NTT er tilbake med brev fra USA og Rogaland

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige beblogging om jazzen og omegnen og det som verre er! 

Vi starter med det siste: Det er september, på mandag er det stortingsvalg i Norge, og selv om de eventuelle konsekvensene for kulturlivet er ganske forskjellige alt ettersom hvilken side som ender opp med å styre landet når stemmene er talt, har det vel også gått opp for mange kulturinteresserte mennesker at problemene stikker dypere enn som så. Det kan noen ganger være litt vanskelig å være konkret når man prøver å beskrive kulturpessimismen sin nå for tiden – vi lever jo fremdeles i et land hvor det er mange ordninger og institusjoner som muliggjør et bredt tilbud av ulike opplevelser, for eksempel innen jazz og omegn. Det er lett å gå i fella, og bli malt opp som en sytepave som mener at ens egne lidenskaper bør trumfe andre hensyn. Kulturkrisa kan naturligvis også kvantifiseres (f.eks. ved å kikke på mediedekning eller kuttene i svært mange kommuner), men handler først og fremst om en nagende mistanke: at samfunnsånden som muliggjorde det offentlig finansierte kulturlivet i utgangspunktet, er i ferd med å glippe, og at den prosessen aksellererer. Da Oslo-Filharmonien hadde sesongåpning (som blogghalvdel Audun skrev om i DN, forøvrig) påpekte orkesterets direktør, Knut Skansen, at ingen av de største norske partiene hadde løftet kultur i valgkampen. Ikke så rart, kanskje, dette skulle jo aldri bli et kulturvalg – det skulle handle om sikkerhetspolitikk, det skulle handle om folks lommebok, før det til syvende og sist endte opp med å handle om formueskatt, tanken på Sylvi Listhaug som statsminister og om søkkrike nordmenn som gjennom store investeringer i borgerlige partier samt ampre reklamekampanjer og podcast-turneer prøvde å gjøre det til sin valgkamp. Da filmskribent og forfatter Christopher Pahle møtte VG-avdelingsleder Eva-Therese Grøttum i Dagsnytt 18 for å diskutere at VG ikke hadde et eneste spørsmål om kultur i sin valgomat, sleit han sant å si med å komme opp med et godt eksempel på et spørsmål som burde være med. Ja, hva skulle det vært – oppussingen av Nationaltheatret, kanskje? Gaveforsterkningsordning? Mer eller mindre pengebruk, enkelt og greit? Joda, de kunne hatt det med. Men Pahles frustrasjon handlet jo mer om det som skjer året rundt, for eksempel i norske aviser. 

Underveis i sommer har jeg tenkt litt på hvordan det så ut for tjue år siden. Hvorfor var det for eksempel slik at en dreven maktlysten politiker som Trond Giske valgte å søke seg til kulturpolitikken, og flagge ambisjoner om å bli minister for dette feltet, i den rødgrønne regjeringen? Jeg tviler i grunnen ikke på at det lå et genuint engasjement for kulturen i bånn – og at han så at feltet på den tiden var et sted hvor man kunne få gjort mye for forholdsvis lite penger. Men det er også helt åpenbart at han, ved å søke seg dit, fikk enorm boltreplass i mediene. For fremdeles var jo kulturseksjonene ganske svære, og allestedsnærværende, og i tillegg til å skrive om nye bøker og filmer og plater og alt det der, dekket de også kulturpolitikk med sånn passe kritisk blikk. Han kom med en enkel og tydelig lovnad – Kulturløftet, som best huskes for ambisjonen om å bruke 1% av statsbudsjettet på kultur. På den andre siden hadde man litt diffus mumling om at man forsåvidt ikke ar så uenige, men at 1% var et arbitrært mål fra sentrum-høyre, og ytterst på den andre flanken hadde man en og annen i og for seg underholdende kultur-bajas fra Fremskrittspartiet som ville gjøre om Nationaltheatret til bingo og sånne ting. Det var ganske lett match, og med på kjøpet fikk de rødgrønne kameratene en hel skokk med tydelige, kjente stemmer som heide på dem. I dag er det på ingen måte gitt at de mest kjente trynene i kultur- og underholdningsbransjen ser på seg som stakeholders i en offentlig kulturpolitikk. De nyter naturligvis godt av en institusjon NRK, for eksempel, de er også i økende grad ettertraktede gjester på hagefester og i andre gode selskap, men det finnes for eksempel ikke noe Fond for Utøvende Influensere. Jeg har vel også en anelse av at mange av de som har gjort det bra i det siste tiårets rotterace er fullt klar over at de har “tatt plassen til” den gamle formen for kulturkjendis – og at trenger vi egentlig de folka der? er en naturlig del av selvforståelsen deres. Der kan jeg naturligvis ta feil, kan hende det mest av alt sier noe om mine egne elitistiske fordommer, men sånn får det nesten bare være. 

Vi har lagt en lang sommer bak oss, inne på Jazz i Norge kan du lese en haug med musikalske reisebrev fra ulike festivaler. Det kommende nummeret av Jazznytt vier også mye plass til bilder og tekst fra denne sesongen. Og det er slående hvordan konsertlivet føles som en parallell virkelighet noen ganger. Jeg er kulturpessimist – men samtidig er jeg konsertoptimist. Hvordan henger det sammen? Når jeg oppsøker kulturen i levende live, blir jeg ofte slått av hvor levedyktig den fremstår, og hvor genuin oppslutningen er. Ikke alt er like populært – eller bra – selvsagt. Men alt er relativt, og det er virkelig sjelden jeg for eksempel stikker på en konsert eller festival hvor jeg får følelsen av at det lever på kunstig åndedrett, at det som skjer ikke har livets rett. Det er jo pokker ta meg folk over alt, og særlig når jeg er på bortebane i kulturlivet, eller utelivet for den del, får jeg ofte en litt forbløffet følelse, hvor kommer alle disse menneskene fra, og så blir jeg minnet om at jeg, sikkert i likhet med mange andre, har et litt strutseaktig forhold til disse tingene. Jeg tar på en måte for gitt at de tingene jeg selv er opptatt av faktisk har en crowd. Selvsagt er det fullt hus på Gard Nilssens Supersonic Orchestras sesongåpning på Nasjonal Jazzscene, liksom. Hva annet skulle man gjøre den kvelden? Jeg har ikke et like innforstått forhold til at mange av de andre delene av kulturlivet har det på akkurat samme måte. 

En kulturoffentlighet, eller det å være kulturinteressert, har kanskje ikke først og fremst handlet om at du har dine egne kulturinteresser – det har jo de fleste av oss. Jeg tror det også har handlet om å være litt – ikke mye, men litt – interessert i alt det som skjer som du ikke får med deg selv. Det er noe Audun og jeg har diskutert en del – var det sånn at musikkanmeldelser i gamle dager ble brukt av folk som var hypp på å finne ut hva de selv skulle høre på? De ble brukt til det også, altså. Men jeg tror for eksempel at den klassiske anmeldelsesseksjonen i like stor grad handlet om å få en kjapp sniktitt/lytt på alt det andre folk faktisk var opptatt av. Har et av byens teatre en knalloppsetning eller en kalkun? Kjekt å vite, selv om man ikke nødvendigvis renner ned dørene selv. Sånn var moren min, for eksempel. Hun likte musikk, men jeg tror ikke hun ville kalt seg selv “musikkinteressert”. Men så lenge stoffet var der – i kulturseksjonene eller i et reportasjeprogram som Lydverket på NRK – så sjekket hun ut det. Kanskje fordi det var en del av det å være et samfunnsinteressert menneske, eller, om jeg skal være ærlig, også fordi det ikke noe annet av interesse på TV akkurat i sendetidspunktet. Det førte også til samtaler og spørsmål – tar jeg feil, eller er XXXXXX en fryktelig oppblåst type? (hun tok ikke feil) – hva er greia med Karpe? Jeg ser de skal ha ti konserter i Spektrum (pussig nok fikk jeg en forespørsel fra Sigrid i Dagbladet om å dra dit og forsøke å formulere et svar på det samtidig som vi pratet om det, da var det vanskelig å si nei, selv om det var et godt stykke utafor kompetanseområdet). Et i overkant sentimentalt eksempel, jeg beklager det, poenget mitt er at måten vi har innrettet kulturlivet i Norge på er prisgitt denne holdningen: Å akseptere at det finnes andre mindretall, fordi dine egne kulturinteresser også er det. Det finnes ingen flertallsopplevelser i Norge, selv Åge spiller for en minoritet av befolkningen, selv om det ikke virker sånn. 

Det var faktisk jazz i Dagsrevyen denne valgkampen, en reportasje signert Christian Ingebrethsen, en journalist med begeistring for iscenesettelser. Der ble Høyres kulturpolitiske talsmann, Tage Pettersen, intervjuet på Galgeberg om hvorfor ulike kunstnergrupper ikke fortjente statsstøtte. Han ble bedt om å plukke en lapp fra en liten haug med ulike alternativer, og kommentere om akkurat den gruppen hadde livets rett. Han trakk “jazzsaksofonist”, og ble deretter ledsaget inn i Skarpretterboligen, som er øvingslokale for flere musikere, blant annet Harald Lassen som sto klar med bandet sitt (aktuelle med den finfine nye skiva RIK, forøvrig). Pettersen var begeistret tilhører, og forøvrig godtok han ikke premisset for spørsmålet – det handlet ikke om livets rett eller ikke, men at Høyre ønsker å bake kaka større ved å legge til rette for mer privat støtte av kulturlivet. 

At Høyre ønsker mer privat støtte av kulturlivet, og at de ønsker å gjeninnføre gaveforsterkningsordningen, hvor offentlige kulturpenger utløses av privat spons, er gammalt nytt. Det finnes en rekke ferske eksempler i dag på sterke mesen-krefter i det norske kulturlivet, fra Po Mo og Nye Hjorten Teater i Trondheim til Kunstsilo i Kristiansand, så det er kanskje ikke unaturlig at de er optimistiske på det området. Men, om man for eksempel ser på jazzfestivalene, skriver vi i det kommende Jazznytt om utviklingen i sponsorstøtte de ti siste årene: I 2019 viser tall fra Norsk Jazzforum at feltet samlet sett dro inn 21 millioner kroner i spons. Det tallet ble halvert i 2020, og i 2024 var fasiten 13,4 millioner kroner. Det er store forskjeller på festivalene – noen av dem er større og er viktigere for lokalsamfunnets identitet. Men når jeg snakker med folk som jobber i festivalfeltet, er det tydelig at man i de fleste tilfeller er avhengig av å komme i kontakt med noen som faktisk brenner for musikken. Og om disse nøkkelpersonene for eksempel skifter jobb, kan støtten også fort fordufte. Det er flott om det norske næringslivet ønsker å støtte norsk kultur i alle fasonger. Men da er man prisgitt at den samme, brede kulturinteressen som synes å forvitre i andre deler av samfunnslivet.  Prestisjeprosjekter – museer, egne hus – vil naturligvis alltid ha en egen valør. Men hva om interessen for å støtte andre ting glipper, og gaveforsterkningsordningen ikke er et tilstrekkelig insentiv? Vil Høyre, eller andre partier, veive med pekefingeren mot et næringsliv som ikke er villig til å gå opp og dra, eller vil de simpelthen konkludere med at disse delene av kulturlivet ikke har livets rett? 

(En annen ting: For en måned siden tror jeg at jeg ville forbundet ordet «Kistefos» med et bra kunstmuseum. Men etter å ha tatt rulletrappen på Stortinget T-banestasjon et tjuetalls ganger i august og september, forbinder jeg ordet med setningene Det er dine penger. Det er din familie. Det er ditt ansvar. Det er ditt land. Det er milliardærenes kultur.)

Noe som er slående med Dagsrevyen-reportasjen, er spørsmålstillingen – hvorfor fortjener Harald Lassen støtte? Denne fordreiningen av perspektivet tror jeg også folk som brenner for sterk støtte til kulturlivet har bidratt til – vi synes jo gjerne at gode kunstnere fortjener det. Men det er egentlig helt på siden – pengene vi bruker i fellesskap handler om at folk burde ha et bredt kulturtilbud i hverdagen sin. Når et lite band får støtte til å reise på en turné, for eksempel, er det en investering i et desentralisert kulturliv. Det muliggjør at ulike små miljøer, både profesjonelle og frivillige, faktisk kan ha en liten konsertklubb og gjøre onsdagen litt fetere for noen av de som bor på samme sted. Harald er, i likhet med veldig mange andre musikere, en person som tar den jobben. At det ligger et element av personlig utfoldelse i det, at han til og med kanskje har det gøy på jobb, er kanskje noe vi bare må leve med. 

Jeg tror i grunnen at svært mange i musikklivet gjerne skulle “klart seg selv” i større grad enn i dag, men vi lever ikke i en perfekt verden. Støtten til konserter rundt omkring i Norge kompenserer enten for at stedene (og publikummene) er nokså små, eller at kostnadene (for eksempel i form av leieutgifter) er svære. Når det gjelder støtte til innspilt musikk, er det nå en gang et faktum at svært mange musikkinteresserte nordmenn har valgt å konsumere musikk på en måte som undergraver mulighetene til å leve av det for svært mange deler av musikklivet. Spotify, og alle konkurrentene deres, er naturligvis fullt lovlig å bruke – men ingen voksne mennesker bør få lov til å innbille seg at systemet faktisk funker. Om vi skal ha en diskusjon om hva slags musikk som har “livets rett”, bør den i det minste starte med den innrømmelsen. 

Nåvel, godt valg! La oss se på noen konserter fra uka som kommer: 

1. Det er en del stoff fra Rogaland i dette nummeret – lenger ned kan dere lese et innlegg fra bassist Jens Borge, og vi fikk også en svært hyggelig og informativ mail fra Stavanger-institusjonen JazzArkivet, still going strong. De starter høstsesongen sin i morra, og vet dere hva, vi trykker like gjerne hele eposten, signert Camilla Espensen Jensen. Sånn ser kulturarbeid ut:  

“6. september starter Arkivet opp høstsesongen sin. Bak ligger et forarbeid med mengder av epost-korrespondanser der vi har fått mange henvendelser fra grupper rundt om i Norge som har lyst til å spille hos oss.

Vi er stolte over programmet og vi ser for oss en høst med mange flotte lørdagskonserter. Vi ser også hvordan interessen har økt gjennom 28 år og hvordan vi har klart å følge med i tiden, men likevel holde på konseptet vårt der det å ivareta bebop/standardjazzen er en av målsetningene. 

Det er spennende å legge frem et program og håpe at folk blir like begeistret som oss. Det er så mye bra jazz, særlig ung jazz i Stavanger for tiden, noen av studentene er allerede ute av byen, men tar kontakt med oss om prosjekter, eller nye band de har lyst å vise frem til publikummet her, og det betyr masse for oss. Så må vi vel kanskje fremheve noen mer andre, Samtidig vil vi jo helst at våre lørdagskonserter skal engasjere alle som setter pris på jazzopplevelsene som de får hos oss, og hos oss står konsertopplevelsen i fokus. 

Av store konserter har vi sesongstart med Girltalki’n, Baker Hansen og OrganJam, disse skiller seg ut fra resten av programmet, da de er mer veletablerte, og som sådan mer renommerte konserter som publikum ikke bør gå glipp av.

Sesongstart med Girltalki’n, for anledningen kveldskonsert, blir en kveld med fengende låter bl.a. fra den legendariske swingæraen, med Nat King Cole som bakteppe, fremført av tre samstemte og vel harmoniserte jazzstemmer, fylt av tilstedeværelse, personlighet og stemning. En rett og slett topp konsertopplevelse. De har allerede har 2 vellykkede konserter bak seg og dette blir den tredje og siste for Eva Espensen sin del. 

Hun hadde siste konsert som solovokalist sammen med Håvard Ersland, som ikke alle fikk helt med seg, så nå er muligheten der igjen til å støtte opp og vise sitt engasjement. Med i prosjektet har hun Jorunn Hodne og Beate Tengs-Pedersen samt 4 dyktige musikere, og det kommer til å bli en skambra konsert *. 

Baker Hansen (25.10) trenger ikke noen introduksjon, de har skapt seg et navn og spilles jo mye på NRK Jazz. I Stavanger er Arkivet den eneste spilleplassen de ønsker å spille. Skal de spille i byen, er det hos oss, noe vi er veldig fornøyde med og takknemlige for, De har en lang tradisjon med å spille hos oss, så det har opparbeidet seg en kontakt gjennom årene verdt å ta vare på og bygge videre på. 

OrganJam (15.11) er en kvartett flere bør vite om. Musikerne er veletablerte og kjente fra flere samarbeid rundt om i Norge og spilte sist på årets Sildajazz, men det er lenge siden de har spilt hos oss, så det blir utrolig kjekt og en fantastisk mulighet for å få med seg disse fire ledende unge musikerne,  så absolutt noe å få med seg, særlig siden OrganJam sjeldent har konserter, ut fra min viten. Les Salt Peanuts-anmeldelsen av Listen Carefully her.   

Så har vi vært litt forsiktige og satset mer lokalt denne høsten med både studenter og musikere kjent i Stavanger sitt Jazzmiljø, som har holdt på en stund, og vært med å holde det lokale jazzmiljøet i live. De har derfor en naturlig plass hos oss.  og vi skal fortsette å ivareta de lokale gruppene. Men f.eks Art B’s Budbringere (29.11) som viderefører The Jazz Messengers, har med seg trompeteren Didrik Ingvaldsen (Pocket Corner), som på slutten av 80 og utover 90 var en pioner innen frijazz, og turnerer ennå verden over med sitt konsept. 

We Take Requests  er på turne denne våren og er kun et av to band på programmet som ikke har base i Stavanger. Det blir spennende å høre trioen i våre lokaler som består av  Eirik Tveten – piano, Eskild Okkenhaug – bassist og bandleder, Steinar Heide Bø – trommer, som nettopp har spilt inn sitt debutalbum Too close for comfort. En trio i ekte Oscar Peterson-stil med brennheit swingjazz fra 1940-50 tallet. 

Studentkonserter denne høsten: 

Jazzkvartetten Krampe (20.09) blir en konsert der flere av saksofonlegendene fra jazzens gullalder vil stå i fokus, det sier vel sitt. Konserten spenner ut fra et prosjekt der Magnus Benum fremhever de forskjellige typene saksofoner og saksofonister som Dexter Gordon, Lester Young, Pharoah Sanders, Michael Brecker og John Coltrane m.f.

Rogajam (01.11) blir kjekt – Et navn å følge med på her er Skage Larsen, et navn allerede, synes vi, som er verdt å merke seg, litt av et ungt talent, men mange av de unge som spiller hos oss, er unge talenter vi tror vil komme langt. 

Skage Larsen har to roller denne høsten, på trommer i Rogajam og på vibrafon sammen med tidligere mentor og trommelærer Johannes Ulveraker, Lasse Gjestrud på bass og lærer på jazzlinja, Wayne Brasel på gitar.  

Jetamo (11.10) er sekstett ledet av trommis Joakim Jakobsson der repertoaret kommer til  bestå av kun svenske artister som Zetterlund, Nyberg, Lindstrøm og mange flere. Veldig spennende prosjekt som vi gleder oss å høre  

Likeens spennende blir konserten med  Viol – vokalduo (22.11)med svenske Cecilia Erixon på vokal sammen med Marie Vikingstad der de to vokalistene sammen med fem andre skal tolke Cécile McLorin Salvants texter og musikk arrangert til sitt eget.  

Vi håper og tror at programmet vil falle i smak, mye kjekt å få med seg, så bare å sette av lørdagene fremover. og å sikre seg billett til konserten med Girltalki’n

* I tilfellet du vil ha litt mer om mor, Filip så er det her: 

Det betyr ikke at Eva ikke ikke er å finne på sin faste plass rett innenfor døren i sofaen på Arkivet der hun hver lørdag tar notater til anmeldelsene som er å lese i nyhetsbrevet vi sender ut hver uke. Her lytter hun, snakker med musikerne og deler av kunnskapen sin, særlig med studentene. Hun har også, etter at hun hadde siste konsert, blitt invitert opp på scenen av musikere eller grupper som Petter Dalane Quintet får å bli med på en låt eller to til stor glede for musikerne og publikum. Petter Dalane kommer på turne til oss til våren

(Jazzen er Eva sin store lidenskap og hun hyller standardlåtene. Hun har klart å holde på stemmen som er full av innlevelse og som George (Coleman) sa, «You got the real jazzvoice». Det mest kjekke hun har gjort av opptredener i Arkivet er nok å synge med studentene, som mang en gang har backet henne opp som medmusikere når hun har har hatt konsert. Den ungdommelige, friske måten å tilnærme seg låtene på har vært veldig inspirerende, sier Eva. De har en ny måte å spille på og legge opp låtene på, men er likevel tro mot sjangeren. Siste store event var når hun ble 80 og ble markert i Kuppelhallen. Der var bl.a Hilde Louise Asbjørnsen og Baker Hansen på programmet. (Baker Hansen står på programmet i høst). De ca 300 som var tilstede ble møtt med storband og en kveld full med musikk, i Arkivet og Eva sin ånd. Å synge med Baker Hansen den kvelden var bare helt fantastisk, de var så på og tilstede.  I sin karriere er likevel det mest spennende og den største opplevelsen å få synge med saxofonlegenden Dexter Gordon, selv om det bare var en låt. Jazzen er en gave – sitert Ove Hetland.”

2. Festivalsommeren er over, og festivalhøsten er her: Den Andre Festivalen skiller seg ut – i helgen er det den syvende gangen det fransk-norske musikerkollektivet Det Andre Kollektivet drar i gang en festival som presenterer fersk og fremadrettet musikk, ting med en litt annen spenningsgrad enn mye annet man kan høre. Å gå av 37-bussen på døsige Etterstad og tasse bort til Kruttverket ved Alnaelva er nesten en opplevelse i seg selv – kanskje av at Oslo er blitt en litt større by, både på den ene og den andre måten. Andrea Giordano, møtet mellom OJKOS og The Other Ensemble og Vera Sonne kan trekkes frem – men mest av alt er det jo hele miksen det handler om her. Brett ut ørene, stikk innom og hør noe nytt!

3. Ny festival i Bergen! Festivalsjef Arin Gran forteller: NYJAZZ ønsker å være et utstillingsmonter for ung improvisert jazzmusikk her i Bergen. Målet er å gi unge jazzmusikere muligheten til å vise seg fram på deres egne premisser i et kult og profesjonelt format. Bergen er jo Norges beste kulturby og har et utrolig spennende og boblende jazzmiljø. NYJAZZ ønsker å samle alle deler av kulturscenen i Bergen og vise fram all den utrolig flotte og musikken som finnes  blant de unge musikerne i byen. Det er veldig mye bra musikk og kule band som folk går glipp av. NYJAZZ ønsker å løfte fram akkurat disse artistene!

Det skjer i morgen på Bergen Kjøtt, og på programmet finner vi Igor, Skrotfabrikken og Sakte, Fallende. 

4. Og jammen er ikke Punktfestivalen også i gang! Sterkt program i år også – Trygve Seim kommer innom med sitt ensemble for å fremføre klassikeren Different Rivers (Den skal dere få lese mer om i Jazznytt og remseform i løpet av høsten), Sofia Jernberg møter Alexander Hawkins, Ghosted, Jo David Meyer Lysne og C Duncan kommer, In the Country kommer – i tillegg til alle liveremiksene, naturligvis. Det hele avsluttes på formodentlig jovialt vis med DJ Strangefruit også. 

I dag ble det forøvrig klart at Jazzklubben er blant en rekke musikkradioprogrammer som NRK legger ned. Det samme skjer med Musikkreisen (tidl. Jungeltelegrafen), Klassisk Vorspiel og Spillerom. Mye å si om det, naturligvis, vi kommer tilbake til det i neste uke. Men foreløpig siterer vi fra Mats Borch Bugge i pressemeldingen: Vi vet at publikum liker gode historier, og dette skal vi løse gjennom en ny redaksjon som jobber med fokuserte temadager for radio og godt fortalte serier for radio og podkast. Vi lover på tro og ære å bringe dere noen reale, svake, vage, upersonlige dritthistorier i digital remseform løpet av denne høsten! Det er godt å være i gang. 

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er Pål Thowsens «Black Rain» med Tor Endresen på vokal:

Jazz, poesi og Harlem-renessansen på Litteraturhuset lørdag 6. september kl. 12.

I USA-nummeret av Jazznytt som fortsatt er ute nå kan man lese andre del i en fascinerende artikkelserie skrevet spesielt for Jazznytt av den glimrende forfatteren John Jeremiah Sullivan. Du har kanskje ikke hørt om Arthur «Happy» Rhone som emigrerte fra Wilmington til Harlem og kjapt ble en av jazzen, kulturen og utelivets høvdinger der? Neppe, men han hadde litt av et liv.

Forfatter Langston Hughes fotografert i 1936. Foto: Wikimedia Commons

I år markeres hundreårsjubileum for det som etter hvert ble kalt Harlem-renessansen. Harlem-renessansen var betegnelsen på en kulturell oppblomstring blant den afroamerikanske befolkningen i Harlem i New York i 1920-årene og fremover. Det var stor migrasjon fra sør til nord, noen kom raskt til velstand og nye ideer vokste frem i urbane møter mellom fremmede. Det hendte stedbundet i Harlem, men fikk også ringvirkninger andre steder vi fortsatt merker. Store og små jazzklubber ble sentrale møteplasser for ny utvikling og lydsporet for ny identitet. Billedkunst, teater og jazz antok nye former, men især var dette en fruktbar tid for amerikansk litteratur. Langston Hughes var en forfatter i flere litterære formater som lot seg influere av jazzens beat og mening. Han skrev artikler om jazz og trakterte det også selv med sine dikt. Hør for eksempel «Weary Blues», hans arbeid med Charles Mingus og andre prosjekter.

En av Jazznytts glade redaktører Audun Vinger møter Louisa Olufsen Layne til en informativ og underholdende samtale om hva dette var – og er. Hun er forsker ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS) på Universitetet i Oslo, og har arbeidet med dette stoffet lenge. Om du ikke har anledning til å komme anbefaler vi Endre Dalens intervju med henne i samme USA-nummer av Jazznytt.

Etter denne samtalen blir det en programpost om magasinet The New Yorkers hundreårsjubileum. Alt er en del av litteraturfestivalen NALF (Norsk-Amerikansk litteraturfestival), og foregår i 3. etasje på Litteraturhuset (Nedjma).

 

Replikk: Finst det kultur i Rogaland?

– Bilete er tatt av Mari Rossavik, i forbindelse med Frijazz mot Rasisme, når Sør-Vest (musikk) Politidistrikt truga med å konfiskera saksofonane til Kristoffer Alberts og meg, om me ikkje slutta å spela så stygt. 

Snart er det frist for det årlege lotteriet som er statens kunstnarstipend (SKS) – tilsegna som kan gi deg ei litt dårleg halv årsløn, anten for eitt år eller fleire.  Tildelingsprosentane i Rogaland for dei 10 siste åra ser slik ut:

SKS Arbeidsstipend
– Komponistar 0%
– Musikar, songarar og dirigentar 5%

SKS Arbeidsstipend for nyetablerte kunstnarar
– Komponistar 0%
– Musikar, songarar og dirigentar 2%

I lovdataen til desse stipenda står det «Ved tildeling av stipend skal det bare legges vekt på kunstnerisk aktivitet og kvalitet». Oss som ikkje har motteke gasje frå SKS ser jo at det me held på med ikkje når opp reint kvalitativt.  For å finna kva ein legg i kvalitetsomgrepet, så oppmodar eg til  å lesa i Kulturrådet si bok «Kvalitetsforståelser», der det står i innleiinga: «Kvalitet er blitt et spørsmål om relevans.»

Med desse tala er det timeleg å spørja: har ikkje rogalendingane den rette kunstnariske kvaliteten eller aktiviteten? Er ikkje det som skjer i denne landsdelen relevant nok? Kven skal det eigentleg vera relevant og kvalitetssikra for? Er det ikkje noko potensial i Rogaland? Truleg har alle fylke nøkkelpersonar som er relevante – men som ikkje er synlege nok, ikkje får nasjonal merksemd, og med det er dei dømde som irrelevante. Aktivitet er jo relativt, sett opp mot kor mange jobbtilbod som finst.
Rogaland har berre ein skikkeleg jazzfestival att, halvannan jazzklubb og få spelestader med pengar frå arrangørstøtteordninga. Jobbmoglegheitene for frie utøvarar er få her i oljefylket, med mindre ein speler festmusikk for privat næringsliv. Då er det vrient å ha eit godt og relevant fagmiljø, og ein ender opp med eit utarma og fagleg svakt kulturliv ute i distrikta og provinsane. Så kva skal ein gjera? 

Løysinga er jo innlysande; kvotér fleire stipend lenger nord, sør og vest i landet! Desentraliser SKS og legg forholda til rette for immateriell infrastruktur. Viss nokon har si kjerneverksemd i grisgrendte strok, så hadde jo SKS vore ei god investering i å la dei få halda fram med praksisen sin der, utanfor allfarveg, til berikelse for eit ellers skrint kulturliv.Kulturarbeidarar er viktige samfunnsborgarar ute i provinsane, noko som er vanskeleg å formidla og kvantifisera i ein søknad der kunstnarisk kvalitet er lovpålagt.
I ytste konsekvens blir Stavanger og liknande byer berre stoppestader med syningsrom for relevant kunst som er skapt og framført av «relevante» kunstnarar frå ein anna landsdel. Men då er det ikkje sikkert at ein har eit publikum eller fagmiljø å framføra den kvalitetssikra kunsten for – og då er det jo regionalt irrelevant. 

Lovverket, og slik ein skjøttar SKS no, skapar regionale taparar. Relevans, aktivitet- og kvalitets-vurderingar er verktøy som skapar klasseskilje; dei som har kulturell kapital og dei som berre kan drøyma om det. 

Jens Borge, jazzmusiker

 

Born in the USA

Reisebrev fra Thomas Strønen

Thomas Strønen. Foto: privat

Landet der drømmer ble til har fått seg en alvorlig knekk. Det var med en viss ambivalens jeg bestilte flybilletter til det store eplet, godt ispedd frykt for å ikke komme gjennom grensekontrollen.
Frykten viste seg å være velbegrunnet, da jeg stod jeg stod i kø og ventet på avhøret, ble en kvinne fra samme flight som meg ført av sted av to vakter etter å ha fått mobilen gjennomsøkt. Da det var min tur, møtte jeg imidlertid en smilende ung fyr som responderte med «cool, have a nice one» etter at jeg hadde fortalt ham mitt ærend. Takknemlig for å være født med de beste forutsetninger, satt jeg meg på toget retning Brooklyn.

Foto: Thomas Strønen

Bakgrunnen for denne turen startet egentlig for halvannet år siden. Etter et år med utstrakt turnevirksomhet og en bunke bestillingsverk, som kulminerte i Et ørlite beat på Kongsberg jazzfestival, så jeg mitt snitt til å reise bort og gjøre noe helt annet.
Jeg pakket med meg kone og visper, og leide meg inn i en leilighet i Soho, ordnet til meg av Knut Bry. Vi var der så lenge som overhodet mulig på turistvisum, altså tre måneder.
Den tiden var nok til å endre mitt forhenværende syn på amerikanere som påtatt høflige og overfladiske. Snarere vil jeg si at den gjengse amerikaner, les New Yorker (som på ingen måte representerer den gjengse amerikaner, men dog) er nysgjerrig, interessert og åpensinnet. Nå hadde jeg for det meste kontakt med et bestemt segment av byens befolkning, musikere og andre kunstnere, men jeg ble forbløffet over hvor klasseløst og inviterende alle var. Når man ble møtt av en «we should play»,  ble det ofte fulgt opp av en konkret invitasjon senere. Det er lett å innfinne seg i et slag merittert hierarki, men i NYC virker det som alle kjemper overlevelses-kampen sammen.

Foto: Thomas Strønen

Ironisk nok var ikke formålet med reisen å spille mest mulig, så oppfølgingen fra mitt hold var av det noe vage slaget. Det ble flere utstillinger og konserter enn øvelser, og det ble heller ikke skrevet så mye som en note under hele oppholdet.
Noen gode bekjentskaper ble det, og jobber og øvelser med bl.a. Eivind Opsvik, Craig Taborn og Nate Wooley, og et veldig overraskende møte med Joe Lovano.
Da telefonen ringte og en fyr presenterte seg med «Hey man, this is Joe Lovano», var det et klype seg i armen- øyeblikk. Han hadde lyttet til Time is a blind guide, og mente at vi hadde mye til felles, og lanserte en idé om å spille duo. Av alle tanker man kunne hatt var min at jeg ikke måtte si Hey Joe! (where you goin’ with that gun in your hand?) – det har for sterke konnotasjoner til en viss gitarist.
Vi var nære ved å spille sammen på Winter Jazz i NYC, men datoene gikk ikke helt opp. Så vi la en liten plan om et nytt møte litt lengre fram i tid, og denne gangen tenkte jeg å utnytte tiden godt, og også flette inn andre lovende konstellasjoner.

Thomas Strønen og Joe Lovano. Foto: Rossetti PHOCUS

Eivind Opsvik er en utrolig flott bassist (og person) som jeg fikk god kontakt med under oppholdet, og vi la en plan for å spille mer sammen på et senere tidspunkt.

Skal, bør, kan man reise til USA?
Allerede da jeg bodde der i en periode, var det opptøyer og demonstrasjoner. Siden den gang, har Trump kommet til makta og vi har alle sett utviklingen fra et slags demokrati (eller to-parti stat) til et hva mange vil kalle et fascistisk og totalitært regime.  Motstanden er heldigvis stor, og samtaler om emnet er opplysende og interessante. Folk tar til gatene og da som nå, er det mange demonstrasjoner over hele kontinentet, både mot sittende president og USAs rolle i krigene i Gaza og Ukraina.

Musikerne er likevel de samme, og publikum likeså. Endringen i samfunnet går på ingen måte upåaktet hen, samtidig som folk flest forsøker å leve sine liv etter beste evne. Flere musikere har faktisk valgt å emigrere, og for noen har Portugal vært et naturlig valg.  Musikere og komponister fortalte om prosjekter som hadde mistet allerede innvilget støtte, og midt oppi det hele sparket Trump hele styret på Kennedy senteret, gjorde seg selv til øverste leder, og vil døpe det om til Donald J. Trump Center for the Performing Arts. Flere enn 100 ansatte har i skrivende stund forlatt sine stillinger ved det historiske senteret som har vært et signifikant kunstsenter (og minnesmonument for JFK) siden 1958.

Da jeg våknet opp i Brooklyn 4. juni, lettere døgnvill, var det bare timer før lydsjekk med min første konstellasjon. Jeg skulle spille med en sammensatt kvintett bestående av nye og gamle bekjentskaper. Pianisten Micah Thomas og jeg hadde aldri møttes før (han er en av de virkelig lovende unge pianistene i NYC i dag, som bl.a. spiller med Immanuel Wilkins), mens den japanske vokalisten, theremin-spilleren og trompetisten (+++) Koichi Makigami, kjent fra bla. John Zorn’s Cobra, og jeg har spilt jevnlig sammen i nøyaktig tjue år. Koichi var tilfeldigvis residerende musiker på The Stone denne uken, og var derfor i New York.
Ikue Mori er en fantastisk lydkunstner og innovatør på elektronisk lydbehandling. Og vi har tidligere jobbet sammen ved et par anledninger. Eivind Opsvik var med på el-bass.

På Nublue. Foto: privat

Sentrert i East Village, er Nublu en nokså stor klubb med et mer beatorientert fokus. Svensk-tyrkiske Ilhan som driver dette stedet (i tillegg til Nublu Classic, som presenterer mer straight jazzmusikk) advarte om at det er vanskelig å trekke folk. Han hadde rett. Det er lett å ikke bli blasert som musiker i NYC, og alle vet at man som publikummer daglig kan nyte privilegiet over å velge mellom et stort antall ulike konserter. Ingen var nevneverdig overrasket over antallet besøkende, og samtlige gikk til verks med høy energi. Kvintetten spilte et høyoktan sett i fri utfoldelse.
To dager senere var jeg tilbake på Nublu for å høre trommefenomenet Blaque Dynamite. Han er jo en godt etablert musikant med en stor følgerskare, men dette er fortsatt New York. Da jeg ankom lokalet i friskt driv en halvtime før konsertstart, var det tomt  – og ved konsertstart var det kun et snes flere enn ved konserten et par dager tidligere.
Trioen hans var veldig bra, og trommingen var helt vill. Låtene var stort sett sentrert rundt trommespillet og etter en liten stund ble det hele noe ensformig. På et tidspunkt begynte han å synge og jeg er litt usikker på om det var en god idé (og tekster som en middels god ungdomsskolestil). Skjønt, jeg var der for å bli underholdt, og det ble jeg.

Under oppholdet på høsten 2023, overvar jeg en workshop med den armenske pianisten Vardan Ovsepian. Han trakk fram Jon Balke som en av sine inspirasjonskilder og hadde i det hele tatt, god oversikt om norske musikere.
Senere samme kveld hørte jeg ham på Bar Bayeux med Ingrid Jensen (trp) hvor jeg var vitne til et svært velutviklet pianospill som beholdt sin egenart selv i en setting som var mer ‘burning New York style’ enn ham. Noen veldig fine komposisjoner var det også.

Tilbake i New York nå i juni fikk vi muligheten til å spille sammen, i trio med gitaristen Steve Cardenas (mest kjent fra Charlie Hadens Liberation Orchestra og Paul Motians Electric Bebop Band). I et fint lokale, The National Opera Center på Manhattan, møttes vi til en kort lydsjekk før vi satte i gang. Konseptet var å bringe inn to låter hver uten gjennomspilling før konsert. Sømløst gikk den ene komposisjonen over i improvisasjon og videre til neste, uten at noen rekkefølge var satt. I motsetning til konserten på Nublu, var dette en lavmælt, transparent og kontemplativ konsert med intens lytting, mye rom, men og med tydelige initiativ. Dette er to musikere jeg håper å spille mer med, og som et norsk publikum hadde fortjent å stifte bekjentskap til.

