JAZZPROFILEN: – På Oslo Swingjazzfestival tilbyr vi profesjonell jazz av høy kvalitet, som swinger, og med de beste musikerne jeg kan finne, forteller pianist David Skinner, en av arrangørene bak swingjazzfestivalen førstkommende lørdag. Skinner forsikrer om at festivalen har god plass til både lyttende og dansende publikum.
Jazzprofilen: David Skinner
Hei David, hvordan står det til om dagen?
– Høsten er jo i gang for fullt! Og etter en rolig sommer er det nå masse som skjer.
Ja, du er med og arrangerer Oslo Swingjazzfestival førstkommende lørdag på Sentralen. Fortell om hva som skjer der.
– Ja, det er veldig spennende! Vi tror at dette går bra, og håper derfor at vi kan gjøre dette til et årlig arrangement. Ideen er den samme som ligger bak jazzklubben min, Cafe Society. På Oslo Swingjazzfestival tilbyr vi profesjonell jazz av høy kvalitet, som swinger, og med de beste musikerne jeg kan finne. Vi tilbyr plass til både dansende og sittende publikum, og på Sentralen er det mye mer plass til danserne enn det vi kan tilby på Nordic Black Theatre der jazzklubben min Cafe Society vanligvis holder til. På Oslo Swingjazzfestival vil vi dele opp rommet i to, slik at begge gruppene har god plass både til dansere og de som vil lytte sittende.
Det er første gang vi arrangerer denne festivalen, og den første utgaven av Oslo Swingjazzfestival er en endags-festival med hele fem konserter på samme sted. For å nevne noe av det som skjer: vi har et jazzsymfonisk foredrag med Jazzistocrats og vi har en spesiell gjest fra Frankrike, klarinettisten Aurélie Tropez. Vi har også vårt eget svar på Ella Fitzgerald, Majken Christiansen, som opptrer med sin kvartett, og noen av våre beste swingjazzmusikere, blant annet Erik Eilertsen og Kristoffer Kompen, skal bli med meg og Aurelie på kveldens avsluttende konsert.
Vi har også en konsert jeg har valgt å kalle for The New Generation. Jeg synes det er viktig å vise frem noen dyktige unge musikere, ikke minst siden mange musikkstudenter i Norge er interessert i å spille swingjazz. Det er viktig for meg å vise at denne typen musikk fortsatt både er og skal være relevant for jazzens fremtid. Vi har forresten redusert pris på studentbilletter til alle konsertene.
Jeg er veldig takknemlig for å oppleve at prosjektet har fått mye støtte fra flere hold. Hovedarrangørene er Bårdar Swing Club, hjulpet av meg selv. Vi har også mottatt økonomisk støtte fra Oslo kommune, NOWJC og Norsk jazzforum.
David Skinner. Foto: Svetlana Saveleva
Du arrangerer også månedlige swingjazz-kvelder i Oslo?
– Jeg organiserer og arrangerer min månedlige jazzklubb Cafe Society Oslo, og har gjort dette siden januar 2019. Nå har jeg på plass finansiering minst frem til slutten av 2027, og det er både gledelig og helt avgjørende for videre drift. Det har vært en utrolig suksess, takket være både et godt forhold til Nordic Black Theatre og den økonomisk støtte jeg mottar fra Kulturdirektoratet og Oslo kommune. Det hele ble til fordi jeg innså at mine konserter var delt mellom to publikumsgrupper. Jeg spilte selvfølgelig mye på jazzklubber, og samtidig hadde jeg vært bandleder for alle de store swingdansearrangementene i Oslo i flere år, hovedsakelig igjen i samarbeid med Bårdar Swing Club. Om man tviler, HER er beviset for at swingjazz lever i beste velgående. Det har vært en glede å ha hatt denne rollen de siste 13 årene. Ta en titt!
– Jeg la merke til at det var svært lite blanding mellom de to publikumsgruppene på konserter: få fra jazzpublikummet var interessert i dans, og få dansere kom til jazzklubbene. Det var også et tydelig aldersskille, der jazzklubber normalt pleide å ha et eldre publikum, mens danserne var hovedsakelig yngre mennesker. Likevel elsket begge gruppene swingjazz. Så jeg bestemte meg for å lage en arena der alle kunne føle seg velkomne. Og dette er kanskje den delen av å organisere klubben som jeg er mest stolt av: vi har en veldig inkluderende atmosfære, og alle aldre er godt representert. Da jeg startet, hadde mange dansere ikke så mye peiling om jazzmusikken og hvordan den fungerer; og musikere visste egentlig ikke helt hvordan de skulle spille for dansere. Dette har definitivt endret seg nå.
Swingjazz ser ut til å ha fått en oppblomstring de senere årene. Hva tror du er årsaken til det?
– For publikum er det fordi swingjazzen ofte er tilgjengelig, morsom og underholdende. Enten du vil danse eller ikke (det har ikke jeg spesielt lyst til, forresten), er det lett å forholde seg til på grunn av sin fysiske natur. Vi er fysiske vesener, og vi har en fysisk forbindelse til følelsene våre. Jeg tror at nå som så mye av vår opplevelse av verden er så digital, intellektuell og abstrakt, har vi et enda større behov for å huske at vi er fysiske vesener i en fysisk verden. Swingjazz har en utrolig evne til å tappe inn i dette behovet. Jeg tror også at det er naturlig, i en tid med global omveltning og usikkerhet, at folk ønsker å oppleve kunst og musikk som gjør dem glade. Den vanligste kommentaren jeg får etter konserter er “det ser ut at musikerne har det så gøy”. Det har vi! Og det er unektelig en følelse som smitter over til de som hører på.
For musikere er denne typen musikk en bunnløs brønn av muligheter, og en endeløs kilde til fascinasjon. Du slutter aldri å lære. I gamle dager var det tilsynelatende en utbredt, feilaktig oppfatning om at eldre jazzstiler er enklere, og nyere stiler mer komplekse; at jazzhistorien følger en slags forbedring gjennom progresjon. Her er én grunn til at dette er feil: noen bygde allerede en robot som kan spille Giant Steps kjempefort. Men det ville være fryktelig vanskelig å bygge en robot som kan spille en overbevisende langsom blues. Hvis du har massevis av akkorder og et raskt tempo, det eneste du trenger å gjøre for å få det til å høres «ok» ut er å øve til du kan treffe riktig skala til rett tid. Hvis du spiller over noe enkelt og rolig, må du være oppfinnsom for å gjøre soloen din interessant: du kan bruke forskjellige lyder, teksturer, dynamikk, pauser, frasering… Der er det menneskelige elementet. Og aldri har det menneskelige elementet vært viktigere.
Når det gjelder dansere, har de begynt å involvere seg langt mer i jazzlivet i Oslo enn de pleide å gjøre før. Da jeg begynte å jobbe for dansere, hadde mesteparten av erfaringen deres vært å øve på trinnene til innspilt musikk. Nå er dansere mye mer fleksible musikalsk og er vant til den gjensidige dialogen som er nødvendig for å danse til levende musikk. Dette er veldig bra for både musikere og dansere! Og det er egentlig ikke noe nytt, men det er en forbindelse som forsvant i mange år, dessverre.
Til slutt vil jeg si at det finnes flere muligheter til å høre bra swingende jazz i Oslo enn det har vært på lenge. Det finnes mange uavhengige aktører i Oslo som jobber innen dette feltet, bortsett fra meg; den eldste klubben som tilbyr konserter med denne musikkstilen er selvfølgelig New Orleans Workshop Jazzclub. Andre jeg kunne nevne er Felix Peikli, som arrangerer jevnlige jazzkvelder på Club Gustav, og Simple Jonny som har uformelle ukentlige konserter på Brødrene Bergh. Men det finnes flere andre også.
David Skinner. Foto: Svetlana Saveleva
Har du noen tanker om hvordan vi kan holde denne delen av jazzarven viktig?
– Dette spørsmålet kan besvares fra ulike perspektiver. Når det gjelder promotering og inkludering, tror jeg at swingjazz har vært underrepresentert på de store festivalene og klubbene de siste årene. Jeg vil ikke spekulere i hvorfor dette er. Men vi har så mange fantastiske musikere som spiller swingjazz, i alle generasjoner; ikke minst, mange eldre musikere uten akademisk bakgrunn i musikk besitter en utrolig kunnskap om jazz. Og mange forskjellige mennesker elsker denne musikken og kommer på konserter. Så jeg tror at offisielle festivaler og klubber, finansiert av offentlige midler for jazzutvikling, må inkludere et bredere spekter av stiler i programmeringen sin hvis de skal representere den sanne dybden av talent blant musikere i Norge, og de bør faktisk promotere de ulike stilene likt.
Når det gjelder selve musikkskapingen, tror jeg på både tradisjon og frihet. Jeg tror ikke at det ene går på bekostning av det andre. Jeg har aldri vært en musiker som ønsket å være en kopi av noen andre, men jeg har stjålet veldig mye fra mange musikere hvis arbeid jeg likte spesielt godt, og blandet dette inn i min personlige musikalske suppe. Ingen lager god musikk i et vakuum.
Forståelse av kunstnerisk tradisjon er ekstremt viktig for å modnes som musiker.
Å behandle musikk som et objekt på et museum, eller å gjøre bestemte musikere til urørlige guder hvis verk er perfekt, dreper kreativiteten. Men å prøve å spille en stilart uten å studere grundig dens historie og dens største utøvere, fører vanligvis til uoriginalitet og pastisj.
Man kan ikke diskutere fremtiden til en stilart uten å se på de yngre generasjonene. Jeg er så heldig å få jobbe som universitetslektor ved NMH, og jeg har lagt merke til at det er nå mye større interesse for swingjazz blant studentene enn det pleide å være da jeg først begynte å jobbe der. Denne trenden ser faktisk ut til å være enda sterkere i Trondheim for øyeblikket. De siste årene har jeg møtt og jobbet med mange talentfulle unge musikere som spiller veldig bra. Så jeg tror at fremtiden til denne stilarten i Norge aldri har vært lysere.
Hva annet jobber du med for tiden?
– I tillegg til min vanlig frilansvirksomhet spiller jeg på dansefestivaler i Norge og Sverige i år. For øyeblikket er jeg på en treukers turné for Oslo kommune på aldershjem og seniorsentre. Og selvfølgelig skal jeg undervise på NMH som vanlig.
I år skal jeg gi ut et par innspillinger med trommeslager Magnus Eide. Innspillingene kunne ikke vært mer forskjellige! Den ene er en utforskning av uvanlige rytmer som er så å si umulige å danse til for de fleste. Men hvis jeg skulle få lyst til å danse, ville denne musikken inspirert meg til å gjøre det! (Jeg innrømmer at det ville kanskje bare vært meg.) Den andre er en innspilling av bluesete jazz i fire-fire, i medium tempo. Den kan hvem som helst danse til!
Jeg har alltid likt å lage all slags forskjellig improvisert musikk. Jeg har gitt ut to album med ballader på solo Clavinet; jeg lager også elektronisk musikk med Clavinet og Rhodes pluss effekter; og jeg øver mye for å bli en bedre jazzgitarist. Jeg håper jeg alltid vil elske å “leke” musikk, i tillegg til å spille den! For meg er musikk mange ting, og ikke minst en direkte kobling til det indre barnet jeg tror alle artister trenger å holde i live. Hvis det skulle bare bli en jobb, som gjøres kun for pengene, ville det vært veldig trist.
Vi avslutter denne spalten med to faste spørsmål:
Har du en konsertanbefaling?
– Jeg anbefaler å ta turen til Oslo Swingjazzfestival for å høre Aurélie Tropez! Hun er en strålende musiker som er absolutt verdt å sjekke ut.
Og en plateanbefaling?
– Jeg vil anbefale Georg Reiss sin kvartett-plate “You must believe in spring”, med Georg, meg, Stig Hvalryg og Marcus Lewin.
