavar Klaus Kinski utagerte under innspelinga, som var så dryg at dei innfødde som drog båten over tilbydde seg å drepe Kinski. Filmskaparen Les Blank følgde innspelinga av Fitzcarraldo, noko som resulterte i dokumentaren Burden of Dreams. I eit av klippa frå dokumentaren står Werner Herzog i jungelen og legg ut om verda elles på sitt (særs) distinkte vis. Etter ei lengre utlegning der Amazonas mellom anna blir karakterisert som «eit land som Gud, om han eksisterer, har skapt i sinne», konkluderer Herzog med det følgjande: «Det finst ikkje harmoni i universet. Me må venje oss til denne tanken, at der ikkje finst ein harmoni i tråd med våre førestillingar.»

Kva Herzog sjølv meiner er tvitydig, men to moglege tolkingar peikar seg ut: anten er mennesket si leiting etter orden meiningslaus, ettersom der ikkje finst orden i universet, elles så må ein halde fram samstundes som ein anerkjenner – blir ven med tanken om – at ein aldri vil nå eller etablere ein fullenda orden. I den fyrste tolkinga tilværa eit meiningslaust strev mot ein orden som aldri kan bli fullenda. I den andre tolkinga er det prosessen med å finne orden, same kor vilkårleg eller mellombels, som gjev meining. Eg heller mot å tolke Herzog i den siste retninga, spesielt grunna formuleringa om at me må venje oss til tanken om ei verd utan ein ibuande harmoni.

Er Werner Herzog den nihilisten han ofte vert framstilt som, eller peikar utsegna hans i retning av absurdismen? Eg meiner det seiste. Albert Camus sin Sisyfos-figur er kanskje utslite, men eg lyt nytte den lell. Som meiningsskapande vesen er kanskje mennesket dømd til å trille den same steinen opp på det same fjellet, berre for å sjå han rulle ned att og deretter starte på ny. Kanskje er det òg dette Herzog peikar på: å bli ven med tanken om at universet ikkje har ein ibuande orden betyr ikkje at ein skal avslutte leitinga eller gje opp eit kvart forsøk på å etablere ein mellombels orden. Det gjeld berre å anerkjenne at historia ikkje er teleologisk, at trua på ei rettlina rørsle mot ei stadig meir opplyst verd er feilslått. (Ei slik tolking vil òg vere i tråd med tenkinga til Foucault.) Om leitinga etter meining er noko av det som kjenneteiknar mennesket så er me kanskje dømd til å leite, sjølv om – eller når – me veit at me vil kome til kort.

I lys av den føregåande utlegninga blir spørsmålet kor vidt ei systematisering av dei interne koplingane mellom dei fire kategoriane i jazzen tilfører noko, utover å setje historisk vilkårlege kategoriar – slik som vanleg, fusion, skronk og fifle-fofle – inn i eit større system som naudsynlegvis er like vilkårleg som kategoriane sjølve? Om ein tolkar Herzog som absurdist vil prosessen vere poenget. Den føregåande utlegninga kan med andre ord ende opp i ein av to konklusjonar.

Den fyrste konklusjonen vil vere at det ikkje er noko poeng i å ordne dei fire kategoriane i jazzen i eit større system; den andre konklusjonen er at dei fire kategoriane i jazzen kan setjast i eit større system – spørsmålet er korleis det ser ut, sjølv om denne systematiseringa naudsynlegvis vil vere både vilkårleg og mellombels. Den fyrste konklusjonen undergrev spørsmålet som motiverte denne teksten i utgangspunktet, og verkar difor uhaldbar, spesielt for meg som sit her med ein nær ferdigskriven tekst. Dimed heller eg mot konklusjon nummer to. Samstundes har eg skissert opp eit par måtar å systematisere på, utan å bli særleg klokare. Difor kastar eg ballen vidare til deg, Filip, og håpar du tek den imot: kan ein setje dei fire kategoriane inn i eit større system, og i så fall, korleis ser det ut?

Venleg helsing

Bård Haugland

Svar: Kjære Bård – takk for et grundig spørsmål – som, i god Frakkens År-ånd både nevner Borges, Foucault og Herzog, tre av de store. Jeg er rett og slett nødt til å tenke grundig over dette – og skal prøve å komme med et ordentlig svar over nyttår! 2026 er full av muligheter, må vi anta. 2019 også, for den del. Mvh Filip.  

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger