NTT: Trompeter, tromboner – og trommer

Kjære venner, en noe annerledes uke denne gangen, Filip er i OW-permisjon en uke og blogghalvdel Vinger er begravd i arbeid som vanlig. Men vi har likevel mer enn nok å by på – mest intervjuer denne gangen, men også noen viktige påminnelser om Jack DeJohnettes enorme bidrag til musikkhistorien – og et norsk kultband. Konserter er det så mange av hele tiden, herregud, om du befinner deg i østlandsområdet: hva med å se Supersilent på Henie Onstad Kunstsenter på lørdag formiddag i sammenheng med en antakelig vidunderlig utstilling med fotokunstner Tom Sandberg (rapport kommer). Søndag kan man se diva Dee Dee Bridgewater på siste kveld av Bærum Jazzfestival. Mandag (for en gangs skyld!) kan brukes på en billett til svært friske Amirtha Kidambi’s Elder Ones på Victoria. Mat for ørene kommer 1130 på lunsjkonsert på Sentralen på tirsdag med de vidunderlige og åpne folkemusikerne Inger Hannisdal og Nawara Alnaddaf. Om man ikke har billett til den legendariske innovatøren Todd Rundgren på Cosmopolite onsdag, kan man jo heller dra på releasekonsert med fabelaktige Nothing Personal i Kulturkirken Jakob (jeg har tidligere sagt at de minner meg om noe av hans elektroniske materiale). Torsdag ville jeg valgt det særegne bandet Significant Time på Loftet på Becco, de har den sprelske Signe Irene Time på vokal og er dypt inspirert av dikt og melodier fra Voss. Og vips, så er det en ny fredag med nye remsemuligheter igjen.

Supersonisk fjernsyn
Og om du ikke er i Østlandsområdet eller har forstuet foten: hva med å se et sjeldent tilfelle av strøken musikkformidling på krinken – her kan dere nyte et redigert utdrag av en heidundranes konsert med Gard Nilssens Supersonic Orchestra fra tidligere i år. Den gigen var så vill at det ble heng etter konserten i timesvis inne på Victoria, før en haug instrumenter og musikere og fans ramlet inn på Makulator helt på tampen. Svært godt tegn.

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com eller audun@jazznytt.no

***

Jack

Gard Nilssen om Jack DeJohnette

Jack DeJohnette var en helt spesiell, unik, toneangivende og fantastisk trommeslager. Med stor respekt for hva som hadde vært før ham, tok han med seg essensen av tradisjonen til Max Roach, Roy Haynes, Art Blakey, Philly Jones, Elvin Jones og Paul Motian, og inkorporerte dette i sin egen spillestil, inspirert av sine jevnaldrende og banebrytende trommeslagere som Tony Williams, Jon Christensen, Andrew Cyrille og Billy Higgins. Putter du en liten dash av Mitch Mitchell oppi det hele, så kan du tenke deg til et slags sound av hvordan Jack DeJohnette kan høres ut (i hvert fall slik jeg hører det). Men det er kun hvis vi tenker på tromminga hans. Det viktigste og felles for samtlige nevnte trommeslagere er at de hadde dumbo-ører og ørene på stilk for musikerne de spilte sammen med. Hvorfor spiller de det de spiller, NÅR de spiller det. Jeg har inntrykk av at Jack klarte å være 100% tilstede i musikken hele tiden. Reagerte med lynets hastighet på det som skjedde rundt ham uten å oppfattes som noe irriterende hermegås på noe vis. Han må ha vært meget åpensinnet når det kommer til improvisasjon og samspill, samt hadde han en perfekt blanding av respekt og mangel på det for de andre bandmedlemmene. Dvs, han kunne ligge under og kompe solisten så han/hun/hen virkelig fikk skinne, for så i neste øyeblikk, når tiden var inne, ta rommet på mesterlig vis og dreie fokus i andre uventede retninger og sende musikken videre i ofte upløyd mark, eller i hvert fall søken etter det. Jack var en ufattelig virtuos instrumentalist, en av de absolutt beste i min bok. Han forvaltet dog «skillsa» sine på en veldig fin måte, syns jeg, og jeg oppfatter som regel at han heller pusher seg selv til å prøve på ting han ikke nødvendigvis har helt kontroll på, fremfor å safe gjennom med å gjenta seg selv eller spille ting han kan. Lyden av det er ganske tøff og spennende å høre på!

Det er utrolig og ganske overveldende å høre tilbake på alle de fantastiske platene og bandene han har vært med på å forme. Det har blitt så utrolig mye fin musikk for historiebøkene. Inntil skrivende stund trodde jeg at jeg totalt hadde hørt mer på Elvin Jones og Tony Williams, men etter å ha gått ned memory lane og tatt frem gamle plater med Jack den siste uken, innser jeg at jeg nok har hørt vel så mye på Jack som de to andre heltene mine! For en musikant, for en stilskaper og tradisjonsbærer på en gang. Tusen takk for musikken Jack, og for at du viste vei.

Her er en urangert liste med noen av mine absolutt favorittplater med Jack DeJohnette bak trommene

Charles Lloyd Quartet
Love-In 1967 Atlantic
Ung Jack, med den fantastiske kvartetten til Charles Lloyd, hvor han blant annet møtte Keith Jarrett for første gang.

McCoy Tyner/Joe Henderson feat Jack DeJohnette & Henry Grimes
Forces of Nature 1966/2024 Impulse
Fjorårets store arkivgullskatt som er noe av det feteste jeg har hørt noensinne. Tenk å ha vært på Slugs den kvelden! Interessant uptempo swing som hele tiden utvikler seg og tar det til nye høyder, i nesten 27 minutter på en blues??!?!?!!!

Miles Davis
Live Evil 1971 Columbia
Mine to favorittplater med elektrisk Miles er Live Evil og den neste It’s about that time. Helt utrolig groovy, skittent, åpent, rufsete og moderne! Helt vilt for en vilje og nysgjerrighet (og frykt) som var på den scenen de kveldene der. Favorittlåt: «What I say»! En ufattelig nydelig trommesolo fra Jack på slutten, blant annet.

Miles Davis
It’s about that time 1970 Columbia
Som sagt over, men dette var siste konserten til Wayne Shorter med Miles-bandet, og en av de første konsertene med elbass og Fender Rhodes i besetningen. Denne plata fikk jeg av Even Hermansen da jeg begynte på jazzlinja i Trondheim, og jeg tenkte at Bitches Brew bleknet i forhold til dette. Helt sinnsykt kick å høre på og en kjempeviktig plate for meg.

Keith Jarrett Trio
The cure 1986 ECM
Classic pianotrio av beste slag. Jeg elsker denne trioen, og samspillet er telepatisk mellom de tre. Trommefilsene på «Things ain’t what they used to be» er verdt plata alene.

Keith Jarrett Trio
Tokyo 96 1996 ECM
Denne plata hørte jeg sønder og sammen da den kom. Jeg fikk den på den lokale platesjappa Jesse’s Musikk i Skien, og der andre har Standards 1 og 2 eller Still Live eller Whisper Not som favoritter så har jeg altså denne som personlig standard trio favoritt. «John’s Abbey» ble spilt oftest!

Joe Henderson
Power to the people 1969 Blue Note
Denne plata hadde jeg nesten glemt inntil Nasheet Waits fant den frem da han besøkte meg i trommebua mi i går. Fantastisk tromming og helt sprøtt å tenke på hvordan Jack beveget seg sømløst mellom akustisk Blue Note-jazz og moderne grooveorientert elektrisk jazz med Miles på samme tiden.

John Abercrombie
Timeless 1975 ECM
«Ralph’s piano waltz»! Og «Lungs». Jøje meg! Helt sinnsykt bra trio, som jeg skulle gitt mye for å ha hørt live! I går satt Vegard Bjerkan og jeg og digget til denne plata på vei til konsert i Horten! Virtuositet med mening og ikke bare overspilling og briefing selv om det går unna til tider!

Kenny Wheeler
Gnu High 1976 ECM
En av de beste ECM-platene noensinne punktum. Det tror jeg hvertfall Eivind Lønning er enig med meg i. Wow!

Gateway Trio
Gateway 1975 ECM
Jan Ole Otnæs tipset meg om denne trioen for ca 10 år siden. Hadde gått meg hus forbi. Jeg digger dette voldsomt og de har et veldig kult felles internt beat gående hele veien!

Pat Metheny
80/81 1980 ECM
Jack må ha vært en av de mest recorda musikerne på ECM?! Han var jo utrolig allsidig men aldri uten å høres ut 100% som seg selv. Mange fine låter på denne klassikeren som er spilt inn på Tøyen. Gøy å høre de to totalt forskjellige saksofonistene Michael Brecker og Dewey Redman.

Dave Holland Trio
Triplicate 1988 ECM
Jazzlinje-plate for meg. Vi pleide å sammenligne de forskjellige versjonene av «Four Winds» på denne plata og Conference with the birds som kom mange år tidligere. Megabra saxtriospill.

Pat Metheny/Ornette Coleman
Song X 1986
Something else! Nok en utrolig fin plate. «Kathelin Gray» er på topp 10 av verdens nydeligste låter. Både Jack og Denardo Coleman på trommer her.

Jack DeJohnette
Pictures 1977 ECM
«Pictures 3» LESTE jeg før jeg hørte den. Den er pensum for jazztrommeslagere i boka Beyond Bop Drumming, skrevet av John Riley. Det var på en måte en svenneprøve i koordinasjon da jeg gikk på jazzlinja. Jeg fikk det vel aldri helt til, men Kenneth Kapstad og Hermund Nygård Gjorde det! Det var uansett veldig inspirerende å holde på med, særlig å høre plata og hvordan og hvorfor han spiller som han gjør sammen med John Abercrombie.

Kenny Wheeler
Angel Song 1997 ECM
-Denne plata er trommeløs. Liten fun fact: Musikerne trodde at Jack skulle være med i studio. De skulle ha vært en kvintett. Men Jack dukket ikke opp. Det viser seg (hvis ikke min førstehåndsinformasjon om dette har fortalt meg en skrøne) at ECM-kontoret glemte å ringe og booke Jack på denne innspillingen. Jack ante ingenting og satt hjemme den dagen. Det ender allikevel opp med å bli en nydelig skatt av en plate som jeg virkelig elsker. Basspillet til Dave Holland her er virkelig mesterlig. Resten av gjengen også for øvrig. Det trengs jo virkelig ikke trommer på denne plata, men jeg har hørt for meg trommespillet til Jack mange ganger.

Tekst: Gard Nilssen

 

***

Rosa Prosa

Kunstkonservator, forfatter, Jazznytt-skribent og platesamler Johannes Rød er en bauta i vårt miljø. Han har også et usedvanlig flott atelier der viktige kunstverk kommer inn for sjekk og oppussing, og hvor han har en nydelig platesamling stående. Noe dødtid må likevel forekomme, for nå nettopp har han utgitt en svært lekker ny versjon av en bok han ga ut for cirka ti år siden. Free Jazz And Improvisation On LP And CD 1965 – 2024 er et must for oss som allerede er gale etter denne musikken, og den er pedagogisk og visuelt tiltrekkende nok for mer generelle interesserte. Den er visst allerede utsolgt fra utgiver Smalltown Supersound, men det finnes sikkert noen eksemplarer på Tronsmo og Big Dipper for den som er rask på labben. Det ville jeg vært!

Hva er annerledes i denne boka sammenliknet med originalutgaven?
— Det er flere ting her. For det første omfanget – boka fra 2014 har 110 sider og en presentasjon av 65 plateselskap fra 1965-1985 – kun vinylutgivelser. Årets utgave har 380 sider med presentasjon av 185 plateselskap med et tidsspenn fra 1965  til 2024 med både vinyl og CD-utgivelser. I tillegg noen justeringer fra første utgave – og ikke minst: japanske utgivelser er med. Det er også en labelography bakerst i boka. På mange vis bør denne karakteriseres som en ny bok heller enn en revisjon av en tidligere.

Har du kjøpt veldig mange flere plater siden sist?
— Jeg kjøper musikk kontinuerlig, rundt 300 plater  i året – både nye og eldre ting i både CD- og LP-format. Jeg liker begge formatene. Flest plater kjøper jeg nok innenfor frijazz/impro/avantgarde – men også innenfor andre sjangere. Norge har jo et fantastisk miljø for den alternative musikken – og det er et stort knippe interessante artister som utgir på flere norske plateselskap, men også utenlandske. I boken er det en presentasjon av 9 selskap som er norske.

Har det generelle prisnivået økt, eller har så mange tidligere eiere falt fra at det balanseres?
— Generelt har prisnivået økt på sjeldne utgivelser og på klassiske utgivelser i tidlige originale pressinger i god kvalitet. Kvalitet er stikkordet. Originale frijazzplater er enklere å finne i god teknisk tilstand enn klassisk jazz, rock og soul. En annerledes type eiere som spiller og håndterer platene på en annen og mer forsiktig måte, tror jeg. På verdens største platemesse i Holland finner man alt – så godt som, og jeg har vært der to ganger i året de siste søtten årene. En bod kan selge en strålende re-pressing av A Love Supreme for 10 Euro – i boden ved siden av selges den samme plata i originalpressing i en dårligere tilstand for 1000 Euro. Slik er markedet. Mange har tenkt at når «vinylgenerasjonen» dør ut, faller bunnen ut av markedet. Det ser ikke slik ut. Å kjøpe en original pressing av Albert Ayler med et sjeldent kataloginnlegg på ESP kan jo sammenlignes med å kjøpe et kunstobjekt. Og prisene på unike ting i god kvalitet tror jeg aldri vil falle så lenge markedet fungerer slik som i dag.

Du har tidligere skrevet en veldig spennende bok om forfalskninger av kunst – har du noe befatning med bootlegs og piratkopier av denne musikken?
— Jeg har aldri vært så opptatt av bootlegs – bortsett fra utgivelser fra favorittartister som David Sylvian og Robert Wyatt.  Jeg har en liten samling bootleg CDer med Jan Garbarek, men dette er bare en kuriositet. Jeg har alltid gått for kuraterte originalutgivelser.

Hva er det som fascinerer deg så med denne musikken? Hvilke plater var utløsende?
— Den er jo selvsagt en gradvis utvikling fra melodiøs jazz og Jan Johansson til mer krevende lytteropplevelser. Grunnlaget ble nok lagt med den første plata med Chicago – Chicago Transit Authority – og med sene 60-talls utgivelser med Miles Davis som In a Silent Way/On the Corner/Jack Johnson/Bitches Brew over til Garbarek med Afric Pepperbird og Sart og selvsagt Terje Rypdal. Så kom en periode hvor jeg orienterte meg bakover til Ornette Coleman, Don Cherry, John Coltrane og Albert Ayler og fremover til Anthony Braxton og den den britiske frijazzen med Derek Bailey og Evan Parker og til Tyskland med Peter Brötzmann. Jeg har hatt de samme føringer innenfor musikk som med billedkunst – etter hvert som jeg har blitt kjent med artister og sjangere og fått en dypere forståelse for fenomener og ulike uttrykk har jeg hatt et ønske om å søke videre, det er bare slik jeg er. Og med musikk ligger det uendelige muligheter for å finne noe som rører. Slik beveger livet seg. Det er underlig å tenke på at jeg kjøpte den første platen med solo saksofonimprovisasjoner av Evan Parker på Marble Arch i London da den kom ut i 1976.  Nå samarbeider jeg med ham om utgivelse av komplett diskografi med en samling essays vevd inn i platelistene. Boka kommer ut til neste år på Rune Grammofon.

Wow, den må jeg ha. Jeg har en åpenhjertig nachspiel-samtale med ham tatt opp under bordet liggende på en gammel mobil. Har du tre forskjellige favoritt-plater som utmerker seg?
Supersilent – 6, Rune Grammofon, 2003
David Sylvian – Blemish, Samadhisound, 2003
Evan Parker & Semour Wright – Tie the Stone to the Wheel, Fataka 12, 2016

Det er gått mye tid siden de første platene i disse stilene kom, likevel er det som om dagens musikere baler med de samme kunstneriske problemstillingene? Er den av natur politisk?
— For meg er «Old  School « frijazz mye nærere den tids samtidsmusikk enn dagens frijazz er dagens såkalte seriøse komponerte samtidsmusikk. Dagens frijazz har tatt opp i seg elementer fra flere sjangere som elektronika, rock og støymusikk. Til tross for den friheten «instant composing» gir, har dette noe med innstilling, struktur og instrumentering å gjøre.  I en konsertsituasjon med et instrument og ingen nedskrevne noter er det i stor grad deg selv og dine indre strukturer og erfaringer i samspill med andre som gjelder. De fleste frijazzlåter er jo basert på strukturer i en eller annen form og ikke total frihet som noen tror. Her kommer også personlige egenskaper som oppmerksomhet og lytting inn som et viktig begrep. Det er ofte her et skille på resultat/kvalitet/produkt ligger. For eksempel er Schlippenbach, Parker og Lovens i  Schlippenbach Trio tre ekstremt gode lyttere i tillegg til å være eminente musikere. Derav blir også kvaliteten på utgivelsene eksepsjonelt høy. Jeg har spurt seks eldre britiske frijazzmusikere om hvem de vil fremheve som den beste lytteren i sin generasjon: de alle svarte John Stevens. Trommeslageren som grunnla Spontaneous Music Ensemble, men som døde så altfor tidlig.

Om den friere musikken var/er tilknyttet politikk i noen grad så må det ha vært/være åpenhet, forståelse, toleranse og solidaritet. Dette er jo temaer som vi tradisjonelt sett finner på venstresiden, total inkludering uten skille på etnisitet og bakgrunn. Et moment er også stillingstagen til viktige tema i samtiden: Motvind-bevegelsen er jo et eksempel på et plateselskap og en festival som er grunnlagt på et politisk engasjement. Men til syvende og sist er det jo alltid kvaliteten på det kunstneriske som er det essensielle. Om ikke det holder vil jo alle initiativ dø.

Det er ikke til å komme unna at en del av interessen for LP er det estetiske. Er den noen fellestrekk ved den frie musikkens visuelle uttrykk, og har du noen yndlingseksempler?
– Lp-formatet er jo et fantastisk fint format å boltre seg i rent estetisk, og det første som faller meg inn her er jo artistenes egen coverdesign. Dette er et fellestrekk ved den såkalte frie musikken helt fra 1960-årene og frem til i dag. Saksofonisten Peter Brötzmann var jo utøvende billedkunstner, og fra plata Machine Gun (1968) og frem til han døde i 2023 designet han sine egne og andres covere. Historien viser et utall av eksempler fra 1960-årene til Christian Meaas Svendsens plate New Rituals på hans eget selskap Nakama, Kim Hiorthøys covere på Rune Grammofon og Smalltown Supersound, og Aslak Gurholt på Hubro. I de senere årene er det en rekke norske artisteide og uavhengige plateselskap hvor musikerne selv bestemmer design eller selv utfører coverdesign. Jeg kan jo velge noen coverfavoritter:

Derek Bailey og Evan Parker – The London Concert (både for- og bakside) (Incus Records, 1975)
Joan La Barbara – Tapesongs (Chiaroscuro, 1977)
Arthur Doyle – Alabama Feeling (AK-Ba Records, 1978)
Streifenjunko – Sval Torv (Sofa Music, 2012)
Christian Meaas Svendsen – New Ritals (Nakama Records, 2019)

 

 

Jack II

Trommeslager Torstein Lofthus om Jack DeJohnette

Jeg ble oppmerksom på Jack DeJohnette da jeg som 13-åring oppdaget jazzen. Jeg ble fanget av det umiddelbare ved spillestilen hans, uten at jeg nødvendigvis forsto hva jeg hørte. Jeg kan fortsatt nyte hans innovative spill uten å bli drevet inn i grublerier om hva som egentlig foregår, og jeg tolker dette som en markør på DeJohnettes musikalske intuisjon og tilstedeværelse.
Av og til fikk jeg inntrykk av at det ikke var en trommeslager som spilte, men en musikalsk zen-mester frigjort fra trommetradisjonens konvensjoner og innarbeidede rutiner. Det som kom ut, var noe tilnærmet «ren» musikk, samtidig som man følte nærværet av hans forgjengere i hvert slag. Trommespillet hans henleder tankene mine til vann i et elveløp, drevet av en konstant strøm fra en uendelig dyp kilde – en vedvarende tilstand av endring og kontinuitet. Helt konkret har jeg inntrykk av at han ofte tenkte mer i fraser enn i puls, noe som resulterte i en helt utrolig sløy frasering. Hør bare på trommebrekkene på «Things Ain´t What They Used to Be» fra platen The Cure med Keith Jarrett Trio.

Jack DeJohnette var den perfekte brobyggeren mellom jazz og rock, og for min del har hans innsats med Miles vært definerende. Jeg lyser fred over hans minne, og takker for et liv vel levd.
Torstein Lofthus

***

Tuva-band

Tuva Olsson. Foto: Sofie Berrefjord

Trompetist Tuva Olsson, bosatt i Trondy og et spennende tilskudd i ny, norsk musikk, er ute med nytt band Unmothered, og en fersk EP. Dette sier vår guru Jacob Holm-Lupo om sakene i en post: «Tuva Olsson er en instrumentalist og komponist som har vært på radaren min en stund nå, fordi hun har en herlig vridd sans for melodi og harmoni, og fordi hun er en knallbra trompetist. Dette er bandet hennes, Unmothered, og deres splitter nye EP ble spilt inn i Black Sabbath-stil, på én dag. Jeg antar at dette her i Norge ville falt inn under vår svært utvidede jazzparaply, men for internasjonale prog-fans der ute ville jeg beskrevet dette som mer i en RIO/avant rock-bane. Se for deg Henry Cow/Slapp Happy hvis det var en mindre stringent Dagmar backet av 3/4-dels jazzband og 1/4-dels metalband.»
Interessant – vi åpner telegraflinjen.

Tuva! Det var lenge siden, tenkte jeg, og her er du med nytt band og EP. Unmothered … det høres da ut som omsorgssvikt – eller handler det hele om kreativ frihet?
— Ja, splitter nye saker… superstas! Aller først må jeg bare få si at jeg har et utrolig godt forhold til mamma! Men… sånn her type band trenger jo et ordentlig navn, og gjerne et litt hardt og mørkt et. Så når du nevner omsorgssvikt, treffer du egentlig ganske godt. Ikke nødvendigvis fra våre egne foreldre, men fra et helt samfunn som tapper hverandre – og selve jorda – for liv.

Ja, men det finnes håp. Hvilke kumpaner er du har med her, og hvorfor?
— Det er Øyvind Leite på trommer, Bendik Lundsvoll på kontra og moog, Odin Fiskvik på gitar, og Ida Malmedal Hauge på vokal og theremin. Jeg satte sammen bandet før vi lagde musikken. Hadde bare en eller annen følelse om at det her blir dritbra. Disse musikerne er noen av mine beste venner, vi har det veldig gøy sammen. Alle bidrar, og alle får plass til å sette sitt personlige preg på låtene. Samtidig tror jeg at jeg har klart å dytte samtlige ut i litt ukjent terreng. Da skjer det mye spennende. Bendik og jeg har spilt mye duo sammen, han er veldig investert i musikken, og han har noe veldig rått og mørkt gående som jeg digger! Øyvind er jo et beist på trommer, og vi kicker på veldig mye av den samme musikken. Vi har prata om å starte band veldig lenge. Odin er bare så utrolig kul å ha med i det her prosjektet, jeg blir stadig overraska over hva han finner på! Føler at alle har tillit til hverandre, og at det er lav terskel for å teste ut ting. Trygt og godt. Det er veldig viktig for meg!

Unmothered. Foto: presse

Vokalisten, da?
— Ida, ja… En skatt. Vi gikk sammen på jazzlinja ved Sund folkehøgskole, men vi ble egentlig aldri så godt kjent der, det var først da hun begynte året under meg på Jazzlinja i Trondheim at vi ble ordentlig gode venner. Jeg oppfatter henne som veldig kreativ og nysgjerrig. Husker at jeg ofte ikke skjønte hva hun snakka om da vi begynte å henge, haha. Hun satt og filosoferte om alternative dimensjoner og sånn! Men vi klikka veldig bra sammen, og vi har mange av de samme musikalske referansene. Hun er en veldig god jazzvokalist, med et hint av faen over seg. Ida har hatt litt stemmeproblemer de siste årene, og har kanskje måttet angripe vokalrollen fra litt andre vinkler. Det er aldri så gærent at det ikke er godt for noe. Hun er en fantastisk formidler, og leverer med en helt sinnssyk attitude. Utrolig inspirerende, rett og slett! Jeg har i det hele tatt fått mange tilbakemeldinger om Idas synging. Tror ikke folk så den komme. Hun er ikke den vokalisten som gjør mest ut av seg i miljøet, så det er utrolig fint å få oppleve Ida i full blomstring. Det gjør meg skikkelig stolt å se hva hun får til, til tross for mye motgang!

Godt. Hvordan er låtene utviklet og innspilt?
— Vi tok opp EP-en i Nyhavna studio, med Åsmund Rise som tekniker. Det er også han som har miksa og mastra musikken. Jeg synes han er helt fantastisk, så musikalsk og lyttende. Han kommer med sine egne kreative idéer, og løfter musikken skikkelig, i tillegg til å bare være en utrolig ålreit kar! Vi hadde kun én dag der, så jeg er veldig glad for at vi hadde Åsmund som er så rolig og proff når vi begynte å bli litt stressa. Også har vi i bandet denne improtilnærmingen, da. Det som skjer, det skjer. Det er utrolig befriende.
Låtene er enkle skisser, og alle er med på å fargelegge rundt skissene. Ingen noter, og veien blir til mens man går. «Everything» er egentlig bare en tekst, og bassriffet og trompetunderlaget planka jeg fra et duostrekk Bendik og jeg gjorde på Fri Form. Tenkte at det passa bra som underlag til teksten. På «This is how I feel» hadde jeg melodi og basslinje klar, men den brukte vi tid på å arrangere ut. Da Bendik foreslo taktartsskifter ble det liksom en veldig kul form på det. Og så plutselig begynte Ida å improvisere frem tekst… Det var så jævlig kick!

Får vi muligheten til å høre dette bandet live snart?
— Yes!  Vi spiller 5. november på Nasjonal jazzscene, hovedstaden. Det blir split med bandet Dogmode, så det blir en kveld med mye trøkk! Deretter 6. november på Bastard i Tromsø, og 9. november på Vaktbua. På disse konsertene har vi med oss Tomas Järmyr som trommevikar. Dream come true. Avslutter på Dokkhuset 14. november, support for Leknes & the Layoffs. Det lukter double trouble på trommer!

Jeg har hørt deg i flere sammenhenger, først på en jam på Soddjazz, senere i frie sammenhenger og som del av store ensembler. Vil du si at dette avant rock-bandet viser den EKTE Tuva?
—Absolutt, gøy at du spør om det, jeg har jo ikke gjort ting i eget navn før, så første utgivelse i eget navn kan jo fort bli ganske definerende.  Når jeg tenker etter føles det ut som at jeg har hatt to litt separate musikalske liv. Jeg har studert jazzmusikk, lytta, jamma, prøvd å gjøre leksa. Men hver gang jeg har gått hjem fra øverommet har det liksom alltid vært gammel Shining, Opeth og Wolves like us, som jeg har hørt på og kost meg med.
Som trompetist er jeg opptatt av det vakre, det myke og lyriske, men som lytter er jeg glad i det mørke, dissonante og dramatiske…
Det hadde ikke falt meg inn å prøve å finne den gylne middelvei før nå nylig! Ting har forandra seg litt. Unmothered er i gang, hvor jeg føler at jeg får forent disse to ulike sidene.  Jeg får forespørsler her og der om å spille inn trompetspor for rockeband, og så skal jeg få være med Fire! Orchestra nå i Berlin. Jeg er takknemlig for å kunne være med på å spille sykt mye kul musikk nå fremover. Vil også legge til at jeg generelt bare elsker å spille trompet. Jeg spiller endel i kirka, storband, mer tradisjonelle jazzband og mye frijazz selvsagt… det er også 100% meg.

Bra, så lenge det ikke er 110%. Er det noe annen rock med trompeten sentral du vil trekke frem fra musikkhistorien?
— Jeg er jo en Miles-jente, da. Han har vært en veldig stor inspirasjon for meg siden jeg var tenåring. Kanskje ikke en rockemusiker… men en skikkelig rockestjerne!
Skal ærlig innrømme at jeg ikke har hørt så mye rocketrompet, så tips mottas med takk! Jeg er oppvokst i en skikkelig rockefamilie. Tvillingen min Jonas er en jævlig bra metalltrommis, mamma er klassisk skolert sanger, men turnerte litt rundt som bassist med Dronning Mauds Land i sin tid, og pappa spilte gitar i Home Groan med Martin Hagfors og gjengen. Jeg har veldig gode minner fra å være med pappa på spillejobber, fikk sitte oppå monitorene på scenen under konsertene, hehe! Men det er egentlig ikke før i voksen alder at jeg faktisk har satt meg ned og lytta ordentlig til musikken, og vet du hva jeg hørte? Trompet!
Sinnsykt fint trompetspill av Terje Johannesen, og Jagablåserne er også med på en del ting. Pappa, ass …

Bortsett fra pappa, hvordan plukket du selv opp instrumentet i sin tid, og når og hvorfor kom jazz inn i bildet?
— Det var da jeg var 8 eller 9 år tror jeg. Skolekorps. Kom hjem til mamma en dag og sa at jeg SKAL spille kornett, tror det var fordi jeg likte at den var så blank og praktisk i størrelsen. Men det var ikke så enkelt ass, ikke likte jeg å øve og ikke var jeg et teknisk vidunder. Da jeg var 14 år fikk jeg en betennelsestilstand i leppa og måtte opereres. Når jeg ser tilbake på det er det ganske sykt å tenke på at jeg ikke ga opp, det gjør meg sikkelig glad. Jeg vet jo at det strevet kommer veldig godt med nå! Det ble nok jazzen mot slutten av ungdomsskolen som et resultat av flere hendelser. Jeg hørte Mathias Eick for første gang, ble drittlei av at talent ble målt i tonehøyde, og fordi jeg hadde lyst til å spille i band. Broren min, fetteren min, vennene mine, alle spilte i band… jeg hadde så lyst til å være med!

***

Ute til lunsj

Her om dagen, under en ellers kunnskapsrik og velflytende scenesamtale med Jon Balke, kom jeg i skade for å spørre om han gledet seg til å være med på reunion-konserten med Out To Lunch på Haugar-museet i Tønsberg neste uke. Iddiot! Det er jo et av får norske jazzprosjekt fra den tiden han ikke var med i. Derfor får vi her superfan og konsertarrangør Martin Horntveth til å greie ut og snakke opp bandet litt:

— Lars, jeg og mange av oss i Jaga vokste opp i en tid i Tønsberg som var helt fantastisk. «Alle» spilte i band og Seigmen, NoPlaceToHide og Planet Bee var lokale rockehelter. Norske jazzmusikere som Audun Kleive, Jon Balke og «våre egne», Terje Johannesen og ikke minst Olaf «Knerten» Kamfjord var musikalske onkler. Jaga var midt i alt dette og dro inspirasjon fra alle kanter. En av de skivene vi hørte mest på var Out to Lunch gitt ut på Odin Records i 1988. Min bror lånte denne plata på Tønsberg Bibliotek sammenhengende i flere år og måtte ned og fornye låneperioden annenhver uke.

Tidligere nevnte «Knerten» spilte i bandet og det var stort å ha en lokal stjerne i bandet for oss. Klakegg-brødrene fra Skien var trollmenn på tangenter og gitar. Nå avdøde Svein «Chrico» Christiansen spilte trommer og Vidar Johansen spilte sax som ingen andre. De var helter sidestilt med Bruce Springsteen og Michael Jackson for oss.
Jeg har bestandig ønsket å høre musikken fra denne tiden live. Har mange ganger tenkt på mulige comebacks og anledninger for å få hørt musikken på en scene. Da jeg fikk det ærefulle oppdraget å kuratere arrangementer til Haugar Kunstmuseums 30 års jubileum fikk jeg endelig sjansen til å gjøre denne drømmen til virkelighet.
Jeg hadde hinta til flere av disse musikerne tidligere, men at svaret fra Bjørn Klakegg på den offisielle forespørselen skulle bli, «klabert» var litt for lett til å være sant. Haha! Jeg elsker musikk og at mye er bare lett.
Hurra! For denne anledningen vil Out to Lunch ha med drømme-trommisen, Per Oddvar Johansen.
Ganske kjapt etter at Out to Lunch var klar for All Ape på Haugar fikk Vidar Johansen slag. Det var utrolig trist da Bjørn ringte og fortalte dette. Jeg fryktet at vi måtte avlyse, men vi kom sammen frem til at min Bror, Lars, jo var den perfekte vikaren. Personlig blir derfor denne kvelden enda større for meg. Føles litt ut som at ringen er slutta. Tviler på at Lars har tenkt at han en dag skulle spille denne musikken med dette bandet. Men alt er mulig. Kanskje Springsteen ringer en dag så Lars kan være den nye Clarence Clemmons også? Hahaha!
Tekst: Martin Horntveth

 

Jack III

Trommeslager Erik Nylander om Jack DeJohnette

Första gången jag hörde Jack var nån gång under gymnasietiden – ett album med Keith Jarrett Trio, minns inte vilket. Det var en omvälvande upplevelse – att man kunde spela trummor så! Från att vara i (den ganska vanliga, tror jag) fusion-inkörsporten till jazz, med stort sett kvantiserad musik och trummor som inte låter så spännande, så var Jacks sound, elasticitet, frasering och beat en uppenbarelse för mig. Sedan dess har Jack DeJohnette varit den musiker jag lyssnat mest på.
Jacks solospel är ju bara så spännande….och inte minst tradingen! Under studietiden satt jag otaliga gånger och räknade fyror, åttor och tolvor och försökte förstå vad han egentligen spelade. Till eget bruk gjorde jag till och med en kompilationskassett med bara trading och Jack-solon; jag var fullständigt besatt av hans trumspel. Har nog inte några DeJohnette- deep cuts men förutom Keith Jarrett-trion har jag hört honom på album med egna band som New Directions, Special Edition och album med Miles, Gateway, Charles Lloyd, Brecker, Foday Musa Suso, Don Byron m.fl.
På Moldejazz, tror det var 2006, var jag på väg från Seilet in mot centrum. Hörde nån bak mig som var på väg att gå förbi och vände mig om… Det var Jack DeJohnette! Är speciellt att se sin hjälte på så nära håll och i en helt vardagslig situation. Självklart, i ærofrykt, vände jag snabbt blicken och gick vidare. RIP, Mästare.
Erik Nylander

 

 

Emil Bø mot normalt

En av remsas store favoritter de siste årene var the chosen one, man of the moment og så videre: trombonist Emil Bø. Han fikk vi fot for helt siden vi så ham som frivillig på Moldejazz og fikk øyekontakt under gigen med soul/funkbandet Incognito i parken. Siden oppdaget vi at han var en glimrende trombonist og miljøbygger, noe han har fortsatt med i noen år nå. Trenger ikke kallenavn lenger. Nylig kom han med flott LP på Sauajazz med prosjektet Not Normal og Modærn Qualitet. Endelig en grunn til å preike igjen.

Emil Bø. Foto: Sofie Berrefjord 

Gratulerer med flott album utgitt under eget navn, Emil! Men hva menes egentlig med prosjektnavn og albumtittel?
—Takk! Neiiii, hva menes med det.. Ideen bak NOT NORMAL ligger egentlig i musikken. Både på plata og live, er musikken prosessert en god del. Tanken bak å gjøre live-prosessering var et ønske om å tulle litt med hva lytteren hører og ser, som f.eks å kjøre en god del av improvisasjonene baklengs. Spesielt hos blås syntes jeg selv det er vanskelig å høre hva som er baklengs og ikke, også når man spiller er dette vanskelig å vite. Det igjen gjør det ganske artig å spille, fordi man iblant blir litt usikker på hvilken lyd som tilhører en selv. Det blir spesielt tydelig i ensemblet under maskinell loop. Tanken var å lage musikk som skurrer litt, men som fort kan fremstå nokså norrrmalt. Når det kommer til albumtittel  handler det mest om at jeg syntes det er et artig ord å se på, man skjønner jo hva som står og har en tanke i hodet om hvordan det uttales, modern kvalitet, men så stokker det seg litt når man leser det og prøver å si hva som faktisk står.

Hvordan tenkte du da du skulle sette sammen dette prosjektet for Oslo Jazzfestival, og ble det slik du hadde forestilt deg?
— Jeg tenkte fort at jeg ønsket å lage en slags oktett/septett, jeg hadde lyst til å ha med no’ lydtekniske artigheter, og så hadde jeg lyst til å lage et verk med hovedfokus på improvisasjonen og storformen, og ikke komposisjonene isolert sett. Da jeg skulle skrive dette hadde jeg jo aldri skrevet noe særlig mer enn en låt her og der. Så det å skrive et fullt verk med masse kompliserte komposisjoner og imponerende/vanskelige taktarter var ganske uaktuelt for min del. Jeg ønsket å ha improvisasjon og storformen som hovedmaten i verket. Med inspirasjon fra Paal Nilssen-Love valgte jeg å bruke grafiske partiturer for å gi musikerne en oversikt over storform og mat inn til improvisasjonen. Jeg malte og tegnet en god del av musikken, det ene bildet som er malt finner du på baksiden av LP’en! Når jeg tidlig visste at dette var måten jeg ville skrive verket, falt personene egentlig veldig fort på plass. Ønsket for plata var å lage et slags vakuum, og det syntes jeg vi fikk til veldig fint! Anna Ueland og Eirik Hegdal var de to første jeg tenkte på allerede når jeg fikk vite om at jeg skulle få prisen, i en hage i Polen sommeren 2023. Anna fordi hun er så utrolig bra person å jobbe med, har en fantastisk palett som inkluderer heavy støyimpro, men også fantastiske synthsoloer. Eirik måtte med. Han er grunnen til at jeg spiller musikk i dag, jeg trodde aldri han kom til å si ja, men jeg spurte han i et litt svakt øyeblikk. I Brasil på vei til karneval-stadion med litt øl innabords, han sa ja tvert uten å tenke seg om! Videre finner vi Åsmund Skjeldal Waage som jeg gikk sammen med på NMH og som jeg synes gjør vibrafon/elektronikk-greia veldig kult, det ligger så naturlig for ham. I kompet finner vi to legender, Veslemøy Narvesen og Kertu Aer, de trenger ingen introduksjon, men i likhet med de andre, kom lyden av de inn i verket tidlig. Sjangerfrihet og måten de møter musikken med respekt var viktig for min del! Heidi Kvelvane ville jeg ha med siden vi spiller veldig godt i lag, samtidig som hun også var med på XXL Unit og forstår og leser grafiske ting. Til slutt finner vi Terje Hallan som er en tekniker jeg har jobbet masse med via andre jobber. Jeg ville ha med ham fordi jeg trengte noen som kunne gjøre live prosessering av fri-impro med typ null øving. Han leser også noter og grafiske partiturer som var ganske essensielt med tanke på hvor liten tid vi hadde. Ble det som jeg forestilte meg? Vanskelig å si, men jeg ble veldig fornøyd med resultatet og er happy med at dette ble mitt første verk.

Foto: presse

Har materialet endret seg siden premieren?
– Det har faktisk bare vært én konsert, på Victoria i 2024, men nå skal vi spille en til, på Dokkhuset 16. november. Jeg kunne ønske at vi kunne spilt mer jevnlig og utvikla materialet sammen i mye større grad, og dette er naturligvis et band som er litt vanskelig å samle. Men jeg har ikke gitt opp! I november blir det litt nytt og jeg har planer om å skrive ny musikk på nyåret og ta bandet i neste retning, jeg har også et ønske om å åpne for at alle kan ta med musikk inn.

Hvor mange andre aktive band er det du forgyller med trombonen din for tiden?
— Nå i dag reiser jeg til Tyskland for å starte turneen med ükya, på veien svinger jeg innom Amsterdam og spiller årets konsert nummer 100, en ny duo med Aaron Lumley på bass! Med ükya skal vi innom Dusseldorf, Amsterdam, Berlin, Dresden, Krakow, Poznan og Lodz, det gleder jeg meg max til, ny plate ute 12. desember. Utenom det så slepper vi også ny plate med KRISE, Kristian Enkerud Lien sitt herlige univers, vi spiller releasekonsert i Oslo 28. november. Også var jeg akkurat i studio med kvintetten min, det tror jeg blir en skikkelig fin plate, produsert sammen med Christian Meaas Svendsen. Ellers har jeg ett band jeg veldig veldig gjerne vil spille mer med og det er YggJazzIll, som hadde premiere på MoldeJazz under TJO-maratonet, med Ole Morten Vågan, Maja S.K. Ratkje og Signe Emmeluth. Så må du jo komme på Kampenjazz den  30. november, da spiller Accept It, med Heidi K, Meaas og Patrycja Wybrańczyk. Vi stopper der…

Puh, det er ok, jeg skriver den opp i kalenderen. Er det forresten noen nye hotte trombonister i miljøet?
— Jeg hadde en time med en ung type på Sund her forrige, han blir ett godt tilskudd til trombonefamilien!

Send meg navnet på SMS senere. Du har fortalt oss det før, men gjenta gjerne hvordan det var nettopp Trombonen som ble din livsvei
— Min bror spilte trombone! Jeg begynte å låne instrumentet hans fra jeg var 5 år og kort tid etter begynte jeg i korpset. Jeg hadde lenge lyst til å spille trommer, men jeg er glad for at det aldri ble noe av!

Enig, det er nok trommiser. Vil du si at det er noe implisitt politisk ved å spille musikk som du og dine holder på med? Og er denne overbevisningen noen har kommet med årene?
— Jeg har pratet og tenkt mye på hva fri impro er de siste ukene. Det jeg har kommet frem til at jeg i hovedsak mener at fri improvisasjon ikke er en sjanger, men en måte å spille musikk på, og det handler om hvordan man møter musikken, de man spiller med, og publikumet som hører på. Det handler om å uttrykke seg selv fritt og det handler om å være åpen for alle inntrykk, ta de innover seg, tolke og svare på sin måte. Jeg har aldri opplevd at musikere har pushet på meg ett politisk parti eller side, samtidig virker det som at de aller fleste innenfor miljøet er ganske enige om hva som er den rette veien å gå. Det tror jeg kan knyttes tett til tankegangen og måten man møter musikken og folk i jazzmiljøet. Med respekt, nysgjerrighet og ett ønske om å gi alle en stemme.

Hvorfor burde artister med hjertet og hjernen på riktig sted trekke seg fra Spotify? Er det ikke slik at det uansett teller lite hva en skarve alternativjazz-musiker i Norge foretar seg?
— Hahaha, ja hvor skal man starte. Jeg syntes hovedsakelig at folk bør ta litt mer stilling til hvor musikken havner hen, for jeg tror en stor del problemet er at det meste går på ren automatikk. Man får seg endelig et plateselskap, og så er man fornøyd med det, skriver under på avtale også glemmer man å nevne at man ikke vil ha musikken sin ute på plattformer som profitterer på krig og elendighet. Musikerne må ta ansvar selv, om ikke kommer vi ingen vei. Jeg kjenner flere som har endt opp med å bytte plattform fordi Valkyrien tok vekk musikken sin, så det fungerer faktisk. Jeg kjenner ingen som har valgt å gå over fra Spotify til noe annet fordi de vil høre plata mi, men det forventet jeg ikke heller, haha. Det går jo an å streame på bandcamp også. Vi kan godt si at mitt initiativ alene ikke har så mye effekt, men til sammen fungerer det, det er mange som har stått på og pusha, sendt mailer og meldinger til hverandre om at dette er noe vi ønsker å gjøre i fellesskap. Da fungerer det, det må vi bare tro på! Både Sonic Transmissions og Nakama Records har for eksempel tatt initiativ og gitt artistene sine mulighet til å fjerne musikken sin, det er fett!

Det er dyrt å kjøpe veldig mange nye LP-er, noe som man gjerne kan gjøre med tanke på kvaliteten nå. Er ikke det et lite motpoeng?
— Ja, musikk koster pæng, og enda mer pæng i fysisk format. Jeg personlig kjøper så mye fysisk som jeg får til, men jeg kjøper som regel ting jeg vet hva er, også bruker jeg typ Apple Music til å sjekke ut nye ting. Har jeg hørt en plate mer en to ganger, kjøper jeg den som regel alltid.

Til slutt må du fortell litt om det retrosoulbandet som har gig snart.
— Three Souls!  Et band jeg har vært med i i snart 4 år. Det er en konsert jeg anbefaler alle jeg kjenner å komme på. Vi fyller 10 år og det blir en storslått feiring med gjester som Adama Janlo, tidligere trombonist Jørgen Bjelkerud, Ola Erlien  og flere. Spesielt for folk rundt min alder + – 2-3 år har dette bandet vært «sentralt». De har blitt spilt på mange revyer og klassikerne «Cigarette» og «State of Mind» er det overraskende mange som har et forhold til. Vi skal fylle Cosmopolite med så mange folk vi får til, og så skal vi gi absolutt alt vi kan i rundt 1 time og 40 minutter. Bandet består denne kvelden av Sem Petros, Konstantin Helmers, Lars Hartmann, Mikkel Bjørneboe, Erik Wie Flaig, Alice Lewin, Olve Gravklev, Henrik Smelhus, Sondre Moshagen, Elise Sløgedal med flere. Jeg kødder ikke, det blir en dødsbra kveld.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger