NTT: Pinnekjøtt, poesi og postkort

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time etter noen ukers avbrekk! Det har skjedd litt siden sist, og nå er det pokker ta oss snart jul.

NRK er stadig i vinden – tidligere i høst kom nyheten om store omlegginger i musikkdekningen på radio i P2, som blant annet innebærer at Jazzklubben tas av lufta. Forrige helg tilfalt det musikkjournalist Egon Holstad å lekke den nokså overmodne nyheten om at også P3 Musikk – tidligere kjent som P13 – gjennomgår samme typen endringer. Programmer som Felbergs loft, Transmission, Selskapssjuk og Musikklunsj legges ned. Nyheten ble, naturligvis møtt med alt fra resignasjon til dyp skuffelse. 

I det kommende nummeret av Jazznytt skriver vi om NRK Jazz, den ofte tynt bemannede radiokanalen som serverer lyden av jazz til det norske folk. Den er forhåpentligvis interessant lesning for dere som er opptatt av NRK og musikken. Tidligere medarbeidere som Espen Eriksen, Svein Terje Torvik og Bjørn Vidar Solli er ganske åpenhjertlige om hva som ikke funka da de jobbet med den. Og kanalens utvikling, fra Erling Wicklunds drøm om verdens beste jazzradio til sånn den fremstår i dag, sier også noe om hvordan beslutninger er blitt tatt i NRK oppigjennom årene. Den sier noe om hvordan ressursene ikke alltid strekker til, og noe om hvordan NRKs egen forståelse av sitt eget oppdrag ikke alltid stemmer helt med bildet kulturinteresserte på utsiden av bygget alltid har. Baard Skar, som jobbet med jazzstoff i NRK før han pensjonerte seg, nevner et mantra som gjelder internt: Hvis vi ikke når folk med stoffet, trenger vi ikke å lage det. Kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen er innom noe av det samme i et intervju i dagens Morgenbladet: “Hvis vi ikke er store og populære, så kan vi ikke være viktige.”

Det er jo egentlig innlysende, når det sies på den måten. Mange på utsiden har vel også tenkt at svære programmer som Maskorama, eller Melodi Grand Prix ideelt sett skaper spillerom til å, tja, for eksempel ha Spillerom på lufta. En god del kulturinteresserte har gått de brede programmene i møte med en tanke om at det ene trenger ikke å utelukke det andre. Men det forutsetter jo også at man gjør det andre, hva nå enn det faktisk er. Om man legger NRKs strategiske hensyn til side – at det for dem er helt avgjørende å få brukerne over i appen, for eksempel – så er det også en kjennsgjerning at det har vokst fram en følelse, over tid, av at det å være spesielt interessert i noe ikke har noen plass. Spesifikke programposter forsvinner i musikkdekningen, til fordel for lengre magasinprogrammer, hvor nisjene må snike seg inn. Det er ikke noe galt i den typen programmer, eller ønsket om å nå lyttere litt på tvers av interesser – det høres jo også ut som en oppgave for en rikskringkasting. Men at disse flatene også vil ha sin egen logikk, sitt eget syn på hva som vil være lytterfrastøtende, og at svært mye god musikk simpelthen vil falle utenfor stemningen de prøver å sette, føles også totalt åpenbart. Like åpenbart er det at bekymringen for dette – som er spredt rundt hos mange spesielt interesserte (som sikkert også i mange tilfeller i beste fall kan kalles sporadiske radiolyttere) – ikke er nok. 

Skjønt, en frustrasjon i hverdagen er det garantert, for det fører jo til at det ikke akkurat gis ved dørene når statskanalen lager ting som faktisk svarer til de høye forventningene. I år har  NRK for eksempel presentert en sesong med Jazz i stort format – konserter med Veslemøy Narvesen & KORK, Trondheim Jazzorkester, Gard Nilssens Supersonic Orchestra og Ola Kvernbergs Steamdome, en kommende med Silje Nergaard & KORK, og en dokumentar om Miho Hazama. I grunnen ikke så aller verst, det der – men det er liksom ikke dét stoffet menigheten tenker på om du sier NRK og jazz til dem i 2025. Det jobbes fremdeles med hva som skal komme i stedet for programmene som blir fjernet, i NRK Jazz, i P3 Musikk og så videre. Vil skuffede lyttere gå den nye virkeligheten, og eventuelle gode ideer som måtte oppstå, i møte med et åpent sinn? Det virker liksom ikke helt sånn akkurat nå. Men det har de jo tid – og flater – til å gjøre noe med. 

Når man sitter og skriver om NRK, er det uunngåelig å fundere over betydningen av at landets største kulturinstitusjon og medieinstitusjon har endt opp med å få det til å fremstå totalt umulig å lage kulturstoff på genuint interessertes premisser. Er det noe som har skapt ringvirkninger i resten av medie– og kulturlandskapet? Har det vært med på å forme synet vårt på hva som er mulig, og hva som er nok, i kulturen? Det er vanskelig å tenke at det ikke har noen effekt, at det ikke preger den norske mentaliteten. Det ville jo være å si at hva NRK tar seg til, og hvilke signaler de sender (enten de vil det eller ikke), rett og slett ikke spiller noen rolle. Og så kyniske er vi jo ikke blitt.  

Her er noen gigs fra den kommende uka: 

1. Klub Demboh spiller på Grusomhetens teater, bak Hausmania i Oslo, i morgen klokka 18.30. Det er Improverk som har regien, og hvem er så bandet? Et realt stjernelag, skal det vise seg: Den lurvete, nesten diabolske trompetist Axel Dörner, Antonio Borghini og Joel Grip på svære basser, Mia dyberg og Pierre Borel på saksofoner, Michael Griener på trommer, Carina Khorkhordina på trompet og Sasha Markvart på gitar – og som bartender. Konsertens tagline: ÅTTE MENNESKER. TO KONTRABASSER. UENDELIG KAOS.

2. Gard Nilssens Acoustic Unity er ute med en ny plate, som ble anmeldt av Tore Stavlund i Jazznytt for litt siden. På tirsdag arrangerer plateselskapet Action Jazz slippfest og label night på Parkteatret – det er alltid hyggelig på kveldene de lager, og uten å røpe for mye kan vi lokke med at det finnes en og annen eksklusiv Jazznytt-relatert godbit i merchboden.

3. Gangar gjør sin største konsert i Oslo hittil på Vulkan Arena i helgen, med et svært oppbud av gjesteartister: Karl Seglem, Ingrid Lingaas Fossum, Tuva Syvertsen og Martin Steinum Bruun.

4. Axel Skalstad vil naturligvis bli minnet på konserter i flere tiår fremover, av musikere og konsertvenner, via øyeblikksassosiasjoner, anekdoter og musikere som bærer spiriten hans videre. Men onsdag til uka blir årets siste minnekonsert for ham holdt, og det skjer naturligvis på Energimølla i Kongsberg. Venner, familie og unge kongsbergtrommeslagere på scenen – og den siste muligheten (?) til å se sammenslutningen av Axels to hovedprosjekter, WIZRD og Krokofant.

5. Strømmedebatten har gått varmt denne høsten, og mange diskuterer alternative fremgangsmåter. Det Chicago-sentrerte musikerfellesskapet Catalytic Sound, som ble etablert tidlig på 2000-tallet av folk som Ken Vandermark, Mats Gustafsson og Peter Brötzmann har staket ut sin tydelige kurs – et kunstnerdrevet alternativ, med forgreninger til mange deler av undergrunnsmusikken. På torsdag gjester de Nasjonal Jazzscene med en minifestival – MOE, en duo med Lily Finnegan og gabby fluke-mogul, en duo til med Ingebrigt Håker Flaten og gabby fluke-mogul, en kvartett fra Trondheim og Chicago med Tuva Olsson, Guro Kvåle, Nicolas Leirtrø og Lily Finnegan og en kvartett til med Alfred Wammer, Sondre Folkestad, Isach Skeidsvoll og Paal Nilssen-Love. Det er vel mulig å spå store mengder energi og inspirasjon her.

Vi går videre! Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er en låt av Dalida med et nesten idiotisk fengende refreng som jeg fikk kick på på festival for noen uker siden: 

 

***

 

 

Er kanskje Ken Vandermark favoritten?

Ja, det var en innsikt jeg kom til på første rad på Kafé Hærverk tidligere denne uken, da det for første gang på altfor mange år var duokonsert med den amerikanske treblåseren og Nesoddens egen Paal Nilssen-Love bak trommesettet. Før i tiden var det som om de spilte på Blå eller gamle Mir eller likende en gang i måneden, og antallet CD-utgivelser på Smalltown og mindre selskaper var så høyt at jeg frykter at det ligger en som fortsatt er i plasten i en hylle. Men man vet ikke hva man har før det er borte, som Joni sa. Konserten var helmaks, virkelig noe av det aller beste i hele år. Og det til tross for at det var noe slankere oppmøte enn hva det burde være (mye konkurranse i Oslo for tiden) og at de virket litt medtatte etter en lang turné sammen. Ken satt på scenen med jakka på og leste i en tjukk bok, som ofte før, men plutselig sto han der og de småsnakket litt om hvor lenge siden det var, før Paal plutselig slo et veldig hardt slag og de var i gang. Du og du som jeg har savnet det soundet, de er virkelig en av de fremste eksponentene for duoformatet. For min del vil jeg si det har mye å gjøre med at han beholder mye blues og soul i spillet, og at det er melodiske improvisasjoner og noe som kan minne om soloer (han fikk en jazzklapp etter et slikt øyeblikk). Merkbart bar det også at Paal hadde vært mye i Brasil siden sist – det er så mye varme og rytme i spillet hans som også passer perfekt i denne musikken. Han får også fram helt nye lyder – det var en knipsing i trommeskinnene som frembrakte noe jeg aldri har sett eller hørt før. Og da han tok frem en isskrape eller kjøttøks som han brukte på skinn og cymbal, samtidig som Vandermark bedrev sirkelpust på klarinetten, var det besvimte sjokk rund baut i lokalet. To korte sett – rett i fletta og hjertet.

Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark, fotografert fra første rad av konsertvenn og NTT-gjestespaltist Eyvind Fredriksen – som forøvrig minner om at det er to dager igjen av Harald Fetveits støy og havregrøt-frokosttilbud på Hærverk – han spiller der i morgen og på søndag, og så er det over for denne gang. Det koster 100 kroner i døra og skal være helt fantastisk. 

Det slår meg at uansett hvor mange konserter jeg er på og hvor mange plater jeg hører på, vil det alltid være mer. Mye mer. Tenk så mye Vandermark har utrettet kunstnerisk de siste årene som mange av oss ikke har fått med seg. Konsertene hans er det for sent med nå, men det er jo så mange utgivelser! Se her. 

Fra scenegulvbutikken hans handlet jeg en av de ferskere, en veldig flott solosak med en vakre tittelen October Flowers for Joe McPhee, utgitt av Corbett vs Dempsey. Musikken griper tak, det gjør også hans liner notes der han forteller om hvordan Joe, fra ung alder, var med på å forandre hans syn på musikk, og hvor stolt han er av å ha fått spille så mye med ham selv. Vandermark er en fremragende skribent også. Bestill denne plata omgående, eller se etter nærmeste scenegulv.

 

Flatfjords førjul

Tore Flatjord er en himla god trommeslager og perkusjonist i en rekke band: Harald Lassen Balans, Moksha, The Switch, Baker Hansen, med mere. Han lider også av perk-eiesjuken, og får visstnok aldri helt nok. Nå har han utvidet parken ganske så mye, for denne helgen skal han ha en kunstnerisk konsertforestilling der han spiller på pinnekjøtt. Jada, det er slik vi lever nå.Anledningen er åpningen av den nye utstillingen Ribbe til Jul, med malerier av Jørn Bjercke. Ah, samtidskunst. Dette foregår på nye Galleri Lott i Flatjords hjemby Sandefjord. I anledning utstillingen blir det en ekte musikalsk beef mellom to perkusjonister som spiller på hver sin foretrukne julemiddag. Elisabeth Thorsen spiller en akustisk konsert med svineribbe som instrument kl.16:00 på lørdag. Tore Flatjord spiller en mot-konsert på pinnekjøtt søndag  kl.14:00. Andre servering kommer 6. desember kl. 14:00. Men dette måtte jeg jo høre mer om.