Nå tror jeg Steve Cardenas er et kjent navn for den gjengse gitarist, men jeg aner en viss runddans med de samme gitaristene som kommer over dammen for å spille i Europa. Når man ankommer en by som NYC, så forstår man hvor mange musikere som hadde fortjent større oppmerksomhet – og hvor vanskelig det er å nå gjennom på den amerikanske scenen.
Rett før jeg traff madrassen den kvelden, tikket det inn en invitasjon fra Lovano om frokost sammen på hans faste diner på 6th Ave. Nå er det ikke så mye som glimrer i de amerikanske sambandsstatene for tiden, men at det er jazzens fødested er ikke til å komme forbi. Det var inspirerende å høre historier fra en person som har vært direkte involvert i store deler av platesamlingen min. Det ble mange hyggelige historier om Paul Motian, Frisell, Keith … ’do you know Keith?’
-Eh, no… (med norsk aksent)
… og mange andre.

Akkurat som vi har Arild her til lands, er Lovano musiker på fritid og arbeid, og er like nysgjerrig og entusiastisk på alt nytt, som han er gira på å spille neste konsert.
Som alle andre fornuftige mennesker, er han også opptatt av hva som skjer rundt i verden, både politisk og i kunsten. Med mye energi og en evne til å knytte nåtiden opp mot historiske hendelser, gikk det en halv dag før han til slutt fulgte meg opp til Whitney museum. Da hadde jeg rukket å bli sulten igjen og tok en liten lunsj før utstilling med Amy Sherald.

Amy Sherald, For Love, and for Country, 2022. Foto: privat

Lørdag 7. juni inntok vi en fullsatt sjømannskirke på øvre Manhattan. Det som skulle være en kort lydsjekk ble altfor moro, og vi bestemte oss for å spare energien og gå for en bedre middag på en meksikansk restaurant. Sjømannskirken i New York er et veldig fint lokale som egner seg ypperlig til akustiske konserter.
Uten noen musikalske avtaler, brøt vi på med små improvisatoriske strekk med en sterk kompositorisk åre. Hvert strekk ble mellom fem og ti minutter lange, med en felles forståelse for form. Joe hadde et oppsett med ulike saxer, samt et perkusjonsoppsett med gonger og ulike slaginstrumenter. Han er nesten like opptatt av trommer (og trommeslagere) som saksofon, og spiller veldig fint trommer selv. Han har også som meg en forkjærlighet for gonger og er så vel spirituell, som veldig direkte, både som menneske og musiker. Selv lånte jeg trommene til Opsvik, supplert av gonger og bjeller.

Foto: Rossetti PHOCUS

Jeg følte en spesiell kontakt med Lovano, og kjente at det var enkelt å lage musikk sammen. Det lå mye autonomi i samspillet, og jeg følte at det var like naturlig å ta sjanser og utfordre hverandre, som å følge hverandres idéer. Han var godt fornøyd med å se hvor mange som dukket opp på tjukkeste Manhattan, og ekstra hyggelig var kobbelet av nysgjerrige musikere. Konserten ble etterfulgt av mange samtaler med ymse kunstnere. Overraskende nok, var det få nordmenn som dukket opp, men de kan man jo prate med her hjemme.

Foto: Rossetti PHOCUS

Dagen etter konserten ble jeg vekket av Lovano på Facetime. Omvisning i huset stod på menyen, inkludert stuen med det gamle svarte Gretsch-settet til Paul Motian. Han visste jeg hadde gjort et opptak av konserten og ville gjerne ha tilsendt filene for å lytte. Et par timer senere kom en ny telefon. Han hadde hørt gjennom opptakene, og i disse dager legges det nye planer for ytterligere spilling sammen, med en tredje person på laget.

Foto: Rossetti PHOCUS

De neste dagene ble tilbragt i møter og samtaler med ulike musikere og komponister, samt konserter med bl.a. Anna Webber med Ches Smith og Chris Tordini.
Fallet kunne ikke vært større da jeg våknet opp midt på natten (selv med telefonen på lydløs) av en melding som formidlet Axel Skalstads bortgang. Vi hadde planer om å treffes i mitt studio før avreise, men jeg utsatte det til jeg var tilbake. Det skulle aldri bli noe av.
Man føler seg brått alene i en stor by ved slike hendelser. Jeg tok kontakt med hans bror Fredrik og noen norske medmusikere for å prate litt, men synes fortsatt til denne dag at det er vanskelig å ta inn over seg. Axel var en nydelig fyr, lugn og varm – og han var utvilsomt det største trommetalentet jeg har hørt.

Tilbake på øvre Manhattan dagen etter var jeg på en mottagelse med Det Norske Konsulatet og Music Norway. Det var en underlig følelse å stå der og nippe champagne og mingle med siste døgns hendelse i bakhodet. Samtidig føltes det hele ufarlig. Jeg synes ikke alltid er like lett i slike situasjoner, med live- produktplassering, men jeg traff noen kjente fjes og ble kjent med flere, og jeg bar med meg tanken om hvor utrolig heldig og privilegert man er når dette er alt man utfordres av.

Foto: privat

Påfølgende konsert på Barbés i Brooklyn ble dedisert Axel, og jeg hadde hans energiske trommespill i hodet gjennom store deler av konserten. Craig Taborn hadde fått en residens i Nederland, så han ble erstattet av Matt Mitchell, i samspill med Nate Wooley og Eivind Opsvik. (Dette er en kvartett, med Craig, som oppstod under mitt opphold i byen halvannet år tidligere). Barbés er en liten klubb med et godt publikum og det ble hett både på scenen og i rommet. Frenetisk klangbehandling og mye dynamikk med et tett og energisk samspill, ga meg assosiasjoner tilbake til konserter på Alex Musikk Cafe i Trondheim og Glenn Miller i Stockholm. Vi har dessverre ikke et tilsvarende sted i Oslo.
Nate er en fantastisk trompetist det er veldig enkelt å spille med. Her var Eivind tilbake på kontrabass og det slår meg hvor allsidig musiker han er, med en fot i mange leirer. Og til tross for en sindig framtoning, smeller han på når det kommer til spilling. Matt er ekspressiv og direkte, litt som Craig, og kastet inn mangefasetterte idéer.

Kjørende til Solar Myth i Philadelphia fikk jeg muligheten til å bli godt kjent med Anna Webber, før oppholdets siste konsert, i trio med Eivind. Hun er en tydelig stemme på den amerikanske jazzscenen, opprinnelig fra Canada, godt etablert som fløytist, saksofonist og komponist med fokus på egne ensembler. Hun henter mye fra samtidsmusikken, iført et slags improvisatorisk idiom.

Hun en reflektert person med mange tanker både når det kommer til politikk og musikk, og ikke minst komposisjon. Trioen fungerte veldig bra; både lyttende og kontemplativ med ganske mye informasjon og hurtige skift. Hun var i mildt sagt god form og fortalte meg etterpå, at hun på et tidspunkt ville se hvor langt vi kunne ta den. Det var ganske langt. Fulle av energi og inspirasjon, kjørte vi tilbake til New York samme kveld.
Dette var den samme dagen det var store politiske opptøyer i Philadelphia, som det også senere har vært i LA og mange andre byer. Vi ble fortalt at det var så store opptøyer, at flere publikummere som hadde billett til konserten, aldri rådde fram til destinasjonen.

Kort oppsummert er det smått fantastisk at vi musikere kan reise rundt halve jorden og treffe likesinnede som kommuniserer umiddelbart sammen. Det er inspirerende å treffe nye utøvere fra andre miljøer, og det gir en dose adrenalin og pågangsmot rett i åra.  Det er andre regler som gjelder i NYC og jeg tror vi nordmenn inkludert meg selv har godtt av å bli konfrontert med et noe mer direkte utrykk der man må ta sin plass i musikken. Jeg føler også at jeg har kommet til en punkt i livet hvor jeg kan og ikke minst bør ta inn nye inntrykk og utfordre meg selv for å utvikle meg videre.

Vel hjemme, gikk jeg rett på øvelser og konsert med Et ørlite beat etterfulgt av plateinnspilling for ECM Records. Og bare så det er sagt, norske musikere står ikke tilbake for noen!  Etter dette ble det reise til Los Angeles for å spille to konserter med Vardan Ovsepians bestillingsverk VOCE, et kammerensemble på 16 utøvere, og ny komponert musikk som framføres to ganger i Motivo’s ‘ballroom’.
Så får tiden vise når jeg kan hente inn noen gjester til fedrelandets pulserende scener.

Tekst: Thomas Strønen

 

Perfekt uferdig kunstteori

Om What Art Does: An Unfinished Theory av Brian Eno og Bette A. 

Bette A. og Brian Eno. Foto: Cecily Eno

I sommer begynte jeg for andre gang på omtrent ti år å lese Marcel Prousts På sporet av den tapte tid*. Første gang stoppet det opp etter omtrent to hundre sider. I år begynte blikket for alvor å flakke etter omtrent hundre, og ikke lenge etter var jeg på en slags selvfornektende leting etter noe å lese «innimellom». Og kanskje nettopp som et svar på grublingen om hvorfor jeg i det hele tatt hadde tatt opp igjen Proust, dukket boka What Art Does opp.

Brian Eno er mest kjent som en pioner innen ambient og elektronika, medlem av Roxy Music, samarbeidspartner med David Bowie og produsent av plater for en hel haug artister blant andre U2, men har også i mange år vært en tydelig politisk stemme, blant annet mot Israels mange folkerettsbrudd i Palestina, og i den lille boken What Art dDes som kom tidligere i år, skisserer han på drøyt hundre små sider opp en teori på hvordan kunst påvirker oss mennesker. 

Illustrasjon: Bette A.

Og det er en fantastisk liten bok, innsiktsfullt og enkelt forklart av Eno akkompagnert av nydelige tegninger av den nederlandske illustratøren Bette A. Han presenterer det hele som en «uferdig teori» men det er tydelig i hvor konsist og tydelig han uttrykker seg at dette er tanker som har modnet over mange år. Han tolker kunstbegrepet i sin videste forstand, som alt vi gjør som vi strengt tatt ikke trenger å gjøre for å overleve. Frisyrer er et tidlig eksempel. Han skriver om følelser og om hvordan vi navigerer i verden ved hjelp av disse og videre hvordan vi gjennom følelsene skaper oss fiktive verdener, ufarlige rom hvor vi kan utforske følelsene, verden og oss selv. Videre snakker han om hvordan barn aktivt bruker fiktive verdener og følelser i lek før han kommer et av mange besnærende postulater: 

PLAY IS HOW CHILDREN LEARN
ART IS HOW ADULTS PLAY

Etter dette skriver han om hvordan kunst kan påvirke oss gjennom følelsene våre og hjelpe oss til å se verden på andre måter, og hvordan kunst gjør at vi kan oppleve samhold med andre mennesker gjennom følelsene våre. Og han påpeker at i vår individualistiske tid er det viktig å ikke glemme hvor viktig samhold og samarbeid har vært for vår art gjennom historien, og hvordan kunst er en av de mest kraftfulle måtene vi kan interagere med andre og finne ut av hvor likhetene og forskjellene mellom oss ligger. 

Han nevner balansen mellom å gi seg hen og å ha kontroll og hvordan det første er nødvendig for å slippe kunsten inn. Hvis vi ikke lærer denne balansen, f.eks. gjennom kunst, ender vi med en verden som er krympet inn til de få tingene vi kan kontrollere. Med denne teorien er det åpenbart hvorfor autokrater slår ned på kunst og kultur.

Avslutningsvis er han inne på hvordan mye av moderne politikk kan få oss til å føle oss maktesløse og at det derfor er viktig at alle mennesker har troen på at det er mulig å se for seg det kan kaller «new futures». «Akkurat som at vi trenger at vitenskapen forteller oss hvordan en verden i endring er, trenger vi kunst til å hjelpe oss å finne ut av hva vi synes om endringene.» Han snakker om hvordan det menneskelige prosjektet burde handle om midlene vi har til rådighet og ikke et mål om å skape Den Ultimate Himmel-på-jord. «Vi trenger nye midler, ikke gamle mål». Det ser kanskje litt svulstig ut i min oversettelse dette, men i sin kontekst er det en fin og håpefull avslutning på en nydelig og svært sitatvennlig bok. 

Hva man liker av kunst handler i stor grad, som Eno argumenterer for, om hva som føles riktig. Samtidig kan ulike sosiale mekanismer gjøre en utrygg på om det man liker er det rette. Selv etter å ha kommet statistisk over halvveis i livet og å være temmelig trygg på egne preferanser, kan det hende jeg stiller spørsmål ved egne vurderinger. Det er jo naturligvis alltid lurt å ha et kritisk blikk på ting, men det kan hende what art does har gjort at jeg står akkurat litt tryggere i hva jeg liker og dermed hvem jeg er. Og medmenneskeligheten, og dermed motstanden mot det autoritære, begynner også der: at vi er trygge på oss selv.

Bryner jeg meg på Proust fordi jeg vil eller fordi jeg synes jeg burde? Tja. Det er jo krevende, men innimellom kommer den kilingen i bakhodet som gjør verden litt større. Jeg tror jeg fortsetter litt til. En ting jeg derimot ikke er tvil om er at om jeg hadde hatt 38.701 kroner til overs så ville jeg kjøpt en kopi av What Art Does til hver av de nye stortingsrepresentantene neste uke. Så viktig føles den. 

Tekst Eyvind Fredriksen