Hallo Tore, hva er ditt forhold til Jørn Bjerckes kunstnerskap, og hvordan kan du belyse det med din musikk?
— Det blir hyggelig å treffe Jørn til helgen, hans arbeider resonnerer godt hos meg. Digger at han belyser det makabre med julen, og liker både strøket og fargebruken. Det er jo litt det vi gjør med kjøttsalmen på julekonsertene til The Switch også, som handler om Jesusbarnet som hadde en så fryktelig kjøtthunger. Hvert år samler vi hele familien rundt et kadaver og koser oss, jeg har på følelsen at vi kommer til å justere denne praksisen etter hvert. Jeg er ikke veggis, altså, men leker med tanken. Jeg ble andelsbonde på en grønnsaksgård denne høsten og har spist som en konge. Jørn hadde også noen svært flotte Marius Borg Høiby-portretter utstilt i sommer på galleriet, jeg hadde veldig sansen for dem.
Pinnekjøttet – nynorskbrukernes julemat,  de som spiser det på julaften har en tendens til å se litt ned på svineribbefolket. Pinnekjøtt er liksom mer finesse. Så jeg vil gå for en litt cocky ovenfra og ned-holdning i utførelsen. Tenker å spille i dress.

Elisabeth Thorsen er også kjent for å lage kunst av og spille på sko av stolbein, tror jeg. Orker du å se på hennes ribbe-konsert?
— Jeg hadde definitivt orka det! Men jeg har også klemt inn tre gigs med Baker Hansen denne helga (Asker Jazzklubb, Kaffka Gjøvik og Smaalenene Jazzklubb), hvorav den siste dessverre kolliderer med ribbegigen. Jeg har ikke peiling på hvordan hun skal gjøre det, og vil egentlig ikke vite det med tanke på min egen prosess med å finne ut hvordan jeg selv skal løse utfordringen. Skal den stekes? Saltes? aner ikke. Man får møte opp på vernissage og se selv!

Med rutenettet i ribbesvoren er det kanskje potensiale for en vaskebrett-effekt?
— Så lenge det er sprø svor! Så her er det definitivt fallhøyde. Vaskebrett er forsåvidt en av de svært få perkinstrumentene jeg ikke har prøvd før, prøver å styre unna vaskebrettrelatert musikk.

Du er apropos kjent for en ganske omfattende perk-samling, tør du nevne noe av det mer underlige i ditt eie og hvordan du får tak i det?
— Ja, hehe, jeg har jo sikkert instrumenter med skinn fra et to-sifret antall forskjellige arter. Det mest eksotiske her er definitivt fisketromma mi(!) Det er en keramisk darbuka med pålimt skinn fra afrikansk Nilabbor, det tynneste og krispeste naturskinnet som finnes. Den stemmes med en lyspære på innsiden som varmer og tørker skinnet, fantastisk instrument! Den ble spesialbygget til meg av en russisk perkusjonist og trommebygger ved navn Evgeny Strelnikov.

— Ellers impulskjøpte jeg nettopp en stor instrumentsamling av en vikingmusiker i Tønsberg,  rundt 30 forskjellige fløyter, noen bukkehorn, et par didgeridooer, noen djember med mere. De siste par ukene har jeg øvd mest didgeridoo og nesefløyte  – midtlivskrise på gang. Det er kanskje ikke perk, men fløyter er jo på en måte blåsens perk, da.

Hvordan står det til med fåreperkparken, da?
— Jeg har fått ordna meg et ikke-oppskjært stykke pinnekjøtt, som i praksis er et halvt tørka lam uten benene. Det låter fortsatt ganske dødt, hoho, men jeg kan få litt forskjellige pitcher og klanger fra de forskjellige delene av kadaveret. Også vurderer jeg å ta med pinnekjøttkjelen også, har en diger en. 

Og hvordan skal den praktisk-kreativt utnyttes i galleriet?
— Akkurat nå holder jeg på med å kartlegge instrumentets muligheter, samtidig som jeg prøver å ikke planlegge for mye. Jeg har satt den på et skarpstativ og bruker mikrofon under for å få frem bass og nyanser. Tirsdag testa jeg en kontaktmikrofon og kjørte den gjennom en Orange-forsterker, da fikk jeg ut noe greier som kunne minne om blastbeats bl.a. Men jeg tar nok ikke med meg den på konsertene, jeg gikk for å ikke forkludre lyden for mye. Jeg avstår også fra loopstation og lignende. Og så er det mye forskjellig man kan slå og gnikke med, så klart. Utfordringen her blir å uttrykke seg gjennom så begrenset instrumentet, å gjøre det interessant å høre på en liten stund. Samtidig setter jeg pris på rammer også, tror jeg hadde hatt mer noia om jeg skulle spilt solo trommesett eller perk på kunstutstilling. Det finnes liksom ingen klisjéer på pinnekjøtt, tror jeg.

Røkt eller urøkt? Jeg spør her med tanke på om det blir et aspekt av julemusikk over konserten din.
—  Siden det halve lammet skal okkupere halve kjøleskapet mitt i to måneder gikk jeg for urøkt, hehe. Men som kokk eller konsument ville jeg selvsagt valgt røkt. Skal ikke se bort i fra at det blir noen musikalske sitater fra julemusikk i løpet av konserten, vi får se. 

Det var stor pinnekjøtt-test i DN i helga, er det noen produsenter som utmerker seg i år ifølge din smak? Og er det en akevitt – i det siste har jeg falt for den milde Lasskjører-drammen.
— Oi, jeg er ingen ekspert, men tenker dyrevelferd burde spille inn her. Med pinnekjøtt står det uansett mye mer på kokkens ferdigheter enn kjøttets opphav. Pinnekjøttet jeg spiller på kommer forøvrig fra Pers Kjøkken. Jeg liker at akevitten river, og går alltid for de brune, og jeg mener at det påfølgende grøsset er en essensiell del av akevittopplevelsen. Også blir det alltid stående igjen en halv flaske etter jula, så i år skal jeg også se på litt alternative bruksområder for å bli kvitt slantene – akevittnegroni, litt i sausen etc.

Er resten av jazz og impro etc-miljøet i Sandefjord matorientert? Er det mye musikalsk aktivitet i byen?
— Jeg vet ikke hvorfor, men så å si alle kreative mennesker jeg kjenner er matnørds på et eller annet vis, så ja. Jeg litt mer matnørd enn snittet.
Det skjer ganske mye her i byen, og det dukker stadig opp nye interessante folk jeg blir kjent med. Jeg vil si Sandefjord i snitt har blitt ca 10% fetere by å bo i hvert år siden jeg flytta hit i 2016. Begynner å komme seg nå! Det nystartede Galleri Lott, som arrangerer utstillingen og disse konsertene, er et svært velkomment tilskudd, da det har vært ganske få arenaer for de smalere uttrykkene; kunst og musikk som utfordrer litt. Ellers har vi halvannen lørdagsjazz i uken, lørdagsblues, den relativt nye festivalen Fjordjazz og Grans-pøbben Kurbadhagen som arrangerer mange fine klubb- og utekonserter gjennom året. MiSK (Musikk i Sandefjord Kirke) har også mye spennende på programmet. Mikrofestivalen og Hagefestivalen har også masse interessant på programmet hvert år. Også har vi faktisk tre forskjellige pøbber som arrangerer karaoke i helgene her nå, så det er mye å velge i for både input og output. 

Du har blant annet vært med på en av årets aller fineste plater, med Lassen. Hva ventes ellers av musikk fra deg i månedene fremover?
— Takk! Er veldig stolt av de to skivene vi har laget med Balans-bandet (RIK (2025) og Balans (2023)). Absolutt et kunstnerisk høydepunkt, som jeg gleder meg til å spille flere konserter med i 2026. 

— Kjetil Jerve og jeg holder på å koke sammen en duoplate som kommer ut neste år en gang. Duoen heter foreløpig FlatEarth McSalty, men mulig vi må se på et mindre tullete navn. Jeg er ikke flatearther på ordentlig altså, men Kjetil er jeg litt usikker på. Prosjektet er at vi finner noen enkle ideer som vi improviserer over og tar opp, også produserer vi improvisasjonene ferdig med pålegg og edits og så videre Gleder meg veldig til å jobbe mer med det!

— Også vil jeg gjøre mer helt solo fremover. Derfor passa det i grunn perfekt at Galleri Lott spurte meg om jeg ville gjøre disse konsertene. Fremover har jeg en plan om å blande instrumentbyggingen jeg holder på med  med det utøvende: modifisere- og lage mitt eget instrumentarium som jeg kan bruke som utgangspunkt for noe egen musikk. Jeg har ambisjoner om både konserter og innspilling i tiden som kommer, det blir helt sikkert noe i 2026!

Moksha kommer tilbake fra barselpermisjon på nyåret også, og Baker Hansen fortsetter tralten på norske jazzklubber og kulturhus. Også er jeg involvert i en del vise/folk/jazz/elektronika/prog/rock-prosjekter som Ida Stein, The Switch, Bøler, Anne Linn, Benedicte Myr med flere. Ser frem til masse aktivitet, med og uten fisketromme!

* * *

Postkort fra Kirkenes 

Guro Kvåle og Tuva Olsson. Foto: privat

Trombonist Guro Kvåle og trompetist Tuva Olsson opptrer sammen på den svært fristende Catalytic Sound-festivalen kommende torsdag på Victoria i Oslo. Men de reiser også til mer spennende steder sammen, noe Tuva forteller om på inspirerende vis i dette reisebrevet:

Foto: privat

Da messingvenn og kryssordpartner Guro Kvåle og jeg satte oss på flyet nordover for en gig på Friform Kirkenes, ante vi ikke at vi var på vei inn i en av de kuleste helgene vi har hatt sammen. Vi trodde det skulle være bekmørkt hele døgnet, men landet i en nydelig solnedgang litt etter klokka elleve: pisskaldt og vakkert. Hver gang jeg tenker på nord, ser jeg for meg barske karer og røff natur – men når jeg faktisk ser meg rundt, ser jeg et skikkelig feminint landskap. Alt er hvitt og pastell, heheh. På hotellet snakket vi om hvor digg det hadde vært med en peis. Det hadde de ikke. «Men de har fem kongekrabber i et akvarium,» sa Guro. «Nesten det samme.» 

Foto: privat

Friform Kirkenes drives av Per Anders Store, med Frode og Kjell Gunnar i styret. De to siste jobber i henholdsvis Skatteetaten og Nav, noe som ga oss anledning til å få avklart et lite arsenal av spørsmål om moms og avskrivninger – og ved middagsbordet fikk vi endelig stilt det store spørsmålet vi hadde brent inne med: Hvordan er forholdet til naboen?  Det er noe dystopisk over å få høre at du kan få en feit bot bare av å kaste fiskesnøret en meter over grensa, selv om båten din ligger på riktig side. Likevel er det realiteten.  Så kunstig grenser er – så abstrakte i teorien, så håndfaste i praksis, med gjerder og overvåkning. Og på den andre siden er det vanlige folk! Gode naboer, gode  venner og musikkentusiaster. Du får ikke lov til å kommunisere med noen på den andre siden av gjerdet. Jeg skjønner jo at det må være lover og regler, men at det nesten ikke er noen utveksling lenger, er trist. Og det blir også vanskelig å ikke tenke på Sápmi når man først snakker om dystopiske erfaringer. Man kan jo bare forestille seg hvordan det er å ha levd som ett folk, for så å få landet sitt splitta inn i fire forskjellige grenseområder.

På grensa. Foto: privat

Gurpy og jeg spilte på Ritz Bar klokka 20. Som alltid: gøy og nervepirrende – akkurat som det skal være. Vi har spilt mye duo sammen, men dette var bare vår andre konsert. Veldig stas! Det er så gøy å spille med Guro, vi vet på en måte hva som kommer til å skje. Vi har kjent hverandre en god del år nå, og det er lett å trekke paralleller mellom spilling og personlighet. Guro er veldig utadvendt og ikke redd for å ta plass, jeg kan være litt mer tilbakeholden og engstelig. Vennskapet vårt er på et veldig fint sted nå. Jeg har kanskje blitt mer komfortabel med å være spontan og uredd, og Guro er en skikkelig påkobla lytter og god initiativtaker. Utrolig fint å få være ute å oppleve verden med en av mine beste venner! 

Foto: privat

Jeg sitter selv i styret i Fri Form Trondheim, og vet hvor mye arbeid det krever for å mobilisere folk. Det viste seg å ikke være noen utfordring her. Og jeg tror ikke det handler så mye om hvem som står på scenen, men heller hvem som står bak konsertserien og utgjør miljøet. Det er inspirerende å se hvor mye kraft et lite miljø kan romme når engasjementet er der.
Arrangørene i Friform var rause nok til å gi oss en ekstra natt på hotell, så vi fikk en dag til å utforske Sør-Varanger. Snille Kjell Gunnar tilbød seg å være vår guide, og kjørte oss så vi fikk sett deler av grensa og Storskog… og til og med innom gravplassen på Sandnes, så jeg fikk besøkt en kjær en.  På tampen dro vi forbi disse syke “fjellene” fra Sydvarangergruvene, de strekker seg flere mil! Og som fagforeningskvinne gjorde det særlig inntrykk å høre om de gamle gruvearbeiderenes fagforening, Nordens Klippe, og om sekretæren og fotografen Ellisif Wessel.
På Narvesen fikk Guro og jeg opplæring av en mann som sikkert pusher 80 år om hvordan man best stiller inn kameraet for å fange nordlyset. Fyren hadde over 7000 sinnsykt fine bilder av både grønt, rosa og lilla nordlys! Dagen ble avsluttet på best mulig vis: øl og fine samtaler med Guro og Kjell Gunnar. Og på vei hjem til hotellet så kameraet mitt nordlyset. Vi så det også – men mer som en svak grønn sky. Tusen takk til Narvesen-mannen! 

Foto: privat

Strømmetjenester, etikk og AI durer jo konstant i bakhodet nå. Spotify skal boikottes, og det å hoppe over til en annen tjeneste blir stadig presentert som en slags moralsk quick-fix. Men jeg vet ikke. Jeg er fullstendig klar over at jeg er pessimistisk – jeg tror ikke man redder verden ved å bytte abonnement. Hele strømmeøkonomien er jo skrudd sammen på en måte som gjør at musikk blir behandla som algoritmer, og kunstnerne som lager den sitter igjen med smuler. Men det som derimot slår meg, når jeg sitter på flyet hjem til Trondheim og løser kryssord med Guro, er hvor viktig det er med sånne folk som Per Anders, Frode og Kjell Gunnar, og det miljøet de er med på å lage. Jeg tror ikke folk i Kirkenes nødvendigvis er mer glad i sær musikk enn vi er lenger sør. Men de vet å møte opp. De vet at det er viktig å lytte, å støtte opp, å være del av noe. De vet at det er viktig å gå på konsert. Og det, tror jeg, er jævlig viktig å ikke glemme nå.

hilsen Tuva Olsson

Les også: Intervju med Per Anders Store om arbeidet med Friform Kirkenes

 

Kristian Enkerud Liens mange kriser

Kristian Enkerud Lien. Foto: Amanda Iversen Orlich

Gitarist og komponist Kristian Enkerud Lien er en kis med sitt eget tempo her i livet. Det kan man saktens si om de aller fleste, men det er også sant om Kristian Enkerud Lien, der han vandrer rundt, hilser i gammal stil og kommer med et og annet pussig uttenkt fyndord om hverdagen og kunsten. Bandet hans, Krise, er også litt sånn. Eller, det er musikk som føles svært klar over hva den er interessert i – og så bare går for det. Små, reinstemte byggverk, spilt av Kristian på ombygd gitar og lap steel sammen med tre gode venner – Emil Bø på trombonen, Anna Ueland på synther og Bjørn André Syverinsen som gir de små skeive spaserturene et tålmodig skyv på trommer og litt forskjellig. De debuterte med plata Svartsymra for en tid tilbake, og er nå tilbake med andrealbumet Apt Opt Kroma, gitt ut på allestedsnærværende Sonic Transmissions for en uke siden. 

Som med den meste annen rar musikk går det fint an å bare lytte til uten så mye forhåndsinfo, en låt som “Septimal Dans” er for eksempel riktig så fengende. Men den heter også Septimal Dans, og for den som er interessert, er det jo også en del tanker bak dette. Enkerud Lien er jo en del av den mikrotonale motkulturen som preger vår tids musikkliv, må vite – en tendens vi støtt og stadig vender tilbake til her i remsa, les for eksempel vår samtale med Ellie Mäkelä (som nylig har sluppet en flott plate som er mikset av Kristian og som vi skal komme tilbake til), eller Peder Simonsen, som nylig lagde seg et sett med selvspillende tromboner for å realisere mikrotonale drømmer i makroformat. Ja, sånn er det. Ja, dette er virkeligheten vi lever i. De har slippfest i kveld på Kafé Hærverk. Nå snakker vi med Enkerud Lien. 

Krise. Foto: Eric Roy

Hvorfor heter bandet ditt Krise, Kristian?
– Det er kanskje to grunner til det. Eller, tre. For det første er “krise” et morsomt ord som ofte er i nyhetsbildet. Så jeg tenkte det kunne være artig i forbindelse med markedsføring – det går an å lage veldig mye innhold rundt ordet “krise” på et sosialt medium. Ikke at vi har benyttet oss av det. Men så er ordet også litt Kristian Enkerud-aktig. Det er litt stas å ha navnet sitt i bandnavnet uten at det må hete Kristian Enkerud Lien Ensemble. Også er det et morsomt ord, da. Anna var veldig fornøyd, det var litt avgjørende. Men jo, det er en fjerde grunn, for det henspiller også på en tonalitetskrise. 

Hva behager, tonalitetskrise?
– Ja, en tonalitetskrise i forbindelse med det mikrotonale. Men jeg vet ikke hvem som har krisen. Er det de som spiller musikk basert på pianoskalaen, eller oss som ikke gjør det, og som kan spille “ren” musikk? 

Hvor lenge vil du si at vi har vært i denne krisen?
– Vi? Dette kan jo være en personlig tonalitetskrise. Men jo, det kan også være verden. Det er lett å bli misjonerende når man snakker om reinstemming, og jeg prøver å unngå det kultaktige. Men det ligger helt utrolige muligheter i å dykke inn i reinstemt musikk. Jeg føler det er litt lite brukt, selv om det skjer mer og mer av det. Jeg har lyst til å høre flere klassiske strykekvartetter – litt som Ben Johnston skrev og som JACK Quartet spiller nå for tiden. Det er veldig stas å høre på. 

Ben Johnston virker som en sentral inspirasjonskilde for deg.
– Det var vel gjennom ham jeg skjønte at du kan bruke serielle komposisjonsteknikker som man lærer i denne musikken. Altså, tolvtonerekker – å snu og vende på disse tolv tonene. Det går an å bruke det samme språket i denne reinstemminga, og få tolvregionsmusikk, i stedet for tolvtonemusikk. Det syns jeg er en morsom idé, da kan du fargelegge og intonere de tolv tonene på ulikt vis. Tolvtonemusikk kan oppleves veldig dissonerende, men om du stemmer disse intervallene, kan de konsonere mye mer. Det blir en utvida oppfatning av konsonans. 

Kan du utdype? Hva skjer med lyttingen vår i denne musikken, for eksempel?
– Lyttinga, ja… det er at det oppleves som stabilt, kanskje. Eller, jeg opplever det mest av alt som spennende. Det gir mer muligheter til å eksperimentere. 

På hvilken måte?
– Du kan jo ta tritonus-intervallet. Det finnes masse forskjellige tritonuser. Du har den vanlige pianostemte tritonusen som du kan gjøre konsonant ved å bruke overtoneskalaen til å finne forskjellige tritonuser som er mer konsonnerende. Og du kan bruke mer nøytrale intervaller som for eksempel ligger i norsk folkemusikk og som er mye brukt. Jeg opplever det som et mer stabilt intervall. 

Nøytralt intervall?
– Ja, det er et intervall som ligger mellom dur og moll – kvarttoner. 

Riktig, riktig. Hvordan ble du hekta på dette opplegget?
– Det var faktisk en kveld som ble åpningen. Jeg satt i Stavanger på Gorrlaus-konsertserien Anders Hana arrangerer. Rasmus og Hans Kjorstad spilte, og etterpå satt vi og prata. De snakket mye om stemming og tonalitet, og jeg syntes det var spennende. Etterpå søkte jeg opp ting og fortsatte å grave. Det vekte en interesse. Når du spiller rockegitar som er litt sur, er på en måte litt likt – det river litt, og det ble min første assosiasjon. Men den mikrotonale musikken kan jo også gjøres rent. Du kan lage et språk som gjør at du treffer disse kule “sure” tonene flere ganger… som sagt, det er fort gjort å bli misjonerende. 

Det ligger jo et element av fascinasjonen for skjulte sannheter i det mikrotonale, kanskje. Nesten som at noe ble holdt borte fra oss, eller lagt i lenker, med den tempererte skalaen, liksom.
– Ja, det kommer jo fra pianokompromisset, at du plutselig kunne modulere fra C til F#, også var det nesten den samme klangen i instrumentet. Om pianoet er renstemt, blir det vanskelig. Det der er også veldig morsomt å dykke inn i, og da er vi tilbake i tolvregionsmusikken jeg snakket om. Hvis man skriver en låt, kan du for eksempel ha flere forskjellige A-er underveis. Alt ettersom hvilken annen tone den skal klinge sammen med. Men da må man enten ha flere tangenter i oktaven(eller flere uttrekk på et orgel, ref. Eivind Groven) eller ikke-fiksert instrument, som trombone eller lapsteel. 

Hvordan skriver du?
– Jeg skriver på en gitar jeg har bygget om – også skriver jeg på datamaskin på noteskrivingsprogram. Der lager jeg MIDI-filer som egentlig låter ganske bra, jeg er ganske god til å lage MIDI-filer syns jeg. Så kan Emil høre på det og lære seg ting på øret. Jeg skriver jo inn cent-avvik. En oktav er 1200 cent, hver halvtone er 100 cent. F.eks. 100 cent minus ca. 14 så har du en renstemt durters. Emil bruker filene til å lære seg trombone og jeg bruker det når jeg skal spille lapsteel. Vi husker tonehøyden i de ulike klangene. Også intonerer vi alltid til synthen i bandet. Den er en slags sannhet. Det blir som i annen musikk hvor man stemmer etter piano. 

Jeg husker jeg snakket med den belgiske pianisten Bram de Looze, som har gjort prosjekter hvor han har improvisert på ulike renstemte pianoer. Og jeg sa at det må være masse uutforskede muligheter for denne greia i jazzmusikk, og han sa ja, men minnet også på at en saksofon-trio for eksempel vil være litt mikrotonal i sin natur. En nyttig påminnelse på at dette også er et ganske vanlig fenomen, kanskje, men at vi ikke alltid kaller trinnløs musikk for mikrotonal musikk. Tanker?
– Ja, det har jeg tanker om. Du kjenner jo igjen disse intervallene ofte, det er masse av det i improvisasjon. Når jeg spiller i ükya med Emil og Michael Lee Sørenmo, kan for eksempel Emil spille noe som har en sånn tonalitet, og så kan vi leke oss med det, fordi vi har spilt mikrotonal musikk lenge. Emil fortalte at han skulle spille annen musikk en gang, og skulle spille en Ass som han underbevisst justerte til -31 cent, som er veldig vanlig i Krise-musikken. Det er morsomt med saksofon-trioer, ja. De er jo på en måte polyfone, men det er ofte lang avstand mellom tonene med bass og saksofon. Kontrabass er jo også morsomt i seg selv – derfra kan det komme alle slags mulige septimer. Noen ganger med vilje også. Å spille en nøytral septim er jo noe veldig mange synes er kult, det er mye brukt – men det er jo det harmoniske aspektet, å forsøke å få brukt dette i akkorder, som er spennende i Krise. Og å sette ord på det. Det kommer masse folk og sier, jeg sjekka ut det her, det er kult. For eksempel den nøytrale septimen. 

Ja, vil du si det er mye deling og læring i den mikrotonale motkulturen?
– Ja, det er jo det. Jeg har lært veldig mye av å lytte til andre, aller mest musikk selvsagt, men også morsomt å snakke teori. 

Jeg sjekka ut hjemmesiden til Hans P. Kjorstad her om dagen, og i den første setningen av artist-bioen sier han at han er en musiker som jobber med mikrotonal musikk. Det var feltet – og så hadde det ulike sjatteringer i folkemusikk og improvisasjonsmusikk. Er du sånn også? Først og fremst mikrotonal?
– Nei. Jeg vil jo egentlig ikke være det. Men også – kanskje. Jeg gjør jo ting på vanlig streit gitar og prøver å gjøre det harmonisk kult. Men så går man i fella. Jeg syns det er evig interessant, og jeg tar det med inn i rockeband. Kanskje jeg er en ubevisst bevisst mikrotonal musiker. Jeg legger på morsomme intervaller fordi jeg hører en mulighet. 

Finnes det noen metaforer for hva du føler det åpner opp?
– Da har du jo den fantastiske Eivind Groven-metaforen – den skitne ruta. Å spille et temperert piano er som å titte gjennom en skitten ruta. Og når du spiller reinstemt, er den vasket. Men jeg er kanskje ikke så opptatt av å høre det rene i det, jeg syns bare det er interessant. En slags større lekeplass, på en måte. Musikalsk teori er morsomt å lese, jeg blir inspirert med en gang jeg leser Ben Johnston, Eivind Groven eller Harry Partsch. Jeg føler at mulighetene bare åpner seg. Alle låtene i Krise er jo egentlig ganske teoretiske i grunnideen. “Å ja, jeg har lyst til å gjøre det her – hvordan kan jeg gjøre det på en musikalsk måte uten at det låter teoretisk?”

Ja, du vil jo ikke låte som en nørd. Men jeg liker jo det – klisjeen når vi snakker om skaping av musikk, er jo ofte at det teoretiske ligger på et litt annet sted enn der vi går for å finne gyldig inspirasjon – som kan være følelser, fornemmelser, naturen og så videre. Men det er jo enorm inspirasjon i å lære noe, og å gruble over det.
– Ja, jeg syns det. Det er en undring. Er dette mulig å få til på en god måte musikalsk uten at det låter som en dårlig skoleoppgave? Det er jo det verste som kan skje. Å bli avslørt. 

Det hadde vært krise.
– Ja, det hadde vært krise. Men når jeg  sitter og lager musikken, bruker jeg først og fremst øret etter at inspirasjonen først har ankommet. 

Jeg klarer ikke å sette ord på det helt presist, men jeg opplever at musikken på den siste plata også har en slags uro i seg. Hva føler du når du hører den?
– Jeg har hørt gjennom albumet et par ganger de siste dagene, og jeg syns det har vært veldig rørende. Kanskje en slags trøst som ligger der? Det er ikke et forhold jeg har hatt til det når jeg skriver. Kanskje jeg er litt uvitende når jeg skriver musikken, at jeg ikke skjønner hva som legges inn i det. Det blir på en måte to personer, den som skriver og den som hører på det etterpå. Uro, ja… det er noe ubehagelig der kanskje?  

Det handler jo om å være i de stedene musikken skaper, og noen ganger lengtet jeg liksom ut av tilstandene – det var fint, men også en lettelse at låtene ikke var så lange.
– Ja, veldig. Jeg liker korte låter. Men du kan jo ha flere korte låter i en lang låt. Den lengste låta er egentlig to låter. “Avrev”, den som er litt mørk. Den ble slik gjennom improvisasjon i studio. Det er et landskap vi ofte går etter på konsert, disse langsomme glissandoene som lager grove beatings. 

Hva slags språk bruker dere når dere snakker sammen om musikken? Sier du liksom “minus trettien cent” til Emil eller er det andre ord og metaforer?
– Til Emil sier jeg -31, ja. Du har jo forholdstallet 7/4 også – Ass minus 31 er jo den sjuende overtona til Bess. Men Emil liker å holde seg til cent-avvik. Han er motsatt av meg når det kommer til teori, ikke fryktelig interessert. Anna har spurt om forholdstall til notene, det er nok naturlig i og med at hun spiller synth. Og for å forstå hva som står på datamaskinen underveis. 

Men ok, en annen bit av puslespillet her er jo at det liksom er et lite indie-band også. Noe som blant annet kommer gjennom det trommeslager Bjørn André Syverinsen bringer med seg.
– Jeg hadde lyst til å ha trommer med i bandet. Når jeg så for meg hva Krise skulle være, var trommer noe som i mitt hode gjorde at det ble musikk, ikke bare alle disse teoretiske ideene. Et inharmonisk instrument. 

Er det nyttig å ha et bandmedlem som kanskje ikke snakker om cents eller forholdstall, men groove og framdrift og sånn?
– Ja, kanskje det. Men vi snakker ganske lite om cents, altså. Det står i nota, og så jobber vi med musikken og øver på å spille den og intonere riktig. På mange måter er det som å spille i et hvilket som helst annet band. Det med reinstemminga er noe vi prøver så godt vi kan, du vil spille så rent som mulig. Men når du for eksempel spiller litt fort, er det vanskelig å få det til å bli datamaskin-tight. Det er et utgangspunkt, også spiller vi musikk ut ifra det. 

 

Bonus: Kristians mikrotonale favoritter fra den andre siden av Atlanterhavet

Ben Johnston – String quartet 7 – With Solemnity

Dette er helt nydelig! Flust av utenomjordiske klanger. Og helt vill spilling av Kepler Quartet. Evig takknemlig for disse innspillingene. 

Ben Johnston – String quartet 6

En til da. Dette er en slags evig spiral inn i evigheten også ut igjen, det er et palindrom. Herlig!

Erik Hove – Partially 

Dette er kick! 

Alec Goldfarb – High Water All Round fra Fire lapping at the creek

Litt gammal blues! 

 

En svale vipper i taushet

Lyriker Astrid Tollefsen. Foto: ukjent

Jazz og poesi går liksom aldri av moten, hverken sammen eller hver for seg. Erlend Apneseth og Erlend Nødtvedt gjør Olav H. Hauge, Jan Erik Vold gjør seg selv, Susanna og Solveig Slettahjell gjør Gunvor Hofmo. Men det finnes flere poeter å undersøke musikalsk. Sangeren og låtskriveren Benedicte Torget har sammen med pianist Helge Lien og trompetist mm Arve Henriksen nettopp gjort dette med diktene til etterkrigslyrikeren Astrid Tollefsen, på albumet Stenenes lys. Hvem var det, sier du? Vel, det snakker jeg med sangeren om under her. Diktene bør undersøkes, der er det mye sitring å hente. Jeg kjente litt til henne, men eide ingen bøker, så jeg stakk bort til min faste bokpusher Richard på Norlis antikvariat. Og han kunne trylle frem fire svært vakre førsteutgaver til meg, alle med karakteristiske forsideillustrasjoner av Johnny Halvorsen, og ellers godt bokutstyr og typografi. Poesi er faktisk alltid best i bokens originaltapning – men kan altså også lages musikk med, slik Benedicte har gjort fint og greier ut om her.

Hvem var egentlig Astrid Tollefsen? Hun er vel ikke den mest kjente lyrikeren fra den perioden i dag?
— Astrid Tollefsen var en av de sentrale stemmene i norsk etterkrigslyrikk. Hun har på en måte forsvunnet ut av poesisynsfeltetet, men for lesere som kjenner Tollefsen vil hun kanskje omtales som en stillferdig, men likevel original poetisk stemme. En forfatter som debuterte sent, eller rett og slett kjent som forfatterinnen som var samboer med Gunvor Hofmo før Hofmo ble syk på 50-tallet. Måten hun tegner fram svalen som vipper på ledningtråden i diktet her, berører meg, hun skaper en stillhet, en lydhørhet. Hun stopper tiden for meg som leser.

August
Under ordre (1968)

Skumring i august
byggakrene lyser

en svale vipper i taushet
på ledningstråden

åpen hviler hånden
dagens ord er strøket over
                                   strøket ut

Ikke at det egentlig betyr noe, men var Tollefsen og Hofmo kjærester?
— Hvordan Astrid og Gunvor definerte sin relasjon, vet vi ikke. Men de bodde sammen, de var på reiser sammen, de hadde et lengre opphold i Frankrike sammen, og delte altså hjem og hus i Tvedestrand på begynnelsen av femtitallet. Det er tydelig at Hofmo har betydd mye for Tollefsen.

Hvordan kom du borti diktene hennes?
— Jeg kom over Astrid Tollefsens poesi da vi ryddet i bøkene etter mine svigerforeldre. Mengder av kasser fylt av bøker var plassert i stua hjemme i Heggedal – det tok uker å gå igjennom bøkene. Så plutselig stod jeg der med en bok i hendene som lyste til meg. Boken var Astrid Tollefsens Portrett i speil, hennes debutsamling, og jeg skjønte umiddelbart at her er det noe. Her er det noe som ber om musikk, lyriske musikalske landskap, gode melodier og nærværende musikere. Jeg begynte å komponere låter til diktene, synge fram et tonespråk jeg ønsket for prosjektet.

Hofmo kalles mørkets sangerske, hvordan vil du karakterisere Tollefsen? Jeg aner endel urban lidenskap i diktene hennes.
— Alle diktere er kanskje også drømmere. Astrid som var født og oppvokst i Horten lengtet nok til et pulserende byliv. Kanskje også til et sted hvor hun kunne være anonym, og ta inn andre kunstneres arbeid og uttrykk. Jeg har likevel valgt å fokusere på diktene der hun skriver fram bilder fra natur og menneskemøter. Valgt dikt jeg har lyst til å synge.

Er det mange enderim og lett å gjøre om til sanglyrikk? Et godt dikt er ikke nødvendigvis en god sangtekst, men kommer med bagasje som kanskje hjelper
— Her er det ikke et eneste enderim å skue i mils omkrets. For Astrid var det viktig å gå nye veier med tanke på form og metrikk. Hun sa om seg selv at hun kom til Oslo som en fordrømt og forlest småbyfrøken, og det var nok et moderne formspråk som appellerte til henne.
Et godt dikt trenger absolutt ikke å være en god sangtekst. Et godt dikt skal jo fungere på egen hånd. Og dermed være seg selv nok på et vis. Likevel, et godt dikt kan definitivt få et nytt liv sammen med musikk. Skal jeg skrive musikk til en tekst må den ha noe syngende ved seg. Både i språk og innhold. Det må være en åpning mot noe lydlig, til et musikalsk uttrykk. Og som sanger, er jeg klar på at en tekst som ikke ligger godt i munnen, som ikke klinger, hvis du skjønner, den kan jeg eventuelt resitere, men ikke lage musikk til.  

Et godt dikt som finner sin musikk, kan bli en fantastisk sang. Jeg jakter alltid etter den virkelig gode låta. Øystein Sevåg og jeg komponerte musikk til Karin Boyes utrolig flotte poesi i et dobbeltalbum som kom ut i 2014, det gav mersmak.

Er det en tekst fra jazzens standard-repertoar du mener har ekstra litterære kvaliteter?
— En av de standardlåtene jeg stadig kommer tilbake til, og som jeg liker å synge er «Round Midnight» av Thelonius Monk, tekst Thelma Murray. Dette er en klassisk standardlåt der sangteksten tar meg inn i emosjonene og melodilinjene gir meg fine utfordringer i forhold til frasering og formidling av teksten. Men hvis jeg skal trekke fram en enkelt standardlåt-tekst med tanke på litterære kvaliteter vil jeg kanskje nevne «Strange Fruit», tekst av Abel Meeropol, under pseudonymet Lewis Allan. Her er det en sterk og konkret bildebruk på noe ufattelig mørkt. Språket griper deg på en måte du aldri glemmer. Og teksten kan ufattelig nok komme til å være aktuell igjen.

Ja, fy fader. Du har med deg gode musikere her, vil du si at også de nå forstår Tollefsen?
— Arve Henriksen og Helge Lien overrasket meg med deres dypt intuitive og direkte forhold til tekst. De har begge jobbet med tekst, Helge Lien med Alf Prøysen pluss at han selv har skrevet tekst til sitt verk «My Dear Forest», og Arve Henriksen har samarbeidet tett med den kvenske forfatteren Alf Nilsen-Børsskog. Det har vært en fryd å oppleve deres reise inn mot poesien i dette prosjektet, og den reisen er ikke over for noen av oss.  På slipp-konserten nå nylig, i Oslo konserthus Lille sal, oppstod det helt nye arrangementer til låtene, og improvisasjonene tok nye veier fra albumet. Så her er det masse uutforsket mark. Gleder meg til å synge fra Stenenes lys på Josefine viseklubb, i Koncertkirken i København med mer i året som kommer.

Helge Lien, Benedicte Torget og Arve Henriksen. Foto: Anna Julia Granberg

Fatum
Fugl Blå (1963)

Visste du navnet
kunne du hviske det
rope det
se det skrevet
i vannspeils krusninger
løvgreners skygger
høre det sunget
av elv
vind
fugl.

Navnet vet du
hvisker ikke
roper ikke
før det blir mørkere
og sjø begynner å stige. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger